Følgere

lørdag 23. februar 2013

Det fullkomne



Fullkommenhet står nevnt noen titalls ganger i Det nye testamente. Det er mye utfordrende å lese, hvis man vil fordomsfritt sette seg inn i stoffet. Jeg har av og til blitt konfrontert med intense tanker for arbeidet for det fullkomne. Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg. Mens jeg har fulgt med prosjekter på sidelinjen, er det blitt formet en annen definisjon og et annet bilde av fullkommenhet  i mitt sinn:

Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter.

Ufullkommenhet kjennetegnes av brist og mangler, feil og svakheter. Synd. Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal forholde seg viselig  til andres synder og svakheter. Paulus veileder til å "vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." Gal 6:1-2. Han fortsetter:

"Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

 Kol 3:12-14 uttrykker saken så:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd."

Det den andre mangler bør jeg ikke kreve av men gi til vedkommende. Det som er ufullkomment, blir fullkomment ved kjærlighet. Kjærligheten binder sammen, den "skjuler en mangfoldighet av synder". 1Pet 4:8. Kjærligheten er "fullkommenhetens bånd".

Denne siden av kjærligheten som er lagt fram her, virker nok på en måte å ikke gi resultater. Er den allikevel ikke grunnlaget for all framgang i mellommenneskelige relasjoner?