Følgere

onsdag 3. april 2019

Gud har kontroll over streikende skibindinger og angripende schæferhunder



Det har blitt mange fine skiturer i vinter. Jeg har kort vei til løypen, og før veien ble gruset, tok jeg  skiene på og av hjemme. Så en gang jeg skulle ta av skiene, lyktes jeg ikke med å åpne den ene bindingen. Jeg hadde hatt vanskeligheter med den også tidligere, men alltid lyktes jeg likevel til slutt å åpne den. Nå sendte jeg en enkel bønn til Gud, og skibindingen løsnet. Dette skjedde også et par ganger etterpå ved bønn. Men en gang streiket festemekanismen igjen, og jeg fikk ikke  svar på min bønn. Bindingen satt fast. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå! Til all lykke var jeg ved hjemdøren, og skjønte at jeg må la skiskoen sitte fast og ta ut foten. Jeg tok skien med skoen inn, og senere fikk jeg løsnet skoen lett.  Nå ble det en ny bønn og spørsmål: Hvorfor svarte Gud ikke straks på min bønn?



Veien til løypen ble gruset, og det oppstod et nytt problem: Jeg må ta av meg skiene 200 eller 500 meter fra hjemdøren. Hvis dette skjer igjen, er det nok enkelt å dra foten opp ut fra skiskoen, men jeg må gå hjem på strømpelesten. Jeg løste problemet med å ta en liten turveske med joggeskor opp i med meg på neste tur. Men jeg fortsatte å be  etter skiturene for at løsningen av bindingen skulle lykkes, og det gjorde det. Jeg hadde joggeskor med meg flere ganger, men behøvde ikke å bruke dem, fordi  åpningen av bindingen gikk lett.

Tursekken med joggeskoene hadde nå vært et slags støttehjul for min tillit og tro. Derfor besluttet jeg at jeg ikke tar dem med neste gang.  Ved endt skitur fikk jeg en tillitsfull tanke: Nå ber jeg ikke, fordi joggeskoene som jeg ikke har med, er et symbol på min tro på Guds hjelp og at "åpningsseremonien" går smertefritt. Med denne barnslige tilliten i hjertet har mine mange skiturer etterpå alltid fått en lykkelig avslutning. Nå forstår jeg at den ene gangen når bindingen ikke ble åpnet, var et viktig ledd i prosessen. Min bønn i denne saken ble forandret fra et konkret ønske til en mer abstrakt sinnstilstand,  tillit, og veien videre for meg ble å vokse i tillit. Tilliten til Gud er ment til å bli mer og mer min indre holdning, som i livets strid alltid skal lede min tanke først til min Hjelper og min store Gud.

En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.

Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden  formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.

Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i  nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han  står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.

I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig  sin livshistorie.






onsdag 13. mars 2019

Kom til livets kilde!






 "Hør alle dere som tørster, kom til vannene! Den som ikke har penger, kom, kjøp og et! Ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk! Hvorfor veier dere opp penger for det som ikke er brød, og bruker deres lønn på det som ikke kan mette? Hør! hør på meg, da skal dere få ete det gode. Deres sjel skal glede seg stort med fete retter. Jes 55:1-2.

Som om det er to verdener her: De som tørster og vannene. Som om de som lengter etter vann ikke ser vannkildene, de er blinde. De trenger kallet "kom" for å bli oppmerksomme, for å skjelne vannene i landskapet. Men når de hører "kom", kan de bli  ledet.  Ved å først høre "kom" kan de begynne å se. Og det lyder "kom" flere ganger. 

Det andre rare i budskapet er at tilbudet er gratis. Det blir dekket et rikelig bord foran en fattig, sulten og tørst sjel, og tilbudet blir utvidet til et  måltid i overflod med vin og melk, brød og fete retter.

"Bøy øret hit og kom til meg! Hør, så skal deres sjel få leve. Jeg skal slutte en evig pakt med dere, Davids rike miskunn, den trofaste!" 55:3

Hvor skal jeg gå, i  hvilken retning? Jeg hører Ham som taler : Kom hit, der jeg er, der jeg taler. Bøy øret hit og kom! Til meg. -  Når jeg hører, blir min sjel levende. "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Det er et liv i ordet "kom", når det kommer av Guds munn. Det er et liv i ordet "hør" av Guds munn.

Jeg hører og jeg kommer, min Frelser! "Min elskedes røst" roper bruden  i Høysangen (2:8), og ved å først høre får hun øye på Ham og uttaler:"Se, Han kommer!" Ved å høre Hans røst ser hun Ham. Hun ser Ham løpende i hennes retning, og Han ber henne  komme avsted og være med Ham og snakke med Ham.

"Sannelig, du skal kalle folkeslag du ikke kjenner, folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, på grunn av Herren din Gud og Israels Hellige. For Han herliggjør deg." Jes 55:5. Dette står om Israel, men også Kristi brud får en sterk tiltrekningskraft. Også hennes "kom" følges av "ukjente folkeslag som  skal løpe til henne". "Ånden og bruden sier :"Kom!" Og den som hører, skal si: "Kom, og den som tørster, skal komme! Og hver den som vil, skal ta livets vann for intet." Det blir "en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag... som roper med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet!" Åp 7:9-10.

"Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige mann sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han tilgir rikelig." 55:6-7

Når du hører Herrens "kom", er Han nær. En stund. Det er et tidsbegrenset "kom". Det er et kall som vil gi en ny retning til et menneske som hittils har levd uten Gud. Han skal  forlate sin gamle vei og sine gamle tankemønster. Det er en mektig barmhjertighet og tilgivelse i å følge etter Ham som kaller deg til omvendelse og til et nytt og fruktbart liv.

Jesus kaller også oss, som kjenner Gud og lengter og tørster mer av Ham. Jesus kaller oss og vil lede oss til et liv i overflod, til hvilens vann og dekket bord, et liv i balanse. Hvis vi hungrer Hans livskapende og levende ord og lar dem forme oss, blir vi mettet. Dette ordet er også et sverd som trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Hebr 4:12. Vi skal avta, og Hans liv skal vokse fram i oss, og det skjer ved hvert ord fra Guds munn.

tirsdag 5. februar 2019

Innbyrdes tilgivelse



Det er er en sterk, bevarende og befriende makt i tilgivelsen. To betingelser er nødvendige: Bekjennelsen av egen synd, og å forlate andres overtredelser imot en: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere."  Matt 6:12. Denne bønnen er hentet fra Fader vår, som er en kollektiv bønn, gitt av Jesus til sine disipler. Fader vår møter våre behov som kristne søsken og menighet, ja, hele menneskehetens grunnleggende behov. Det er givende å drøfte tilgivelsen ut ifra felleskapets synspunkt.

 Den erkjennende holdningen i bønnen "forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" bør bevares. Da erkjenner man, ikke bare konkrete synder, men også den gamle naturens dårskap, som Paulus: "I meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt." Rom.7:18. "Jeg kan lett snuble", erkjenner også David i Salme 38:18. Hele vårt gamle menneske er vår skyld,  som så lett stikker seg fram med sine utslag. Å leve i erkjennelse er å vandre i lyset. Vi er ansvarlige også for ubevisste synder, som spontant og ufrivillig kommer fram, men for  de bevisste i første rekke. Jesus forteller om en tjener som ikke kjente sin herres vilje, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal straffes med færre slag enn han som bevisst gjorde mot sin herres vilje. Luk 12:48. Johannes og Jakob trodde at de var nidkjære som Elia, når de ville befale ild å komme ned fra himmelen for å fortære en ugjestfri samaritansk landby. Jesus refset dem og sa: "Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." Luk 9:54-55. I gamle pakt ofret ypperstepresten for folkets synder som var begått i uvitenhet. Hebr 9:7. Kjennsgjerningen er at ens ubevisste synder kan være godt synlige og skadelige for andre mennesker. 

 Denne syndsbekjennelsebønnen er ikke bare en bønn i forbifarten, men den bør være en uavbrutt erkjennende holdning i hjertet, fordi mangel på selverkjennelse så ofte leder til uforsonlighet og  til å dømme  andre, i stedet for å forlate dem.




"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle innerlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:12-14.

 Er ikke budskapet i denne formaningen til kolosserne et svar på bønnen "forlat vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"? Gud bygger opp menigheten og det nye menneske ved denne bønnen. Å få tilgivelse fra Gud og å tilgi mennesker tilhører sammen. "Forlat vår skyld som vi og forlater.." kommer her fram  på et konstruktivt og dypere plan. Hvis vi er blitt mye tilgitt, elsker vi mye. Godt og herlig er det, hvis menighetens indre tankeverden og skjulte liv er preget av innbyrdes tilgivelse og barmhjertighet! Noe å strekke seg etter! Ved å bære en tilgivende holdning og initiativ i våre hjerter kan vi seire over våre bebreidelser og klager, ja, også frøet til bitterhet, allerede i tanken. Tilgivelse og barmhjertighet forvandler vår klage til en oppmuntring, så at klagetonen  kan forsvinne og vi kan formane og irettesette, eller tie på en konstruktiv måte.

David lovet Gud for at Gud kronet ham med miskunn og inderlig barmhjertighet. Sal 103:4. Guds tilgivelse og nåde er en krone på vår hode. Ved å ta imot nådens overflod og rettferdighetens gave   kan vi ved Jesus Kristus herske og gi videre det vi har fått. Rom 5:17,21.



søndag 13. januar 2019

Fri fra livstærende tankebygninger




Nå har jeg nytt av pensjonisttilværelse et halvannet år. Livet er langt fra hektisk, og som regel kan jeg ta dagene med ro. Likevel oppdager jeg at det er en uro og rastløshet, som av og til driver meg. Selv om jeg har godt om tid, kan jeg kjenne en stressende følelse inne i meg uten noen årsak.  Jeg har begynt å legge merke til det lille trykket, og å snakke til meg selv: "Du har godt om tid nå. Det haster ikke. Du kan bake kaken helt i ro." Jeg erfarer da at uroen blir borte. Ved et slikt tilfelle kom en enkel setning, "Vent på Herren", og styrte mitt sinn til ro.

Stress kan jo i hektiske omstendigheter i en lengre periode utvikle seg til et virkelig problem, så at det å falle til ro kan bli vanskelig. Hele kroppen kjører på høy gir, og evnen til å ta det med ro fungerer ikke. I en slik blindgate lønner det seg å bremse og stanse, og smake på Guds ord: "Fall til ro og kjenn at jeg er Gud!" Salme 46:11.

I tidens løp har vi  bygd mange slags holdninger, la oss kalle dem for tankebygninger.  For noen er travelhet blitt en stressfaktor, mens andre kan  ta det helt med ro, kanskje ved å bygge en holdning av lathet og likegyldighet. Noen kan ha som vane å beskylde andre for  å støtte opp sin egen rettferdige fasade. En annen bygger sitt hus med bitterhet. Noen har visjoner om luftslott for å dekke sin manglende evne til å sette igang og å få det gjort. Har du noen dårlige tankemønster som styrer ditt liv, holdninger som ikke består foran Gud?


Jeg tror og erfarer at Gud vil oppløse slike ødeleggende strukturer, og tilbyr Sin hjelp ved Sitt livgivende ord. Vi trenger våpen og redskap for å tilintetgjøre disse innstillinger av variert styrke. Det dreier seg ikke bare om våre egne reisverk, men vi kan ha gjort  allment aksepterte fromme eller forvrengte fraser til våre egne. Flere menigheter kan ha sine favorittslagord, halve bibelsannheter, som hindrer trossøsken fra å oppleve befriende hele sannheter, og på den måte blir man bundet til halve løgner.

"Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus..." 2 Kor 10:4-6.

Det er flere holdninger som jeg kjenner Guds ord har avslørt i mitt liv, og vil hjelpe meg fri fra. For flere årtier siden var min daværende sterke holdning: "jeg orker ikke". Jeg fikk hjelp til forandring av ordet om tålmodighet. Åp 3:8,10: 

https://livsnaereord.blogspot.com/2009/11/jesu-ord-om-talmodighet.html

Guds ord og Kristi kjærlighet har blitt mitt redskap for å ødelegge en annen tankebygning, som heter "du gjør det ikke bra nok":

https://livsnaereord.blogspot.com/2018/11/bra-gjort.html

I Guds våpenhus og i Hans skattekammer finner vi våpen og redskap for å tilintetgjøre destruktive holdninger og tankemønster. I stedet for dem kan vi bygge av Guds ords gull, sølv og kostelige steiner et nytt hus i Ånden på grunnvollen Jesus Kristus. 1 Kor 3: 10-15

torsdag 3. januar 2019

Bibelens lange linjer i løsningen på det ondes problem





Hvorfor lar Gud Satan herske? Ville det ikke ha vært riktig å gjøre på en gang slutt på hans makt, totalt, og på den måten lidelsen og ødeleggelsen som han sprer overalt?  

Jeg tenker på to svar på dette. Det ene står det  tydelig skrevet om,  og  det andre kan man finne konturer på med nærmere "detektivarbeid". Det første svaret er  avgjørende og betydningsfull og det er Bibelens røde tråd. Min hensikt er likevel å konsentrere meg i det andre svaret. Men det første svaret er så  vesentlig og grunnleggende at vi ikke kan gå forbi det.  I korthet:

Vår Frelser Jesus Kristus "avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset".  Kol 2:15. Hele ondskapens åndehær, Satan med alle sine demoner ble beseiret ved Jesu korsdød og oppstandelse fra de døde. Hvert menneske har ved Jesu død og oppstandelse mulighet til å omvende seg og ta Jesus imot inn i sitt liv som Frelser, få syndene tilgitt og få et nytt liv. Ved sin frelsesgjerning har Jesus fått all makt i himmelen og på jorden. I Jesus, ved Ham og med Ham har Satan ingen makt over vår ånd. Ved Jesus ble Satan triumfert! Hans makt er slutt for den som tror, som daglig setter sin lit på Jesus, Seiersherren.

 Likevel ser det ikke så ut, den onde fortsetter å herske i beste velgående, og det har forfatteren til Hebreerbrevet også konstatert: "Men nå ser vi ennå ikke at alle ting er Kristus underlagt." Hebr 2:8. Det blir altså en dag, da vi kommer til å se at alle ting blir lagt under Ham.  Det står mye i Bibelen om denne overtakelsen, og om det som skjer før den. Men hvorfor tar ting en så lang tid fra Jesu triumf til den endelige og totale frgjørelsen for hele skapningen?

Jobs bok avslører oss noe viktig om virksomheten i åndeverdenen. Den forteller om Satan som de helliges anklager framfor Gud. I Johannes åpenbaring står det om avslutningen av denne anklagetjenesten. Som Job, har også alle andre Guds hellige sin prøvetid her på jorden. Den er fastsatt av Gud for den enkelte, og Gud lover beskyttelse, frelse og seier for dem som setter sin lit til Jesus Kristus og Hans frelsesverk. Vi seirer anklageren i kraft av Lammets blod og i kraft av vårt vitnesbyrds ord. Åp 12:10-11. På denne måte forkynner Jesu etterfølgere Hans død og oppstandelse, Hans seier som deres seier framfor åndemaktene.  Alt må prøves. Derfor er Satan til. Han er innsatt av Gud i sin "tjeneste".

Det står noe om Satans opprinnelse og hans fallhistorie. Profeten Hesekiel skriver i 28:1-19 om Tyrus` konge og den åndemakten som han var behersket av. I skildringen smelter kongen og åndemakten i ett, og vi får et konkret bilde av Satan og hans vei fra en lysets engel til Guds motstander. Profeten Jesaja kaller ham for "strålende  stjerne, morgenrødens sønn", og derfra får Lucifer sitt navn. Jes 14:12. Navnet Lucifer, lysets engel, avslører oss  bedragets og forførelsens art.  I mye av sin virksomhet  omskaper Satan seg og lyver ved å framtre  som en god engel eller Gud.  1 Kor 11:14.



Gud selv forteller om Lucifer i budskapet til Hesekiel: "Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet..  Du var en salvet kjerub  med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg.. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg."

Lucifer var salvet til en gjerning, på samme måte som konger, prester og profeter ble innviet til tjeneste i Det gamle testamente. Jesus kaller ham for "denne verdens fyrste". Utgangspunktet for hans makt på jorden er altså at Gud hadde gitt fyrstetittelen til denne engelen full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Når han hadde syndet mot Gud, hadde han fremdeles fyrsteoppgave, men nå, etter fallet ville han erobre Guds skapning fra Gud, i stedet for å tjene den i Guds ledelse. Han ville  ta styringen i sine egne hender ved å erklære seg selv som gud og  ved å forføre mennesket.

Guds arbeid med sitt folk Israel følger visse lovmessigheter, og mye av det som gjøres og skjer i Israel i Det gamle testamente, avspeiler, er et bilde av Guds plan. Israels konkrete historie forteller om Guds synlige frelsesplan, men også om hendelser i åndens verden. Til og med er mange menneskeliv  forbilder av  framtiden. Et slikt forbilde er kong David. Han og hans rike forteller  om Guds Messias, Den Salvede og Hans kommende gjerning.

Vi leste i Hesekiel 28 om Tyros` konge som et bilde av Lucifer. Også Israels første konge, Saul, hadde en fallhistorie, som ligner Lucifers: "Det fantes ikke noen som var penere enn Saul blandt Israels barn. Skuldrene hans raget høyere enn noen andre i folket." 1 Sam 9:2. Han var en pen og ydmyk mann, og Herren ledet Samuel til å salve ham til konge. Saul begynte sin gjerning i ydmykhet. Men Gud satte han på prøve, om han ville ha Gud som sin styrer i alt. Han klarte ikke testen, og da begynte hans nedoverbakke, og han mistet sin kongedømme. Han ble fortalt at Herren hadde utvalgt en annen konge. Når Saul med tiden forstår at den nye kongen er David, begynner han å forfølge David. Lucifers, Guds motstanders lidenskap har også vært å forfølge Messias, Davids sønn, og alle Hans disipler.

Davids trofasthet mot Gud kommer fram på mange måter, men det virker som om det å respektere Saul, Herrens salvede, er prøvesteinen i Davids liv, og han består prøven med glans. Han respekterte Herren, som hadde salvet Saul, og kunne ikke gjøre noe vondt imot Herrens salvede, selv om han fikk gylne anledninger. Saul var konge i mange år, også etter at han hadde fått avskjedsbeskjeden. Disse årene var Davids prøvetid. Saul forfulgte ham og ville drepe ham. David overvant fristelsen å drepe Saul. Han tok ikke hevn selv, men overgav saken til Gud.

Lucifer var  en salvet engel som mistet sin fyrstedømme ved hovmod. Jesus var salvet for å forkynne evangeliet med ord og med sitt liv og ved å gi sitt liv og å stå opp fra graven. Kan Davids respekt for Saul, Guds salvede, gi oss en pekepinn om Jesu forhold til Lucifer, Guds salvede? Jesus brukte aldri vold for å ta kongedømmen som Gud hadde gitt Ham. Har det vært fra begynnelsen av ment slik at overføringen av makten fra Satan til Jesus ikke skulle  skje med Lucifers egne urettferdige og ødeleggende midler? Jesus skulle ved døden ta makten fra ham som hadde dødens makt (Hebr 2:14), og med en rettferdig overtagelse av kongeriket knuse urettferdighetens, forfølgelsens og krigens konge.

David ble salvet av Samuel til konge lenge før han fysisk ble Israels monark. I disse årene forfulgte Saul David og ville drepe ham.  Av Davids salmer kan vi se hvordan hevntanker kunne streife i hans hode og friste ham, men at han ikke gav dem rom. Også Jesus triumferte over Satan lenge før Han fysisk kommer til å overta Sitt kongedømme. Denne ventetiden er menighetens modningstid, på samme måte som årene til David  i  ødemarken på flukt fra Saul.

I Johannes åpenbaring 6:9-11 kan vi lese om  martyrer som ble drept for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de holdt fast på. De hadde gitt hevnen i Guds hender, og ventet på Guds rettferdige dom over drapsmennene. De ble oppmuntret til å vente inntil martyrenes tall på jorden ble fullstendig. Her ser vi representanter av Kristi menighet, som har lidd samme skjebne som deres  Herre uten å ty til vold.

Jesu og apostlenes grunnleggende lære og liv var å ikke kjempe imot onde mennesker, men å overvinne det onde med det gode. Dette virker å være vesentlig i Guds frelsesplan for at Satan til slutt blir totalt overvunnet. Det virker som om Guds  rettferdige og endelige dom over denne verdens fyrste og hans tjenere må modnes fram midt i menighetens seier ved å gjøre godt og å velsigne i stedet for å forbanne og å dømme. Johannes forteller om denne sluttfasen slik:

"Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt, er kastet ned. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og i kraft av sitt vitnesbyrds ord, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Åp 12:10-11.

Etter denne lange prosessen blir det nye himler og en ny jord uten ondskap. Noe å se fram til! Noe å glede seg til!








onsdag 7. november 2018

Bra gjort!



Å skrive bloggartikler krever som regel mye av meg. Det blir en del selvrannsaking, omskriving og korrigering underveis. Ved et innlegg for en tid siden bad jeg en del mens jeg skrev. Det kom selvrannsakende tanker og sukk: Hva er det som styrer skrivingen midt i min perfeksjonisme? Hva er mine motiver? Skriver jeg riktig? Er det teori eller har jeg erfart dette? Jeg er ikke fornøyd. Hva er det Du sier Jesus? Hjelp meg!

I min daglige bibellesing  holdt jeg på med å gå igjennom Markus evangelium, og hadde det åpen ved kapittel 14. Etter at jeg hadde framstilt mitt ovennevnte bønnesukk, falt mine øyne på en setning i fortellingen som jeg hadde lest dagen før: "Hun har gjort det hun kunne." Disse var noen av Jesu ord til Judas og noen andre av Hans disipler som holdt på å diskutere. De kritiserte sløseriet  av kostbar nardussalve, som kvinnen som Jesus forsvarte, akkurat hadde smurt Jesu hode og føtter med. Mark 14:1-9.





Og nå opplevde jeg at disse  Jesu ord  kom inn i mitt hjerte som et forløsende bønnesvar. Jeg tilegnet meg ordene "hun har gjort det hun kunne", og samtidig ble hele fortellingen levende for meg i større sammenheng. Det var en holdning, en tankebygning, som Jesus tok tak i, som jeg husker å ha hatt fra min ungdom av og som jeg hadde vedlikeholdt i årenes løp: "Du gjør aldri godt nok. Det er alltid noe som henger ved dine gjerninger." Innstillingen hadde nok mistet noe av sin kraft allerede tidligere, og kanskje jeg derfor var åpen til å ta imot disse Jesu ord til kvinnen, som nå ble   forklart med tydelighet i mitt hjerte: "Du har gjort det  bra. Det du kan, det har du gjort!" Jeg møtte min sjels Brudgom i disse dyrebare ord, og ånden i Hans budskap til meg var: "Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noe lyte på deg." Høys 4:7.

Hva er herligere enn å få et slikt forløsende bønnesvar, og å møte Frelserens kjærlighet som "dekker en mengde synder" og mangler! Hans ord skapte gjenkjærlighet i hjertet. Forbindelsen med Jesus ble styrket. Bibelens fortellinger om Jesu møte med enkeltindivider ble belyst og forklart. I møte med Jesus opplevde folk denne kjærlighet.  Jesu møte med mennesker skapte glede og lovprisning, gjenkjærlighet, forløsning og omvendelse. Nå hadde jeg blitt velsignet med slike virkninger.

"Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Er ikke det som er ferdiglagt av Gud på forhånd på min vei en fullkommen  gjerning, når jeg vandrer i den? Hvis jeg som er Guds verk, Hans nye skapelse, gjør Hans gjerninger, må de være fullkomne! Hvis jeg lever og vandrer i Guds Ånd, er fruktene gode. Da er det feil av meg å si: Dårlig gjort!

 Imidlertid er det en sorteringsarbeid som må gjøres for at vår gamle natur ikke får komme og ødelegge det gode som Gud har gitt oss som oppgave. Vi bør også  huske at den nye skapelse er under modning. En fireåring tegner ikke som en tiåring, og det ville være skadelig å kreve  tiåringens ferdigheter av ham. Som foreldre oppmuntrer sine barn, så oppmuntrer også Gud sine barn til en videre utvikling ved å si: "Bra gjort", og ved å gi nye midler og veiledning for prosessen videre. Men Jesus advarer oss også mot å gjøre Hans gjerning med latskap. Han som fikk en talent gjemte den i jorden og ble kalt ond og lat. En  tjener som begynner å slå sine medtjenere er etter Jesu ord en utro hykler. Det viste Judas seg å være, når han refset, "slo" kvinnen som hadde salvet Jesu føtter i gjenkjærlighet til sin Frelser.

 Det gjelder altså å "gi nøye akt på deg selv og på læren". 1Tim 4:16. For min del spør jeg: Var det ikke nettopp det jeg gjorde ved min bønn, og var ikke svaret, "bra gjort" en oppmuntring til å fortsette med samme innstilling?

Lederen i menigheten i Efesos fikk høre "bra gjort" fra Jesus, men likevel manglet han det vesentlige: Den første kjærlighet. Kjærligheten er størst og avgjørende. Det er den indre kvaliteten som Jesus leter etter, spor av Sin egen kjærlighet  i form av gjenkjærlighet i våre gjerninger.


  


torsdag 4. oktober 2018

Hører vi når Gud taler?



I sine taler gjentar Jesus ofte viktigheten av å høre. Dette betoner Han til hver og en av de syv menigheter i Åpenbaringen: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." Når Jesus taler i lignelser, poengterer han det å høre riktig: "Se derfor til hvordan dere hører!" Han taler om å høre, men likevel ikke høre, og om å se, men likevel ikke se, og ikke forstå. Dette virker en bønn i mitt hjerte: "La meg høre Deg riktig, Jesus."

Altså er det ikke selvklart at vi ser og hører riktig. Man kan påstå at man ser selv om man er åndelig blind. "Se derfor til at lyset som er i deg, ikke er mørke", er Jesu budskap for hver og en av oss for selvrannsakelse.

Hvordan hører vi? Før dette spørsmålet taler Jesus om en belysende lampe: "Ingen som tenner et lys, dekker det til med et kar eller setter det under en seng. men han setter det i en lampeholder, slik at de som  kommer inn, kan se lyset. For ingenting er skjult, som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke noe er gjemt, som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset. Se derfor til hvordan dere hører!"

Jesus forener det å høre med å se. Vi bør altså lytte også ved å se. I et belyst rom oppdager vi det som er gjemt og skjult i et mørkt rom. Jesus sa til disiplene: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmelighet. Men til dem som er utenfor, kommer alt i lignelser, for at når de ser, ser de, men skjelner ikke, og når de hører, hører de, men forstår ikke, for at de ikke skal omvende seg og deres synder bli dem tilgitt." Lignelsene er skygger av den åndelige virkelighet. Når Den Hellige Ånd gjør bibelordet levende, retter Han lyset mot selve saken som kaster skyggen.  I lyset åpenbares altså Guds rikes hemmeligheter. Den Hellige Ånd er åpenbaringens Ånd, som vi trenger for å lære å kjenne Gud. Men lyset avslører også syndens skjulte steder.



Hvordan hører vi? Når jeg snakker til et menneske foran en smarttelefon, får jeg muligens et svar. Han hører meg, men likevel hører han ikke. Men hvis han legger telefonen fra seg og ser på meg mens han svarer, da kan vi virkelig snakke med hverandre. Da har vi forbindelse. Vi har øyekontakt. For å høre Den Hellige Ånds tale trenger vi forbindelse. "Da Du sa: "Søk mitt åsyn", gjentok mitt hjerte for Deg: "Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke." Har vi satt bort alt annet og konsentrerer  oss om å  høre Herrens tale ansikt til ansikt?Hører vi så at vi gjentar det han sier, nikker at vi hører og er innstilt oss på å lytte?

"Ikke et ord er på min tunge, se Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede." Gud kjenner våre behov og våre motiver mye bedre enn vi selv gjør det, men likevel vil Han at vi snakker med Ham. Det er på samme måte som forholdet mellom små barn og foreldre er. Foreldrene tolker oftest sine barns ord, behov og oppførsel, og på denne måte leser de deres tanker. Likevel er det uten videre viktig at barnet med tiden lærer bedre å uttrykke seg med ord. I normal utvikling og atmosfære blir forbindelsen bedre og ordfeil minker og barnet lærer å følge hjemmets vaner og forstå livets lover. Når vi omgås med vår himmelske Far, utvikles vi motsvarende i det åndelige.

Noen kristne tenker at man lever i en riktig forbindelse med Gud bare ved å være underordnet auktoritetspersoner. Lydighet mot Bibelens maktkonstellasjoner angående menneskelige ordninger eller stillinger i menigheten kan få en uproporsjonert plass i forkynnelsen, så at blind lydighet mot makthaveren blir sidestillt med lydighet mot Gud. Ofte krymper egne plikter til auktoriteter mens undersåtters forpliktelser vokser. Makthavende blir port til felleskap med Gud. Han har nøye og bokstavelig hørt og sett en del av ordets undervisning, men uten kontekst. Hvordan ordet belyser makthaverens egne forpliktelser har gått ubemerket forbi. I Jesu tid hadde fariseerne og skriftlærde  egen budsamling, og i Guds navn brukte de den for å binde tunge byrder på menneskers skuldre. Når Jesus og disiplene brøt disse regler, ble de gjenstand for  vreden av religiøse ledere. På denne måte satte de Guds bud ut av kraft med sine egne forskrifter.

Jesus igjen sier til de utslitte: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett." Jesu budskap og bud er alltid legende, selv om de ofte, spesiellt når de treffer hjertets skjulesteder og støter vår hovmod, sårer oss først. Menighetene i åpenbaringen fikk skarpe sverdslag, men budskapet stoppet ikke der, men formidlet til alle, til og med til den mest verdslige menigheten, også de mektigste håpets og seierens visjoner.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!"  Se derfor til hvordan du hører! Hele budskapet tilhører sammen. Jeg hører feil, hvis jeg mottar bare løftene, og ikke bryr meg om råd, advarsler og tilrettevisning. Jeg hører også feil, hvis jeg lar Guds ord kue meg så at jeg ikke sanser Hans brennende kjærlighet mot meg. En rik ung mann kom løpende til Jesus, møtte hans elskende blikk og Hans hjerteskjærende råd til å gi bort alt han eide og følge Jesus. Men han ble nedslått og gikk sorgfull bort. Han hadde ikke hørt hele budskapet. Frelserens kjærlighet kom ikke fram, fordi han elsket sine eiendommer mer enn Ham. Jordisk eiendom var så kjær at han ikke klarte å se den himmelske skatten som Jesus tilbød ham. Mark 10:17-22.

 "Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesket får tak i det." Hvor mye livsviktig informasjon passerer ikke oss, fordi egne beskjeftigelser altfor ofte er viktigere enn Guds veiledning? La oss be Ham å åpne våre hjerters ører og øyne.

Åp 2-4. Luk 8:18. Luk 11:35. Mark 4:11-12. Sal 27:8. Sal 139:4. Matt 15:6. Matt 11:28-30. Job 33:14.