Tro og følelser

Av og til kan det være vanskelig å tro på syndenes forlatelse. Jeg bekjenner, og det står skrevet: "Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." 1Joh 1,9. Så enkelt er det å få tilgitt sin synd. Jesus henviser til denne enkelheten ved å ta fram en episode fra Israelfolkets ørkenvandring: På grunn av folkets misnøye sendte Gud giftslanger inn blant folket som straff. Mange av folket døde av slangebitt. Da fikk Moses bud om å lage en kobberslange og sette den på en stang. Og hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve. 4 Mos 21,4-9. Jesus sier til oss at hver den som tror på ham, ser opp på ham på korset, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,14-15.

I praksis er det ikke alltid så lett å tro. Selv om man bekjenner sin synd, så føler man seg ikke alltid ren etterpå. Men tro er ikke avhengig av våre følelser. Vi bør feste troen på vår Frelser, ikke på våre følelser.

Apg 10,9-16 forteller om Peters syn: Han så en stor duk med alleslags urene dyr dale ned fra himmelen til ham. En røst sa til ham: "Peter! Slakt og spis!" Men Peter sa: "Slett ikke Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent." Men han fikk til svar: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig."

Den Hellige Ånd overbeviser om synd, fordi vi ikke tror på Jesus. Det kan være forskjellige årsaker til det at å tro seg ren fra sin synd er vanskelig. Det kan være åndsmakter som forvirrer sinnet med mange slags tanker, så at man ikke slipper den urene følelsen. For meg har da dette verset kommet til hjelp: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig." Det er som om Gud sier: "Våger du å kalle deg vanhellig, når jeg har renset deg?" I gudsfrykt kan jeg da fryde meg i min renhet! "Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt og sin synd dekket over." Sal 32,1. I denne troens visshet våger man og kan man ta neste skritt på veien.

Barmhjertighetens visdom

I Luk 16, 1-13 forteller Jesus lignelsen om den uærlige forvalteren som ble anklaget for å sløse bort sin herres eiendom. Han måtte derfor avlegge regnskap for sin forvaltning. Han ble bekymret over hvordan han skal klare seg hvis han mister sin arbeidsplass. Men han kom frem til en løsning: Han minket gjelden til sin herres skyldnere i håp om at de hjelper ham når han ikke lenger har arbeid. Etterpå roser Jesus den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt.

Jesus formaner oss til å ha den utro tjeneren som vårt forbilde i å handle klokt. Vi bør være "kloke i det som er godt, og osmittet av alt det onde", og "kloke som slanger og enfoldige som duer".

Jesu etterfølgere er "forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Nåden er verdier som vi forvalter. Den skal vi formidle Guds skyldnere og våre skyldnere i visdom, godhet, trofasthet og renhet. (16,19 Rom, 10,16 Matt, 1 Pet 4,10)

Jesus lærer oss å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Senere forklarer han: «Dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser. Vi kan ikke på noen måte forvalte Guds nåde hvis vi ikke har tilgitt andre mennesker. Gud gir ikke sin nåde i harde hjerter. "De ydmyke gir Gud nåde." Nåden bor og kommer fram fra et barmhjertig hjertelag. (6,12,14-15 Matt, 1 Pet 5,5)

Gjennom livet prøves "vår nåde". Hvis vi består disse prøvene, vokser vi i nåde. "Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere ikle dere inderlig barmhjertighet, ... så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre." Vi kan bli delaktige i Kristi sinnelag. Da lar vi ikke andres mangler, feil og synder besmitte oss, for.eks. ved å bli irritert. Hvis Kristi sinn hersker i hjertet, leter man etter en barmhjertig løsning i stedet for ergrelse. Man bærer over. Man tilgir. Sytti ganger sju. (Kol 3,12-13; Matt 18,22)

Det er lett å tenke at ved å vise barmhjertighet er man ettergivende og at man aksepterer synden den andre har begått. Den andre får ikke den irettesettelse en mener han fortjener og trenger. Men en refselse som kommer fra et hardt eller irritert hjerte når ikke et annet hjerte. Vi kan ta den urettferdige forvalterens klokskap fram og sløse bort Guds nåde i våre omgivelser. Og hva kan en korreks fra et hjerte full av barmhjertighet få i stand? Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!" - - - (Joh 8,11) Jesu refselser var og er full av nåde og sannhet.

"Visdommen som er ovenfra er full av barmhjertighet." Guds nåde er rik. Vi forvalter den riktig ved å strø den om oss i godhet og i renhet. "Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon". I denne forbindelsen skaffer vi venner ved andres urettferdigheter, ved å vise Kristi sinnelag mot alle mennesker. Ved å gjøre dette, kan vi oppdage vår egen gjerrighet på nåde. Ved dette funn blir vi mer avhengige av ham som kan fylle oss med sin nådes rikdom, så at vi har nok til å strø ut. (Jak 3,17)

"Barmhjertigheten kan rose seg overfor dommen." Vår barmhjertighet gjenspeiler den nåde som vi selv har mottatt fra Frelseren. Kanskje er det din barmhjertighet som for noen viser veien til de evige boliger? Kanskje er det disse dine venner som en gang ønsker deg velkommen hjem? (Jak 2,13)