Jesu ekstremisme

"Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10:10. Her taler Jesus om to sterke motsetninger av handlingsmønster. Det første resulterer i ødeleggelse, og det andre, som Jesus representerer, har liv og overflod til utfall.

 Hva er det for overflod Jesus vil gi oss? Noen tolker det for materiell velstand, men det kan ikke være Jesu tanke her, fordi Han også fraråder oss å samle skatter på jorden, og tilskynder oss å samle dem i himmelen. Da må overflodslivet ha med skatter i himmelen å gjøre. Himmelen er der Guds vilje regerer uhindret. Der er det godt å samle skatter fordi de brukes for Guds prosjekter for menneskenes beste.

Bildet er tatt av Florencia Fortelli fra Pixabay

"Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode hjertes skatt. Og et ondt menneske henter fram ondt fra sitt onde hjertes skatt. For det hjertet flyter over av, det taler munnen." Luk 6:45. Før disse ord har Jesus holdt en tale der Han lærer tilhørere å reagere på en annen måte enn våre menneskelige tanker vil lede oss til i forskjellige og ofte utfordrende situasjoner. Han lærer himmelske overflodsholdninger,  vår himmelske Fars tankemåter og visdom. Han lærer oss å tenke nytt og himmelsk. Jeg kan denne enkle og geniale læren, jeg beundrer den, jeg siterer gjerne disse kloke ord, men likevel er det fort gjort å glemme budskapet i krevende situasjoner, hvis den menneskelige tankemåten og sinnet tar eller har styringen. Da må jeg omvende meg. Det trengs sinnesforandring for å gjennomføre himmelske prosjekter på jorden. Det trengs overgivelse til et annet sinn. 

Det himmelske livet er overflodsliv. Etter Jesu radikale og ytterliggående lære skal vi elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, by fram det andre kinnet, gjøre godt mot dem som hater oss, ikke kreve eller vente på gjentjenester for det gode vi har gjort.  Vi skal tilgi og være  barmhjertige, vi lar være å dømme. For å kunne gjøre dette må vi ha en himmelsk skatt i overflod i vårt hjerte.  Da  må vi ha et nytt hjerte, som fornyes hver dag. Derfor kom Jesus, for å frelse oss, for å rense vårt hjerte og  skape et nytt menneske, som blir ledet fra himmelen, av Guds gode Ånd. Det koster å velge denne ledelsen, det dreier seg om å oppgi alt for å følge Jesus Kristus. Først å avlegge det gamle menneske, den gamle natur, som en troshandling, og deretter følge den veien Jesus viser hvert enkelt av oss, der vi kan leve et nytt liv som nye mennesker.

Vi skal ha et rikelig forråd i hjertet av gode tanker, ord og holdninger som kan  omsettes til gjerninger. Den Hellige Ånds fylde er også et fylde av Guds levende ord. La oss fylle hjertet med Hans livgivende ord, og la Guds Ånd lede oss til å leve "kristen ekstremisme", i brann og lyst til det gode, i givende kjærlighet, et liv som strømmer ut fra rene og gode hjerter, og skaper liv og håp og framtid.

Dødsnært

Døden skaper alltid følelser. Den er en hersker som taler kort og tydelig, og tar ikke tilbake sine ord. Det blir ikke et komma, men punktumet. Midt i sorgen blar de etterlatte i sitt liv med den avdøde. Hvordan var den aller siste kontakten? Når var den? Følelsene kan være forsterket som talt i mikrofon, og samvittigheten sorterer livet og livshendelser. Det er ikke sjelden at den avdøde blir erklært til helgen, mens  nære mennesker kan føle begrunnet eller også grunnløs skyld. Det er godt og velgjørende at vi tenker og taler om  gode minner. Men helgenerklæringen kan også vare en følge av en dårlig samvittighet.

Ved et nært menneskes dødsfall stopper også livet til pårørende på en måte. Det er rart hvor tydelig man kan se en del saker som burde ha blitt gjort annerledes. Små og store forsømmelser kan gnage samvittighet, mens riktige valg og prioriteringer med hensyn til den avdøde skaper takknemlighet i hjertet. Døden gir innblikk i hvordan livet bør leves. Den gir oss nye perspektiver på livet framover.  Dødens definitivitet åpner  utsikter til å leve i harmoni med Gud og vår  neste. Vi kan ta lærdom av det som vi forsømte med den avdøde og bli følsommere til å lytte hjertets påminnelser i samliv med andre mennesker. Blomster og kranser kan legges på de levendes vei, der de kan skape håp og framtid i hjertene. Døden kan hjelpe oss til å bli mer finfølende, og Jesu ord, "alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem", er en god påminnelse for å bevares i hjertet for at  empatien  mot andre mennesker kan tilta og bli styrket.

Mennesker etterlater seg ikke alltid  bare gode minner. Vanskelige saker og opplevelser kan overdøve det gode, som man ikke evner å se på grunn av bitterheten som vokste ut av opplevd urettferdighet. Å huse bitterhet er aldri et godt alternativ. Den vokser sterke røtter med tiden, og man gjør livet surt ikke bare for seg selv, men  også for mange andre. Jesus ble sendt av Gud til verden for å frelse oss, tilgi oss og gi en ny start og et nytt liv for oss. Han opplevde en grusom urettferdighet når Han ble korsfestet, men Han møtte den med bønn: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23:34. Det er himmelsk visdom å tilgi og vise barmhjertighet. Første skritt ut fra bitterhet er å ville tilgi. Det er lett å tilgi, når vi opplever Guds barmhjertighet i eget liv og lar den forme våre holdninger og tanker. 

Bibelen taler om besøkelsestid, om å utnytte en gunstig anledning. "Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær." Jes 55:6-7. Når et nært menneske går bort, kommer Herren nær. Det ugjenkallelige er skjedd. Det skaper stillhet i hjertet. Samvittighetens tale høres. Ikke bare om relasjonen til den avdøde, men om livet generelt og om forholdet til Gud, vår Skaper. Gud stiller også oss spørsmålet: Er du rede til å møte din Gud? Mennesker i dødsfare gir ofte løfter til Gud. Det er sannsynlig at løftene blir neglisjert når faren er over. Da regulerer man samvittigheten, forherder hjertet. Men mange har også ydmyket seg foran Gud og tatt imot Hans frelse i Jesus Kristus, og omvendt seg fra sin ugudelige ferd, og Gud er barmhjertig, og tilgir rikelig. Gud tilgir mennesket som bekjenner sine synder og omvender seg fra dem.

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26. Dødens makt er beseiret av Skaperen av livet!

Bilde: Reinhardi fra Pixabay

Fridd ut av mørkets makt

Himmelrikets hemmeligheter blir ikke forstått av dem som vil ha sin bagasje med seg, enten de vil støtte seg til  rikdom eller makt eller intelligense. "Hvis dere ikke omvender dere og blir som barn, skal dere slett ikke komme inn i himmelens rike", sier Jesus, Matt 18:3. I vår verden kommer  resurssterke mennesker, rike, intelligente, begavede, pene og kule fram i livet, men i Guds rike er det annerledes. Der er de små største og har beste forutsetninger å komme framover. Man kommer ikke i det hele tatt inn med spisse albuer eller noen storhetstanker. Gud har skjult himmelrikets hemmeligheter for vise og kloke og åpenbart dem for umyndige.

Pixabay, bilde av Khusen Rustamov

Det begynner fra den trange port, som er vanskelig å finne. Men søkende og bedjende finner til porten, og senest da innser man at for å komme inn  må man bli liten. "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7:13-14. For å komme inn gjennom den trange port må det holdningsendring til. Bli som barn! Uten dette er den trange port og den smale vei nettopp trang, smal, anstøtelig og dåraktig, frastøtende. Å bli som et barn er å ydmyke seg, erkjenne sin egen konkurs foran Gud, og å la Jesus Kristus slippe til  i livet. Du trenger å omvende deg. Du må ta standpunkt imot synden som ikke har plass i Guds rike. Da kommer Jesus Kristus, din Frelser og Forløser, renser deg fra din synd og setter deg over  i lysets rike. Ved tro på Ham kommer du nå enkelt inn gjennom porten,  og den smale veien viser seg å være en hovedvei, og "selv ikke dårer skal fare vill" der. Jes 35:8. Med Jesus blir livet lyst og godt. Når du vandrer  framover med Ham, vil du klarere se at egentlig er den brede vei smal, fordi man der blir ulykkelig og bundet av sin egen ego og mange skadelige synder. Også er det mørkt på den brede vei, i tillegg til snarer overalt, og i mørke  går man rett inn i fella. På den smale vei har du Guds levende ord som din lampe og veiviser, og det leder deg  inn i livet i et trygt felleskap med din Skaper og Frelser.

Noen sier at den smale vei blir smalere og smalere når man går framover den. Bibelen sier at den rettferdiges sti er som et strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag." Ordsp 4:18. Men likevel: Hvis vi på den smale vei opphøyer oss selv, blir den smalere og vanskelig, og hvis vi ikke fornedrer oss tilbake i vår stilling som barn, kommer vi i blindgate. Da er den eneste mulighet for oss å snu og å erkjenne hvor vi falt og å ydmyke oss for å kunne fortsette på den smale og belyste veien.  Men hvis vi forherder oss, kommer vi tilbake ut i mørke til den brede veien. "De ugudeliges vei er som det dype mørke. De vet ikke hva som får dem til å snuble." Ordsp 4:19.

Paulus formaner Guds barn til å leve ulastelige og rene midt i en vrang og fordervet slekt. Blandt dem skal vi skinne som strålende lys i verden ved å holde fram livets ord i liv og ord. Den smale veien går altså midt i en vrang og fordervet tid og blandt de mennesker som går på den brede og mørke vei. Fil.2:15. Vår oppgave er å gi dem av vårt lys, Guds ord, også i gjerning og liv, fordi vi er som Jesus, verdens lys, så noen av dem kan se hva som får dem til å snuble, så at de kan  ydmyke seg og finne den trange port. Vi kan være veivisere for dem, la lyset skinne fra vår vei, så at de kan finne den trange port og selv komme  inn i livet i lysets rike.

Trenger vi å be om vårt daglige brød?

Jesus har et spesielt budskap til menigheten i Laodikea, som også beskriver  tilstanden i dagens vestlige menigheter. Kanskje kan det sies at vi i allminnelighet lever i Laodikeas tidsalder i velstående Norden. Jesus karakteriserer Laodikea bl.a slik: "Du sier: - jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe." Åp 3:17. Så tenkte lederen i menigheten i Laodikea om seg selv, men Jesus korrigerer: "Du vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken."

"Gi oss i dag vårt daglige brød"-bønnen i Fader vår gjorde meg lenge betenksom. Er det en bønn for oss i vår velstand? Jeg byttet det i mitt hjerte til en takk for overflod av mat, men var samtidig bevisst at noen også midt i vår velstand mangler mye av det gode, og ikke snakk om de fattige land! Kanskje vi i Norden burde tolke bønnen med Forkynnerens ord: "Send ditt brød bort over vannet." Men denne bønnen har også sin åndelige dimensjon.

fancycrave 1 Pixabay

Ett Guds ord kan sikte til flere områder, og det er livsviktig også for oss i Norge å be om vårt daglige brød. Jesus endevendte Laodikea-menighetens tanker om sin rikdom. De var fattige. De manglet alt! De levde i en åndelig mangel, selv om de trodde att de var rike. Vi trenger Jesu endevendende ord og pisk for å velte egne menigheters handel og markeder i dag, så at vi kan øyne vår virkelige nød: Vi mangler livets ord og levende vann!

Maten i vår tids kristelige Laodikea er som regel næringsfattig og sammenlignbar med skrapmat med   mye salt og sukker og mange tilsetninger som forsterker smaken og holdbarheten, men ferskhet og friskhet er forsvunnet. Man er vant til disse smaker, og derfor lokker ikke ren kost. Den forkynnelsen som man alltid har hørt kan man holde spesielt smakfull på grunn av mye sukker og salt, og ikke tale om spekemat og pølser! Der blandt folk går det likevel hungrige sjeler som søker rene og helsebringende måltider for sine mangelsykdommer og kraftløshet. De blir ikke tilfredsstillt av Laodikeas fordervede vomfyll.

Pixabay

Jesus selv er Livets brød for å stille vår hunger, og Han tilbyr levende og forfriskende vann til oss, og det tilfredsstiller vår åndelige tørst. "Gi oss i dag vårt daglige brød", når det gjelder åndelig næring, er en aktuell bønn for alle kristne. Vi trenger ferskt livets brød fra himmelen, og levende vann, stadig på nytt. Konservering, kontinuerlig og ensidig repetisjon av samme bibelvers og yndlingslærer med slitte kommentarer kan faktisk forderve en ekte vare! Mannaopplevelsen i ørkenen er et utmerket bilde av behovets karakter. Folket samlet hver dag fersk manna til næring som Gud gav dem, og den var holdbar bare den ene dagen. Hvis man samlet for mye, ble det fordervet. Hverdagslig avhengighet av Jesus er utgangspunktet  for å få sunn åndelig næring.

Jesus hadde eget budskap til hver av Åpenbaringbokens syv menigheter. Åp 2-3. Filadelfia og Smyrna var de eneste, som ble oppmuntret, og fikk løfter, mens i Laodikea var alt feil. Vår tids menigheter vil gjerne identifisere seg med Filadelfia og Smyrna, og sannsynlig tenkes det at egen menighet av alle er nærmest disse to. Man ser kanskje likevel tydelig Laodikea-egenskaper i andre menigheter, men ikke i sin egen. En forkynners rannsakende tanke taler: "Gårdagens Filadelfia er dagens Laodikea." Man minnes brennende begynnelse og levende vekkelsehistorie av sin egen menighet, og klarer ikke å se at av Kristus engang avhengige  Filadelfia er i tidens løp blitt forandret til en selvgod Laodikea.

Selv om hver menighet fikk sitt eget treffende spesialbudskap av Jesus, var det likevel en formaning som Jesus formidlet til alle: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Når man har sluttet å høre på Åndens tale, bygger man på budskapet fra i går, og fortsetter å repetere og konservere kjære bibelske fraser og lærer, og legger ikke merke til at ved konserveringen, mister man ferskheten og friskheten som var i begynnelsen. Den opprinnelige smaken blir forandret. Den Hellige Ånd formidler nemlig budskapet i en aktuell og fersk form.

Når Guds barn virkelig begynner å høre hva Ånden sier til menighetene, kan budskapet ryste. Kanskje oppdager man at mange best føre - datoer daterer seg til langt inn i fortiden. Som følge av dette må man kaste mye fordervet mat i søppel, og man gråter og klager over at så mye rikdommer må kasseres. Dette kan resultere til deling av menigheten. Mange nekter å vurdere situasjonen ærlig, og holder med nebb og klør fast i sine verdifulle læresetninger, mens noen få bestemmer seg for å fortsette å høre på Åndens tale.

En slik deling har skjedd mange ganger i kirkehistorie. En gruppe mennesker, som hungrer og tørster etter Guds ord, skiller seg fra moderkirken. Ofte begynner også de å hegne om sine egne funn, og med tiden kan de bli forsteinet til en ny Laodikea. Den nye gruppen kan også komme i innflytelse av andre ånder, som lurer overalt og er der og  tilbyr sine erstatninger ved å kamuflere seg til Guds budbærere. Jesu ord lyder til alle Guds barn:  "Våk!" Og Paulus formaner: "Den som tror at han står, passe seg så ikke han faller." 1 Kor 10:12.

Er det slik at man kan finne en ekte Filadelfia  bare  midt i nød og mangler og forfølgelser, når Guds barn ikke kan annet enn å henge seg fast i Jesus? Vanskelige livsforhold kan også være  til hjelp for å åpne døren til Filadelfia for  ensomme søkere. La oss holde fast på Jesu ord og bli avhengige av Ham i vår personlige forhold til Gud. La oss søke bedjende livets brød og levende vann i Ordet. La oss stilne for å høre Åndens tale. Lytt! Hører du at det er En som står for døren og banker?

For mange år siden fikk jeg et kort fra en veninne til meg, og det formidlet en enkel filadelfisk livsvisdom:

"La oss be at Jesus er kjær for oss i hjertet hver dag."

Når vi blir fristet og troen prøves

"Da djevelen hadde fullført all fristelsen,  for han bort fra Jesus inntil en passende tid." Luk 4:13. Dette skjedde etter at han hadde lagt fram  mektige tanker og visjoner for Jesus for liksom å hjelpe Ham i Hans gjerning. Jesus hadde fastet i førti dager, og blitt fristet av ham like lenge. Midt i sin sårbarhet etter en lang faste var Han likevel skarp i ånden for å gjennomskue bedraget. Guds motstander talte Ham behagelig og smigrende med store løfter, men Jesus hadde under fasteperioden avslørt ham fullstendig, og i kraft  av Guds ord fortsatte Han å stå djevelen imot.

Etterpå begynte Jesus sin lærevirksomhet i Galilea, og etter en runde i synagogene kommer Han til sin hjemby Nasaret, og holder en tale om frihet, og får store lovord fra mennesker. Likevel ender situasjonen i raseri fra tilhørerne, som "reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet." Luk 4:29

I ørkenen hadde Satan opptrådt smigrende og støttende, og han hadde mislykkes. Han hadde fart bort for å vente en ny passende anledning. Men nå endret han strategi. Nå raste han. I ørkenen hadde han nærmet seg Jesus som en lysets engel, men nå ville han med et plutselig angrep overrumple Jesus for å få Ham til å frykte for sitt liv og for å eliminere Ham. Kanskje var det slik Satan tenkte: "Du lydde ikke meg når jeg ville at du skulle kaste deg ned fra templets tinde. Da fikk du velge selv, men nå må du gjøre slik jeg vil." 

Jeg forestiller meg situasjonen, når Jesus står der foran stupet med rasende mennesker rundt seg. Jesus kan ha tenkt slik: "Far, Du som er min Beskytter, send Dine engler til å bevare meg." Jeg ser at i den usynlige verden stiller englene seg på begge sider av Jesus som en korridor, "og Han gikk midt imellom dem og drog bort." Luk 4:30. Jesus seiret Satan igjen i fullstendig ro. Han ble ikke redd for djevelens raseri, fordi Han stolte på sin Far.

Disse hendelser ble levende for meg når jeg tenkte på hvordan jeg nylig  hadde latt uro og indre forvirring overrumple meg så at freden og orden i mitt hjerte ble forstyrret med uro og etterfølgende handlinger. I situasjoner har jeg fått erfare at jeg har seiret når jeg har hatt kontroll, men at det plutselige og det som er utenfor min indre orden har tendens til å få meg ut av balanse. Dette har ofte vært mitt reaksjonsmønster, og først nå ble jeg  aktpågivende nok, og såg nødvendigheten av å arbeide målbevisst med saken og søke Guds utvei i bønn. Jeg ble oppmuntret  i bønnen, ved bibelordet at  Gud vil hjelpe meg inn i hvile. Han vil åpne en vei for meg midt i mellom i situasjoner der uroen vil ta overhånd,  så at jeg kan på samme måte som Jesus møtte menneskenes raseri, møte min egen uro.  Gud holder sin beskyttende hånd også over meg i "englekorridoren" og i denne trygghet kan jeg møte mitt indres rasende menneskemengde, mine urolige og engstelige tanker, og distansere meg fra dem.

 Det er et  fascinerende syn å se Jesus gående midt i mellom rasende mennesker og dra fra dem. Hans gang formidler Åndens kraft og myndighet, på samme måte som Hans tale gjør. Han gikk midt i mellom dem med oppløftet hode. Han prøvde ikke å snike seg fram. Hans framgangsmåte i en livstruende situasjon er en mektig oppmuntring for oss i våre livsforhold: Når den ondes krefter raser, "se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28

Pixabay 

 "Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det." 1 Kor 10:13. Gud tillater at urolige tanker, og hva det nå enn er, kommer, og Han sørger for at de også går, eller mister sin innflytende makt. Poenget er at mens de frister og prøver meg, er Gud tilstede og oppdrar meg. Det er en hellig stund. Derfor bør jeg hellige meg og gi Ham frie hender. En vei ut, en forløsning nærmer seg. Rettferdighetens fredfulle frukt skapes. Hebr 12:11. Det er tilliten til Guds omsorg og trofasthet som skaper  likevekt i sinnet. Guds tiltagende fred og nåde boende i hjertet blir  en sterk forløsning midt i livets strid. 

Gud har kontroll over streikende skibindinger og angripende schæferhunder

Det har blitt mange fine skiturer i vinter. Jeg har kort vei til løypen, og før veien ble gruset, tok jeg  skiene på og av hjemme. Så en gang jeg skulle ta av skiene, lyktes jeg ikke med å åpne den ene bindingen. Jeg hadde hatt vanskeligheter med den også tidligere, men alltid lyktes jeg likevel til slutt å åpne den. Nå sendte jeg en enkel bønn til Gud, og skibindingen løsnet. Dette skjedde også et par ganger etterpå ved bønn. Men en gang streiket festemekanismen igjen, og jeg fikk ikke  svar på min bønn. Bindingen satt fast. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå! Til all lykke var jeg ved hjemdøren, og skjønte at jeg må la skiskoen sitte fast og ta ut foten. Jeg tok skien med skoen inn, og senere fikk jeg løsnet skoen lett.  Nå ble det en ny bønn og spørsmål: Hvorfor svarte Gud ikke straks på min bønn?

Veien til løypen ble gruset, og det oppstod et nytt problem: Jeg må ta av meg skiene 200 eller 500 meter fra hjemdøren. Hvis dette skjer igjen, er det nok enkelt å dra foten opp ut fra skiskoen, men jeg må gå hjem på strømpelesten. Jeg løste problemet med å ta en liten turveske med joggeskor opp i med meg på neste tur. Men jeg fortsatte å be  etter skiturene for at løsningen av bindingen skulle lykkes, og det gjorde det. Jeg hadde joggeskor med meg flere ganger, men behøvde ikke å bruke dem, fordi  åpningen av bindingen gikk lett.

Tursekken med joggeskoene hadde nå vært et slags støttehjul for min tillit og tro. Derfor besluttet jeg at jeg ikke tar dem med neste gang.  Ved endt skitur fikk jeg en tillitsfull tanke: Nå ber jeg ikke, fordi joggeskoene som jeg ikke har med, er et symbol på min tro på Guds hjelp og at "åpningsseremonien" går smertefritt. Med denne barnslige tilliten i hjertet har mine mange skiturer etterpå alltid fått en lykkelig avslutning. Nå forstår jeg at den ene gangen når bindingen ikke ble åpnet, var et viktig ledd i prosessen. Min bønn i denne saken ble forandret fra et konkret ønske til en mer abstrakt sinnstilstand,  tillit, og veien videre for meg ble å vokse i tillit. Tilliten til Gud er ment til å bli mer og mer min indre holdning, som i livets strid alltid skal lede min tanke først til min Hjelper og min store Gud.

En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.

Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden  formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.

Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i  nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han  står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.

I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig  sin livshistorie.

Kom til livets kilde!

 "Hør alle dere som tørster, kom til vannene! Den som ikke har penger, kom, kjøp og et! Ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling, vin og melk! Hvorfor veier dere opp penger for det som ikke er brød, og bruker deres lønn på det som ikke kan mette? Hør! hør på meg, da skal dere få ete det gode. Deres sjel skal glede seg stort med fete retter. Jes 55:1-2.

Som om det er to verdener her: De som tørster og vannene. Som om de som lengter etter vann ikke ser vannkildene, de er blinde. De trenger kallet "kom" for å bli oppmerksomme, for å skjelne vannene i landskapet. Men når de hører "kom", kan de bli  ledet.  Ved å først høre "kom" kan de begynne å se. Og det lyder "kom" flere ganger. 

Det andre rare i budskapet er at tilbudet er gratis. Det blir dekket et rikelig bord foran en fattig, sulten og tørst sjel, og tilbudet blir utvidet til et  måltid i overflod med vin og melk, brød og fete retter.

"Bøy øret hit og kom til meg! Hør, så skal deres sjel få leve. Jeg skal slutte en evig pakt med dere, Davids rike miskunn, den trofaste!" 55:3

Hvor skal jeg gå, i  hvilken retning? Jeg hører Ham som taler : Kom hit, der jeg er, der jeg taler. Bøy øret hit og kom! Til meg. -  Når jeg hører, blir min sjel levende. "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Det er et liv i ordet "kom", når det kommer av Guds munn. Det er et liv i ordet "hør" av Guds munn.

Jeg hører og jeg kommer, min Frelser! "Min elskedes røst" roper bruden  i Høysangen (2:8), og ved å først høre får hun øye på Ham og uttaler:"Se, Han kommer!" Ved å høre Hans røst ser hun Ham. Hun ser Ham løpende i hennes retning, og Han ber henne  komme avsted og være med Ham og snakke med Ham.

"Sannelig, du skal kalle folkeslag du ikke kjenner, folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, på grunn av Herren din Gud og Israels Hellige. For Han herliggjør deg." Jes 55:5. Dette står om Israel, men også Kristi brud får en sterk tiltrekningskraft. Også hennes "kom" følges av "ukjente folkeslag som  skal løpe til henne". "Ånden og bruden sier :"Kom!" Og den som hører, skal si: "Kom, og den som tørster, skal komme! Og hver den som vil, skal ta livets vann for intet." Det blir "en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag... som roper med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet!" Åp 7:9-10.

"Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige mann sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han tilgir rikelig." 55:6-7

Når du hører Herrens "kom", er Han nær. En stund. Det er et tidsbegrenset "kom". Det er et kall som vil gi en ny retning til et menneske som hittils har levd uten Gud. Han skal  forlate sin gamle vei og sine gamle tankemønster. Det er en mektig barmhjertighet og tilgivelse i å følge etter Ham som kaller deg til omvendelse og til et nytt og fruktbart liv.

Jesus kaller også oss, som kjenner Gud og lengter og tørster mer av Ham. Jesus kaller oss og vil lede oss til et liv i overflod, til hvilens vann og dekket bord, et liv i balanse. Hvis vi hungrer Hans livskapende og levende ord og lar dem forme oss, blir vi mettet. Dette ordet er også et sverd som trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Hebr 4:12. Vi skal avta, og Hans liv skal vokse fram i oss, og det skjer ved hvert ord fra Guds munn.

Innbyrdes tilgivelse

Det er er en sterk, bevarende og befriende makt i tilgivelsen. To betingelser er nødvendige: Bekjennelsen av egen synd, og å forlate andres overtredelser imot en: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere."  Matt 6:12. Denne bønnen er hentet fra Fader vår, som er en kollektiv bønn, gitt av Jesus til sine disipler. Fader vår møter våre behov som kristne søsken og menighet, ja, hele menneskehetens grunnleggende behov. Det er givende å drøfte tilgivelsen ut ifra felleskapets synspunkt.

 Den erkjennende holdningen i bønnen "forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" bør bevares. Da erkjenner man, ikke bare konkrete synder, men også den gamle naturens dårskap, som Paulus: "I meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt." Rom.7:18. "Jeg kan lett snuble", erkjenner også David i Salme 38:18. Hele vårt gamle menneske er vår skyld,  som så lett stikker seg fram med sine utslag. Å leve i erkjennelse er å vandre i lyset. Vi er ansvarlige også for ubevisste synder, som spontant og ufrivillig kommer fram, men for  de bevisste i første rekke. Jesus forteller om en tjener som ikke kjente sin herres vilje, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal straffes med færre slag enn han som bevisst gjorde mot sin herres vilje. Luk 12:48. Johannes og Jakob trodde at de var nidkjære som Elia, når de ville befale ild å komme ned fra himmelen for å fortære en ugjestfri samaritansk landby. Jesus refset dem og sa: "Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." Luk 9:54-55. I gamle pakt ofret ypperstepresten for folkets synder som var begått i uvitenhet. Hebr 9:7. Kjennsgjerningen er at ens ubevisste synder kan være godt synlige og skadelige for andre mennesker. 

 Denne syndsbekjennelsebønnen er ikke bare en bønn i forbifarten, men den bør være en uavbrutt erkjennende holdning i hjertet, fordi mangel på selverkjennelse så ofte leder til uforsonlighet og  til å dømme  andre, i stedet for å forlate dem.

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle innerlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:12-14.

 Er ikke budskapet i denne formaningen til kolosserne et svar på bønnen "forlat vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"? Gud bygger opp menigheten og det nye menneske ved denne bønnen. Å få tilgivelse fra Gud og å tilgi mennesker tilhører sammen. "Forlat vår skyld som vi og forlater.." kommer her fram  på et konstruktivt og dypere plan. Hvis vi er blitt mye tilgitt, elsker vi mye. Godt og herlig er det, hvis menighetens indre tankeverden og skjulte liv er preget av innbyrdes tilgivelse og barmhjertighet! Noe å strekke seg etter! Ved å bære en tilgivende holdning og initiativ i våre hjerter kan vi seire over våre bebreidelser og klager, ja, også frøet til bitterhet, allerede i tanken. Tilgivelse og barmhjertighet forvandler vår klage til en oppmuntring, så at klagetonen  kan forsvinne og vi kan formane og irettesette, eller tie på en konstruktiv måte.

David lovet Gud for at Gud kronet ham med miskunn og inderlig barmhjertighet. Sal 103:4. Guds tilgivelse og nåde er en krone på vår hode. Ved å ta imot nådens overflod og rettferdighetens gave   kan vi ved Jesus Kristus herske og gi videre det vi har fått. Rom 5:17,21.

Fri fra livstærende tankebygninger

Nå har jeg nytt av pensjonisttilværelse et halvannet år. Livet er langt fra hektisk, og som regel kan jeg ta dagene med ro. Likevel oppdager jeg at det er en uro og rastløshet, som av og til driver meg. Selv om jeg har godt om tid, kan jeg kjenne en stressende følelse inne i meg uten noen årsak.  Jeg har begynt å legge merke til det lille trykket, og å snakke til meg selv: "Du har godt om tid nå. Det haster ikke. Du kan bake kaken helt i ro." Jeg erfarer da at uroen blir borte. Ved et slikt tilfelle kom en enkel setning, "Vent på Herren", og styrte mitt sinn til ro.

Stress kan jo i hektiske omstendigheter i en lengre periode utvikle seg til et virkelig problem, så at det å falle til ro kan bli vanskelig. Hele kroppen kjører på høy gir, og evnen til å ta det med ro fungerer ikke. I en slik blindgate lønner det seg å bremse og stanse, og smake på Guds ord: "Fall til ro og kjenn at jeg er Gud!" Salme 46:11.

I tidens løp har vi  bygd mange slags holdninger, la oss kalle dem for tankebygninger.  For noen er travelhet blitt en stressfaktor, mens andre kan  ta det helt med ro, kanskje ved å bygge en holdning av lathet og likegyldighet. Noen kan ha som vane å beskylde andre for  å støtte opp sin egen rettferdige fasade. En annen bygger sitt hus med bitterhet. Noen har visjoner om luftslott for å dekke sin manglende evne til å sette igang og å få det gjort. Har du noen dårlige tankemønster som styrer ditt liv, holdninger som ikke består foran Gud?

Jeg tror og erfarer at Gud vil oppløse slike ødeleggende strukturer, og tilbyr Sin hjelp ved Sitt livgivende ord. Vi trenger våpen og redskap for å tilintetgjøre disse innstillinger av variert styrke. Det dreier seg ikke bare om våre egne reisverk, men vi kan ha gjort  allment aksepterte fromme eller forvrengte fraser til våre egne. Flere menigheter kan ha sine favorittslagord, halve bibelsannheter, som hindrer trossøsken fra å oppleve befriende hele sannheter, og på den måte blir man bundet til halve løgner.

"Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus..." 2 Kor 10:4-6.

Det er flere holdninger som jeg kjenner Guds ord har avslørt i mitt liv, og vil hjelpe meg fri fra. For flere årtier siden var min daværende sterke holdning: "jeg orker ikke". Jeg fikk hjelp til forandring av ordet om tålmodighet. Åp 3:8,10: 

https://livsnaereord.blogspot.com/2009/11/jesu-ord-om-talmodighet.html

Guds ord og Kristi kjærlighet har blitt mitt redskap for å ødelegge en annen tankebygning, som heter "du gjør det ikke bra nok":

https://livsnaereord.blogspot.com/2018/11/bra-gjort.html

I Guds våpenhus og i Hans skattekammer finner vi våpen og redskap for å tilintetgjøre destruktive holdninger og tankemønster. I stedet for dem kan vi bygge av Guds ords gull, sølv og kostelige steiner et nytt hus i Ånden på grunnvollen Jesus Kristus. 1 Kor 3: 10-15

Bibelens lange linjer i løsningen på det ondes problem

Hvorfor lar Gud Satan herske? Ville det ikke ha vært riktig å gjøre på en gang slutt på hans makt, totalt, og på den måten lidelsen og ødeleggelsen som han sprer overalt?  

Jeg tenker på to svar på dette. Det ene står det  tydelig skrevet om,  og  det andre kan man finne konturer på med nærmere "detektivarbeid". Det første svaret er  avgjørende og betydningsfull og det er Bibelens røde tråd. Min hensikt er likevel å konsentrere meg i det andre svaret. Men det første svaret er så  vesentlig og grunnleggende at vi ikke kan gå forbi det.  I korthet:

Vår Frelser Jesus Kristus "avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset".  Kol 2:15. Hele ondskapens åndehær, Satan med alle sine demoner ble beseiret ved Jesu korsdød og oppstandelse fra de døde. Hvert menneske har ved Jesu død og oppstandelse mulighet til å omvende seg og ta Jesus imot inn i sitt liv som Frelser, få syndene tilgitt og få et nytt liv. Ved sin frelsesgjerning har Jesus fått all makt i himmelen og på jorden. I Jesus, ved Ham og med Ham har Satan ingen makt over vår ånd. Ved Jesus ble Satan triumfert! Hans makt er slutt for den som tror, som daglig setter sin lit på Jesus, Seiersherren.

 Likevel ser det ikke så ut, den onde fortsetter å herske i beste velgående, og det har forfatteren til Hebreerbrevet også konstatert: "Men nå ser vi ennå ikke at alle ting er Kristus underlagt." Hebr 2:8. Det blir altså en dag, da vi kommer til å se at alle ting blir lagt under Ham.  Det står mye i Bibelen om denne overtakelsen, og om det som skjer før den. Men hvorfor tar ting en så lang tid fra Jesu triumf til den endelige og totale frgjørelsen for hele skapningen?

Jobs bok avslører oss noe viktig om virksomheten i åndeverdenen. Den forteller om Satan som de helliges anklager framfor Gud. I Johannes åpenbaring står det om avslutningen av denne anklagetjenesten. Som Job, har også alle andre Guds hellige sin prøvetid her på jorden. Den er fastsatt av Gud for den enkelte, og Gud lover beskyttelse, frelse og seier for dem som setter sin lit til Jesus Kristus og Hans frelsesverk. Vi seirer anklageren i kraft av Lammets blod og i kraft av vårt vitnesbyrds ord. Åp 12:10-11. På denne måte forkynner Jesu etterfølgere Hans død og oppstandelse, Hans seier som deres seier framfor åndemaktene.  Alt må prøves. Derfor er Satan til. Han er innsatt av Gud i sin "tjeneste".

Det står noe om Satans opprinnelse og hans fallhistorie. Profeten Hesekiel skriver i 28:1-19 om Tyrus` konge og den åndemakten som han var behersket av. I skildringen smelter kongen og åndemakten i ett, og vi får et konkret bilde av Satan og hans vei fra en lysets engel til Guds motstander. Profeten Jesaja kaller ham for "strålende  stjerne, morgenrødens sønn", og derfra får Lucifer sitt navn. Jes 14:12. Navnet Lucifer, lysets engel, avslører oss  bedragets og forførelsens art.  I mye av sin virksomhet  omskaper Satan seg og lyver ved å framtre  som en god engel eller Gud.  1 Kor 11:14.

Gud selv forteller om Lucifer i budskapet til Hesekiel: "Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet..  Du var en salvet kjerub  med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg.. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg."

Lucifer var salvet til en gjerning, på samme måte som konger, prester og profeter ble innviet til tjeneste i Det gamle testamente. Jesus kaller ham for "denne verdens fyrste". Utgangspunktet for hans makt på jorden er altså at Gud hadde gitt fyrstetittelen til denne engelen full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Når han hadde syndet mot Gud, hadde han fremdeles fyrsteoppgave, men nå, etter fallet ville han erobre Guds skapning fra Gud, i stedet for å tjene den i Guds ledelse. Han ville  ta styringen i sine egne hender ved å erklære seg selv som gud og  ved å forføre mennesket.

Guds arbeid med sitt folk Israel følger visse lovmessigheter, og mye av det som gjøres og skjer i Israel i Det gamle testamente, avspeiler, er et bilde av Guds plan. Israels konkrete historie forteller om Guds synlige frelsesplan, men også om hendelser i åndens verden. Til og med er mange menneskeliv  forbilder av  framtiden. Et slikt forbilde er kong David. Han og hans rike forteller  om Guds Messias, Den Salvede og Hans kommende gjerning.

Vi leste i Hesekiel 28 om Tyros` konge som et bilde av Lucifer. Også Israels første konge, Saul, hadde en fallhistorie, som ligner Lucifers: "Det fantes ikke noen som var penere enn Saul blandt Israels barn. Skuldrene hans raget høyere enn noen andre i folket." 1 Sam 9:2. Han var en pen og ydmyk mann, og Herren ledet Samuel til å salve ham til konge. Saul begynte sin gjerning i ydmykhet. Men Gud satte han på prøve, om han ville ha Gud som sin styrer i alt. Han klarte ikke testen, og da begynte hans nedoverbakke, og han mistet sin kongedømme. Han ble fortalt at Herren hadde utvalgt en annen konge. Når Saul med tiden forstår at den nye kongen er David, begynner han å forfølge David. Lucifers, Guds motstanders lidenskap har også vært å forfølge Messias, Davids sønn, og alle Hans disipler.

Davids trofasthet mot Gud kommer fram på mange måter, men det virker som om det å respektere Saul, Herrens salvede, er prøvesteinen i Davids liv, og han består prøven med glans. Han respekterte Herren, som hadde salvet Saul, og kunne ikke gjøre noe vondt imot Herrens salvede, selv om han fikk gylne anledninger. Saul var konge i mange år, også etter at han hadde fått avskjedsbeskjeden. Disse årene var Davids prøvetid. Saul forfulgte ham og ville drepe ham. David overvant fristelsen å drepe Saul. Han tok ikke hevn selv, men overgav saken til Gud.

Lucifer var  en salvet engel som mistet sin fyrstedømme ved hovmod. Jesus var salvet for å forkynne evangeliet med ord og med sitt liv og ved å gi sitt liv og å stå opp fra graven. Kan Davids respekt for Saul, Guds salvede, gi oss en pekepinn om Jesu forhold til Lucifer, Guds salvede? Jesus brukte aldri vold for å ta kongedømmen som Gud hadde gitt Ham. Har det vært fra begynnelsen av ment slik at overføringen av makten fra Satan til Jesus ikke skulle  skje med Lucifers egne urettferdige og ødeleggende midler? Jesus skulle ved døden ta makten fra ham som hadde dødens makt (Hebr 2:14), og med en rettferdig overtagelse av kongeriket knuse urettferdighetens, forfølgelsens og krigens konge.

David ble salvet av Samuel til konge lenge før han fysisk ble Israels monark. I disse årene forfulgte Saul David og ville drepe ham.  Av Davids salmer kan vi se hvordan hevntanker kunne streife i hans hode og friste ham, men at han ikke gav dem rom. Også Jesus triumferte over Satan lenge før Han fysisk kommer til å overta Sitt kongedømme. Denne ventetiden er menighetens modningstid, på samme måte som årene til David  i  ødemarken på flukt fra Saul.

I Johannes åpenbaring 6:9-11 kan vi lese om  martyrer som ble drept for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de holdt fast på. De hadde gitt hevnen i Guds hender, og ventet på Guds rettferdige dom over drapsmennene. De ble oppmuntret til å vente inntil martyrenes tall på jorden ble fullstendig. Her ser vi representanter av Kristi menighet, som har lidd samme skjebne som deres  Herre uten å ty til vold.

Jesu og apostlenes grunnleggende lære og liv var å ikke kjempe imot onde mennesker, men å overvinne det onde med det gode. Dette virker å være vesentlig i Guds frelsesplan for at Satan til slutt blir totalt overvunnet. Det virker som om Guds  rettferdige og endelige dom over denne verdens fyrste og hans tjenere må modnes fram midt i menighetens seier ved å gjøre godt og å velsigne i stedet for å forbanne og å dømme. Johannes forteller om denne sluttfasen slik:

"Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt, er kastet ned. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og i kraft av sitt vitnesbyrds ord, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Åp 12:10-11.

Etter denne lange prosessen blir det nye himler og en ny jord uten ondskap. Noe å se fram til! Noe å glede seg til!