Følgere

søndag 5. november 2017

Hverandre



Jesus sier: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham og han med meg." Åp 3:20. Disse ord påminner meg om Salomos Høysang: "Min elskede er min, og jeg er hans." 2:16 Hele Høysangen preges av vekselvirkning mellom Brudgom og Brud, en flytende kommunikasjon, som stadfester gjensidig kjærlighet og hengivenhet og flyter fra hjerte til hjerte i enighet og harmoni. Begge utfyller hverandre og danner et samhold som vokser. Kjærlighet er båndet mellom dem.

Å spise sammen med Jesus  er et herlig bilde om det indre livet mellom Jesus og en hengiven sjel. Det er ikke snakk om enveiskommunikasjon, men om en enhet som begge deler med hverandre. Han spiser med meg, og jeg med ham! Hverandre!

I neste vers i Åpenbaringen sier Jesus: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone." Her møter vi akkurat den samme fortroligheten som beskrevet tidligere. Jesus deler makten i enighet med sin Far, de sitter på samme trone, de har samme makt.  I denne enheten skal den seirende delta!

I livets situasjoner er dette samfunnet med Jesus og måltidsforeningen med ham i gjensidig kjærlighet en seierkraft! Vi mer enn seirer ved ham som elsket og elsker oss. Rom 8:35. Samfunnet med Jesus er seieren. Å bli i ham er seieren. Bli i vintreet er seieren. Den som blir i Jesus og Jesus i ham bærer mye frukt. Mer enn seirer. Joh 15.

lørdag 14. oktober 2017

Over en åpen tredje Mosebok i møte med Den Hellige


Som regel er det kjedelig å lese igjennom 3. Mosebok med sine offerlover, renselseritualer, forskjellige bestemmelser, og lista av urene og rene dyr. Det er ikke vesentlig for oss kristne, hvorfor da bruke tid for å granske gamle jødiske tradisjoner? Jeg har gjennomgått deler av  Mosebøkene flere ganger med noe av en slik innstilling, men når jeg for en tid tilbake begynte å studere dem på nytt, bestemte jeg meg for å fordype meg i dem med tid, bønn og interesse. Hva har disse tekster å si til meg i dag? Mens jeg trenger inn i Mosebøkene opplever jeg møter med Gud, Den Hellige, som virker i mitt hjerte og taler ved sitt vesen.

Bibellæreren Poul Madsen skriver om tredje Mosebok blandt annet følgende: "I syv kapitler beskrives det fem offer, av hvilke hver og en representerer en viss side av Kristi veldige og altomfattende offer", og: "På bakgrunn av alle ytre bestemmelser ser vi det indre liv som Jesus vant for oss og som Paulus beskriver i 1 Kor 13", i kapitlet om kjærlighet. Dette som utgangspunkt dykket jeg inn i 3 Mosebok, og har ikke blitt skuffet! Jeg ante at her er det dybder som jeg skraper  bare litt på overflaten!  

Det står om loven at den "bare har en skygge av de kommende goder, og ikke selve tingenes egen skikkelse." Hebr 10:1. Den er et mønster, en skisse, et bilde av noe himmelsk og åndelig. Når Jesus skildret åndelige sannheter, tok han ofte bilder fra naturen i sine lignelser. Skaperens tanker og vesen er i alt det skapte, så naturen kan tale for oss mektig om Gud. Ut ifra loven som en skygge og Jesu bruk av lignelser fikk jeg en tanke om menneskekroppen, Guds mesterverk, med sine funksjoner og renselsemekanismer. For at mennesket skal kunne leve og holde seg frisk, har kroppen en renselsemekanisme som jobber uavbrutt. Tarmen, leveren, lungene, nyrene og huden jobber etter visse regler og bestemmelser og "ritualer" som er livsviktig for kroppen og livet. Mangfoldige nøyaktige kjemiske prosesser foregår i detaljert presisjon for å bevare kroppen , livet, rent, livskraftig og frisk!  Forandringer i denne mekanismen leder til dårligere livskvalitet, sykdommer og død. 

 "Det indre livet som Jesus vant for oss ved sitt offer", kjærlighet, har en renselse- og avsondringssystem, som skiller mellom det rene og urene:

"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort."  1 Kor 13:4-8.

 Den tredje Moseboks detaljerte system er skrevet i en gjenfødt kristens sinn i dens åndelige mening. For at kjærlighetens tålmodighet, vennlighet, tro, håp, sannhet, rettferdighet og utholdenhet skal bestå, renses misunnelse, skryt, oppblåsthet, usømmelighet, å søke sitt eget, opphisselse, onde tanker og urett bort. Det nye menneske er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. Ef 4:24. Derfor er funksjoner, "organer" som å avholde seg fra, fly, holde seg unna, ta seg i vare, våke, i virksomhet i det nye menneskes liv. Flere formaninger i Bibelen stimulerer og vedlikeholder aktiviteten til disse organer, for eksempel: "Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.  Hver den som nevner Kristi navn, skal holde seg borte fra urett. Flykt fra de ungdommelige lyster! Vær du på vakt i alle ting! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Lev fredelig med alle mennesker!"

Renselsesystemet i vår fysiske kropp er medfødt, og ikke i det åndelige heller trenger vi å skape en slik mekanisme. I en sund ånd virker disse holdninger naturlig ved den nye fødselen. Men som et barn trenger tid for å modnes og for  å lære seg å håndtere sine ekstrementer uten hjelp, trenger vi også i det åndelige å lære å avskaffe urensligheter på en forsvarlig og diskre måte. Reglene i Moseboken forteller hvordan "kloakken" fungerer. Som i det fysiske livet, så også i det åndelige, er organene og rørene skjult, rensingen skjer usett, men det livet som den beskytter, kommer fram synlig, og i en kristens liv som kjærlighet i mangfoldige uttrykk.

Når Jesus og Paulus oppsummerer loven, framhever de at kjærligheten til Gud og mennesker er lovens fullbyrdelse. Enkelt sagt oppfyller vi de ti "du skal ikke"- bud ved å elske Gud og mennesker. Kjærlighet forklarer, tyder budene for oss. Samtidig forklarer "du skal ikke" hva kjærlighet ikke er. Det man "ikke skal", er ikke godt, det skal skilles ut og inn i kloakken.

Hva vi spiser og drikker har mye å si om hvordan vårt fysiske renselsesystem klarer sin oppgave. Jesus er livets vann og brød, Guds ord er vår åndelige mat. I det naturlige bør vi spise variert og sunn kost. I det åndelige dreier det seg om å nære seg  med "Jesu Kristi sunne ord og  den lære som stemmer med gudsfrykt."

onsdag 4. oktober 2017

Hedre ditt barn



Nils Petter Wetterlund var en prest i den svenske kirken i begynnelsen av 1900-tallet. Her kan vi lese hans tanker om barneoppdragelse, som har en helt annen dybde og dimensjoner enn tradisjonell kristen barneoppdragelse representerer. Språket er noe gammeldags, og jeg har redigert noe av teksten. Overskriften "Hedre ditt barn" er min.

                                      Ditt barn  


Far og mor! Kjernen i all oppdragelse er å sette barnet høyt, så høyt som Herren har satt det; som eier av himmelens rike og vårt forbilde. Matt18:1-6.

Ennu har ingen sett sitt barn for stort. og alle de barn som er blitt ødelagt på vår jord, er blitt ødelagt fordi man så dem for små.

Når du trykker den lille i din favn, så vit at du favner himmelen og dermed din Gud, i et bilde som aldri er fremkommet før, og som aldri fremkommer i mer enn i ditt barn.

I barnet gav Gud seg selv til deg, forat du skal kunne gi deg selv til ham. Slik som du behandler ditt barn, slik behandler du din Gud; og slik kommer Gud til å behandle deg. Matt 18:5-6.

Du kan beholde ditt barn på dets himmelske høyde eller dra det ned derifra.

Barnet er en knopp som slutter i seg alt sant, godt og skjønt. Derav kommer øyets himmel,  pannens renhet og leppenes sødme. Derav kommer den uimotståelige, hellige makten i dets sjarmerende fakter og glade liv.

Vil du oppdra ditt barn, så stig ned i dets himmel, som Mesteren gjorde. Der skal oppdrageren stå, der har du grunn under fot, og bare der ser du enkelt og klart, slik som barnet og barnets verden skal sees.

I knoppen ligger alt. Legg da ikke noe unaturlig inn, men la den utvikle seg selv! Øv ikke trykk, men hjelp frem!

Mange bud og stengsler av forbud har ikke levende forbindelse med barnets levende rot. Med disse menneskebud skjuler man Guds bud, og skaper brudd der hvor brudd ikke finnes, og beflekker spede samvittigheter, og foruroliger fredfulle hjerter.

Tilbake til naturen! Den er enkel og sann. Dens grunnord er: være og vokse, ikke fabrikere, ikke forsere. Være i sin levende rot og vokse etter vekstens lover. Naturens bud er bare ett: Liv! Dens drivkraft er sol. Knoppen åpnes ved sol, duften fremlokkes ved sol og modningen skjer ved sol. Den tilblir ved sol, leker ved sol og dens helse er sol.

Foreldre! Deres knopp har sine røtter i himmelens jordbunn og eier dens liv. Og dette liv har alle livets dager i seg. Frem med dem! Enhver regel for barnet bør også være regel fra barnets eget hjerte. Ellers kan våre regler forderve barnet.  Barnet er sant, er natur. Det vil natur, forstår natur og trives i natur. Lov og liv er ett for barnet. Det vil være og leve helt. Kløv det da ikke i å vite det rette og å være og gjøre det motsatte! Men akk! Vår tid er kløvet og sprukket overalt. Og barnelivet strømmer ut av sprukne hjerter, og slekten uttynnes og dør. Dens liv blir mer og mer et såkalt liv. Og hva vil det si? Jo, det skal vi snart få erfare.

Nei, skaff sol, skaff sol, så livet må leve og leves frem, himmelens sol til knoppen, den herlige kjærlighetens hjemsol! Den og bare den er redderen.

Men i denne knopp ligger også en mark. Barnet kjenner det og lider derav. Lid med og var barmhjertig! Barnet bør alltid vite at det har deg på sin side imot sitt onde. For man kan, lettere enn man tror, og ofte uten at man vet det, komme til å stå på fiendens side imot barnet. Og det kjenner barnet straks. Da slutter det til omkring seg, og marken herjer i knoppen. Men har barnets hjerte et virkelig hjerte å slutte seg til - og det er dets hellige rett -, da støttes selvbevarelsens medfødte drift, og lysten og kraften til renhet vokser naturlig frem.

Hjelp ditt barn å ta livet av sin dødsfiende! For har marken en gang gjort kroppen til sin bolig, da har barnet falt fra sin høyde, og du ser ikke mere himmelen i barnets blikk.

Hjelp ditt barn i striden for livet! Det som her forsømmes i beleilige stunder, får sjelden årerekkers lidelser opprettet. Barnekamrenes "givne nu" er knopper som slutter i seg lange tiders fryd eller kval.

Far, mor! Ditt ord er hellig, din makt er stor. Din velsignelse og forbannelse har uoverskuelig innflytelse. Respekt for det guddommelige  majestetiske på din panne! 


lørdag 10. juni 2017

Hvilke navn gir vi til Guds gjerninger?



I historien om livet i Edens hage fortelles det hvordan Gud førte dyrene, som han hadde skapt, til Adam   for å se hva han ville kalle dem. Og det Adam kalte hver levende skapning, det ble navnet den fikk. 1 Mos 2:19. Det står ikke mer om denne navngiving, men vi kan anta at Adam gav betegnende navn, som ellers også bruktes mye i bibeltiden.  Navngiving til kvinnen beskrives mer detaljert, og viser oss, hvordan navnet som Adam gav, oppklarer Guds gjerning. Mens Adam sov, formet Gud en kvinne av hans ribbein, og førte henne til Adam. Da sa han: "Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, siden hun ble tatt av mannen."  Kvinne betyr: Av mann. 1 Mos 2:23. Teksten i 2:18-24 fordyper hva betegnelsen "av mann" betyr.


    Fun Bible Stuff com


Vi leste at Gud hadde interesse av og fulgte med, hva Adam kalte hans skapninger, hans gjerninger. Det må ha vært fryd for Gud å merke at Adam brukte treffende og levende språk, som gav uttrykk for Guds tanke med sitt skaperverk. Men Gud må ha hatt også noe annet i sinnet. Han førte dyrene til Adam etter at han hadde sagt at Adam trenger en hjelper som svarer til ham. Kanskje ville han få vink av Adam for å skape kvinnen ved å lytte til hans sinnsbevegelser ved navngiving til dyrene? 

Guds barn, den nye skapelsen skal også gi navn til Guds gjerninger. "Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Gud "fører" sine gjerninger til oss, og vi skal "vandre" i dem, gi navn til dem, konkretisere dem! Guds virksomhet er ånd og liv, og vår oppgave er å formidle hans natur i våre omgivelser. Det er vi som skal uttrykke, ikle oss den synlige drakten til Guds kjærlighet og vesen: 

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:13.

   Som Gud fulgte med Adam, så følger han med oss, og er interessert i hvordan vi uttrykker ham, hvordan hans arbeid får form i oss. Men han er minst like mye interessert i vårt forhold til ham, til Jesus Kristus, vår gjenkjærlighet til ham, vekselvirkninger av å vandre i hans gjerninger. Hvilken gjenklang skapes det i våre hjerter? Han vil skape oss til hans like så at Kristus får en brud som svarer til ham. Gud ville se hva Adam ville kalle hans skapninger, og i denne oppgaven hadde Adam en stor frihet.  Også i Åndens gjerning ved oss er det frihet. Må vårt liv og tro gi et treffende beskrivelse om Den Høyeste, Ene, Sanne Gud, gi ærefrykt til "Jeg er den jeg er".

 Jesu vitnesbyrd var: "Jeg har herliggjort deg på jorden; jeg har fullført det verk du har gitt meg å gjøre." Joh 17:4. Jesus er "avglansen av Guds herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen". Hebr 1:3. En kristens kall er, ved den Hellige Ånd, å formidle denne lovprisning ved å  bli forvandlet til det samme bilde  fra herlighet til herlighet. 1 Kor 3:18.

Friheten i Adams oppgave, å gi navn til dyrene, og Guds interesse for den, inspirerer meg! "Om bare menneskene ville takke Herren for hans miskunnhet og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! La dem ofre takkeoffer og forkynne hans gjerninger med jubel!" Sal 107:21-22.

fredag 24. mars 2017

Om syndens vesen


I dag snakkes det stort sett bare om trafikksynder og om å spise for mye som synder for vanlig folk. Også for kristne har syndsbegreppet forandret seg med tiden. Samtidig som samfunnet har blitt tiltagende liberal og altaksepterende, har også kristnes kjennskap og erkjennelse av synden blitt rundere og mer diffus. Pietismen fra 1600-tallet etterlot en rik åndelig arv, men også et  regelverk om synden for etterslekten. Jesu kamp mot lovlærdes menneskebud kunne ha vært en nyttig veiviser for pietismens arvtakere. Ved å formidle regelkristendom banes det ikke sjelden veier for hyklerisk fromhet. Derfor  har det vært naturlig og riktig i ettertiden å dra i tvil pietismens regler. Da har man imidlertid ofte gått i den andre grøften og akseptert tidsåndens premisser og viket fra Guds ord. Men det er sjelden en lett oppgave å formidle grenser for rett og galt til etterslekten. 

Som det ovenstående viser, kan synd være vanskelig å definere. Synd avles av åndsretninger og av den menneskelige naturens  begjær. Det er hovmod som mer eller mindre gjennomsyrer sinnet. Synd kommer fram i gjerninger som er blitt besmittet i menneskets urene hjerte eller ånd. Det er hjertetilstanden som bestemmer gjerningens kvalitet. Hvis ånden er ren, er også gjerningen ren. "Alt er rent for de rene, men for de urene og vantro er ingenting rent. Både forstand og samvittighet er urene hos dem. Besmittelsen har helt gjennomtrengt deres tankegang." Tit 1:15 (flere oversettelser)

Synd vil alltid ha en bedragerisk karakter. Fristelsen lover noe godt og herlig, men  tiden viser at det var løgn. Hvis man har avslørt en side av et bedrag, kan det lure fra en annen retning. I stedet for å være selvsikker i sin rette forståelse, formaner ordet: "Vær ikke hovmodig, men frykt!" Rom 11:20. - -  "Den som tror at han står, må passe seg så ikke han faller." Den som viser et menneske til rette må passe seg selv så ikke han også blir fristet. Gal 6:6. Guds ord gir et mangsidig bilde om rett og galt, fra flere synsvinkler og i dybde. Det bør også være selvklart for en kristen at det er Gud som sier hva som er synd. Da bør vi først og fremst ta fram de ti bud som tar sikte på all synd.

De ti bud er sammenfattet i dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv." Luk 10:26. De ti bud kunngjør hva du ikke skal gjøre, som du skal trekke fra, minussiden. Å elske er svaret til de ti bud, plussiden, hva du skal gjøre. Kjærligheten er ånden i  Guds ti bud. Å forakte far og mor, å stjele, å drive hor, å drepe, å lyve eller  å begjære har ikke noe med kjærlighet å gjøre. Men det å elske Gud av hele seg og sin neste som seg selv utelukker alle disse synder  fra ens liv. 

Synd er overtredelse. Man går forbi, bortenfor eller for langt fra det som er rett. Også naturlover er innført av Gud og lyder ham. Gud sa til havet: "Så langt kan du komme, men ikke lenger, og her må dine stolte bølger legge seg." Job 38:11. Gud har skapt livet med mange goder som vi kan nyte av. Som mennesker er vi skapt med drifter, sanser og  naturlige tilbøyeligheter. Kjønnsdriften er skapt av Gud, men for at den skal tjene kjærligheten, skal man ikke drive hor, men holde seg til sitt eget ektefelle. På grunn av den sterke driften har noen holdt hele saken som syndig, og på den måte forvrengt verdien av Guds gave. I den andre grøften er seksorgier fritt fram, og i mange variasjoner. Sexavguden med sine profeter er en av de mektigste tilbedelseobjekter i tiden. Overtredelsen har gått sterkt for langt fra Guds gode bud med katastrofale følger for ektefeller og barn og hele samfunnet.



Noen er tilbøyelige til å tolke Guds gode vilje for oss ekstremt, og på den måte gjøre bagateller til synd  eller begrense andre mennesker i naturlig livsutfoldelse. Avholdsforeninger har gjort godt arbeid for å hindre mennesker å bli alkoholmisbrukere og for å hjelpe misbrukere til det tørre igjen. Blandt idealister fins det likevel også slike som ser absolutisme som den eneste veien og Guds vilje for mennesker. Guds ord igjen gir oss frihet etter egen samvittighet til å finne middelveien, måtehold. Likevel er det mange som må helt utelukke alkohol, og for dem er absolutisme det eneste rette alternativ.

Synd er ofte bundet til grøfter på begge sider av veien: For å fungere som mennesker trenger vi å arbeide og å hvile, men begge tilstander kan overdrevet lede til mange synder. Agur kommer med en vis bønn: "Gi meg verken fattigdom eller rikdom! La meg få ete mitt tilmålte brød, så jeg ikke skal fornekte når jeg blir mett og si: Hvem er Herren?, og så jeg ikke skulle stjele og vanære min Guds navn om jeg ble fattig." Ordsp 30:9. Dagens velferd med et liv der Gud utelukkes er et bevis på visdommen og sannheten i Agurs ord.

Alt i et kommer en kristen i situasjoner der han eller hun må overveie sine valg og skjelne om noe er riktig eller galt. Da er måtehold ofte et nøkkelord! Paulus nevner regler som "rør ikke, smak ikke, ta ikke" som menneskers bud og lærdommer. Kol 3:20-22. Man kan ved å leve etter slike bud virke ekstra gudfyktig og from, men det er verdiløst. Det har eksistert kristelige rørelser der kvinner skal kle seg i tekkelig svart. All pynt er forbudt. Det påminner om ekstrem muslimsk kvinnefromhet: Hodet skal dekkes, og hvis du er ekstra from, dekker du også ansiktet, og i ytterligående hengivenhet skal du ha åpning for bare det ene øyet.

Også Paulus har ord for kvinner om å pynte seg: ".. at kvinnene smykker seg med sømmelig klesdrakt, med anstendighet og måtehold, ikke med flettet hår eller gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som bekjenner gudsfrykt." 1 Tim 2:9-10. Her finner vi dyden måtehold igjen. Det å smykke seg og å pynte seg er kvinnelig, feminint, noe Gud har satt i kvinnens sjel og vesen. Det er naturlig og medfødt.  Men synd blir det hvis man treder over, overdriver, blir pyntesyk. Ifølge Paulus skal en kvinne ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, i ærbarhet og måtehold. Denne balansen bør hver og en kristen kvinne strebe etter å finne i et rent hjerte, og la Guds ord belyse  samvittigheten. En kristen mann har også Guds ord til hjelp for å bevare sitt hjerte rent. Sexavguden styrer oppførsel, media, kunst og moter, og preger  klær med mange sexy detaljer. Vi kristne bør våke over at vi ikke lar denne avguden påvirke og  styre i vårt liv. Den tilbedes overalt. Allerede små barn kan snakke om å være sexy, og unge, til og med små jenter øver å lage trutmunner. Tilbedelsen begynner før man skjønner noe av hva det er. Har vi en Gud som vi tilbeder, eller flere? Den eneste sanne Gud tåler ikke andre guder ved siden av seg.

Paulus skriver at alle ting er tillatt for ham, men ikke alt er til nytte eller oppbygger. 1 Kor 10:23. Midt i sin frihet sier han også at han legger tvang på sitt legeme og holder det i trelldom. 1 Kor 9:25-27. For å bevare det himmelske synet og for å ta vare på sin tjeneste  brukte han selvtukt. Det hjalp ham å se klart. Ved å forsake frivillig bevarte han sitt åndelige syn og dømmekraft. Da klarte han også å avsløre syndens bedragerske vesen, først i sine egne kamper og dertil i deres liv som han forkynte til. Hvilken målbevisst en saks mann!

Mange må gå en lang vei inn i bedragets elendighet før de innser at livsretningen er feil og livet er langt ødelagt. Men når bedraget blir avslørt for vedkommende selv, så at mennesket kommer til Gud i sin desperasjon og med sin synd, og erkjenner og bekjenner, så møter vedkommende en barmhjertig Gud, som  tilgir synden, og Jesu Kristi blod renser hjertet fra all synd.

Når gudsforholdet er i orden, når den eneste sanne Gud tilbedes i ånd og sannhet i hjertet, da mister synd også grepet. Det lønner seg  å lytte til Jesu ord: Den Hellige Ånd overbeviser verden om synd fordi de ikke tror på ham. Joh 16:7-9. Troen på Jesus er så omfattende at den utestenger synden. Selv om verden er mørk  og villfarelser mange, og bedrag og fristelser omgir oss, kan vi ved tillit og  tro på Jesus bli bevart i ham, søke tilflukt hos vår Klippe og Vern, og på den måte  bevare hjertet rent. "Hvem er den som seirer over verden, om ikke den som tror at Jesus er Guds Sønn?!" 1 Joh 5:5.

onsdag 4. januar 2017

"Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"



Forholdet mellom Gud og hans utvalgte folk, Israel, og Jesus Kristus og hans troende sammenlignes ofte med trolovelse og ekteskap i Bibelen. Når det er tale om åndelig skjøgedom, dreier det seg om utroskap, og det alltid fra menneskers side. Gud står i sin ektepakt. Han har ikke vært utro, men hans folk ble gang på gang funnet i hor, og dette har vært en stor sorg for Gud å bære. I Det gamle testamente er det mange følelseladde beskrivelser om Guds gode følelser og hans sjalusi for sitt folk.

Åndelig hor dreier seg om avgudsdyrkelse. Det første budet lyder: "Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder (ved siden av meg) enn meg." 5 Mos 5:1-2. Mange ganger falt Israels folk i avgudsdyrkelse, og med avguder fulgte det alltid et liv også i andre synder: fysisk hor, løgn, urettferdighet, mord, vold og undertrykkelse. Guds ti bud ble overtrådt, de budene som var pakten mellom Gud og folket. Å bryte Guds bud ledet Guds folk i mangfoldige lidelser. De måtte og må gang på gang høste hva de hadde sådd.

Utroskap imot Frelseren Jesus Kristus dreier seg også om  å bryte Kristi bud. Troskap imot ham er å holde hans bud, og hans bud er at vi skal elske hverandre. Apostlenes brever konsentrerer seg i det å formane og oppmuntre til kjærlighet i alle dens nyanser på livets alle områder, og advarer mot hindringer for denne kjærlighet. 

"Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. For jeg har forlovet dere med en mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en som forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det!" 2 Kor 11:2-4

Den finere, listigere  form for avgudsdyrkelsen i Det nye testamente beskrev Paulus med disse tre: en annen Jesus, en annen ånd eller et annet evangelium. Det dreide seg altså om det budskapet Paulus forkynte, men det hadde sniket seg inn et annet innhold, andre poenger og nyanser som ikke samsvarte med det originale. Budskapet hadde nok  noe av det originale i seg, men ved siden av det hadde det kommet noe falskt.

I Romerbrevet tar Paulus den falske nådelæren i behandling: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?" Rom 6:1-2. Paulus evangelium, det originale, dreide seg blandt annet om en nåde som hjalp til å dø fra synden og å leve i et nytt liv uten å synde. Forfalskningen - et annet evangelium - var at man kan godt fortsette å synde fordi nåden er så stor at den dekker all synd. I Åp 2:6 og 15 står det om nikolaittenes lære og gjerninger. De lærte at "evangeliets frihet plasserte dem over enhver morallov, det gav dem anledning til å synde fritt og  å kunne leve et løssluppet liv". (Studiebibelen) 

Mange kristne er observante og ser denne faren og advarer mot den. Noen blir veldig ivrige, og i sin iver mot den falske nåden angriper de også den ekte nåden og den ekte friheten. De ser ikke at ved å forkynne frelse ved loven  faller de selv i den andre grøften av åndelig horeri. Paulus  advarer med sterke ordelag også mot denne motsatte falske versjonen av evangeliet:

"Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet, men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium." Gal 1:6-7.  Det var noen som kom til galaterne og forkynte at de måtte omskjæres og holde overleveringer fra fedrene for å bli frelst. Det var ikke nok med å tro. Paulus kaller disse forkynnere for falske brødre som hadde listet seg inn for å lure på menighetenes frihet i Kristus Jesus, slik at de kunne føre dem inn i trelldom. Gal 2:4. Paulus slår fast at man blir frelst ved tro på Jesus Kristus, og at man får Ånden ved å høre forkynnelse i tro. Han formaner: "Stå derfor fast i den frihet  som Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde under trelldomens åk." Gal 5:1.

I Matt 23 taler Jesus kraftig imot de lovlærde og avslører deres hykleri og mangel på å skille mellom det vesentlige og det mindre viktige. I denne sammenheng er det godt å lese hele kapittelet 23, men jeg siterer her vers 23 - 24: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, misskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Kjærlighet til Gud er at vi holder hans bud. En "militært" kristen leser: "bud, bud, bud..", og han ser helst seg selv som kommandanten og den riktige og ortodokse formidleren av Guds ord. Det som veier tyngst, hovedsaken, essensen, det vesentlige blir som regel  en sidesak, og myggene blir silt nøye, sidesakene blir tyngste og viktigste.

Nå kan man jo si at det ikke finnes sidesaker i Guds ord. Da er det viktig å tenke på at overdrivelse er overtredelse. Ved å overdrive lyver man. Mygg er mygg, og kamel er kamel, og de har ikke samme størrelse. Det er helt sant at Jesus sier at det ytre ikke skal forsømmes. Men Jesus sier også at først må innsiden av begeret og fatet renses, slik at også utsiden kan bli ren! Matt 23:26.

Militære loviske kristne ser gjerne at friheter som andre har er synd.  Og de har lovens harde bud for å ta andre med Guds ord, og andres friheter blir karakterisert som grove synder. Militære kristne virker meget sterke i sin tro og overbevisning, i hvert fall når det gjelder andres liv og valg.

Det er belysende å lese  Romerne 14  i denne sammenheng. Der er det gode råd om hvordan vi skal forholde oss til hverandre når det gjelder livets "mygger". Paulus konstaterer at det synlige er ikke  urent i seg selv. Han tar fram mat og drikke og å ta vare på dager. Det viktige er at hver og en tar sine valg og gjør det for Herren. Kort sagt dreier det seg om samvittighetsfrihet innfor Gud å velge etter sin tro og overbevisning.

Både Jesus og Paulus beskriver en kristen tro der kjærligheten og det indre forholdet til Gud er essensen. Den kristne friheten er derfor også underlagt kjærligheten. En kristen skal ikke være til anstøt for sine medmennesker ved sin frihet. Kjærligheten er viktigst! Paulus klargjør at det er godt å la være å spise kjøtt som er ofret til avguder eller å la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller å ta anstøt eller å bli svak. Rom 14:21. Selv om man for sin egen del kan gjøre disse ting med god samvittighet.

Bær hverandres byrder,  og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2