Følgere

onsdag 7. februar 2018

Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.



Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.