Følgere

tirsdag 5. februar 2019

Innbyrdes tilgivelse



Det er er en sterk, bevarende og befriende makt i tilgivelsen. To betingelser er nødvendige: Bekjennelsen av egen synd, og å forlate andres overtredelser imot en: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere."  Matt 6:12. Denne bønnen er hentet fra Fader vår, som er en kollektiv bønn, gitt av Jesus til sine disipler. Fader vår møter våre behov som kristne søsken og menighet, ja, hele menneskehetens grunnleggende behov. Det er givende å drøfte tilgivelsen ut ifra felleskapets synspunkt.

 Den erkjennende holdningen i bønnen "forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" bør bevares. Da erkjenner man, ikke bare konkrete synder, men også den gamle naturens dårskap, som Paulus: "I meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt." Rom.7:18. "Jeg kan lett snuble", erkjenner også David i Salme 38:18. Hele vårt gamle menneske er vår skyld,  som så lett stikker seg fram med sine utslag. Å leve i erkjennelse er å vandre i lyset. Vi er ansvarlige også for ubevisste synder, som spontant og ufrivillig kommer fram, men for  de bevisste i første rekke. Jesus forteller om en tjener som ikke kjente sin herres vilje, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal straffes med færre slag enn han som bevisst gjorde mot sin herres vilje. Luk 12:48. Johannes og Jakob trodde at de var nidkjære som Elia, når de ville befale ild å komme ned fra himmelen for å fortære en ugjestfri samaritansk landby. Jesus refset dem og sa: "Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." Luk 9:54-55. I gamle pakt ofret ypperstepresten for folkets synder som var begått i uvitenhet. Hebr 9:7. Kjennsgjerningen er at ens ubevisste synder kan være godt synlige og skadelige for andre mennesker. 

 Denne syndsbekjennelsebønnen er ikke bare en bønn i forbifarten, men den bør være en uavbrutt erkjennende holdning i hjertet, fordi mangel på selverkjennelse så ofte leder til uforsonlighet og  til å dømme  andre, i stedet for å forlate dem.




"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle innerlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:12-14.

 Er ikke budskapet i denne formaningen til kolosserne et svar på bønnen "forlat vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"? Gud bygger opp menigheten og det nye menneske ved denne bønnen. Å få tilgivelse fra Gud og å tilgi mennesker tilhører sammen. "Forlat vår skyld som vi og forlater.." kommer her fram  på et konstruktivt og dypere plan. Hvis vi er blitt mye tilgitt, elsker vi mye. Godt og herlig er det, hvis menighetens indre tankeverden og skjulte liv er preget av innbyrdes tilgivelse og barmhjertighet! Noe å strekke seg etter! Ved å bære en tilgivende holdning og initiativ i våre hjerter kan vi seire over våre bebreidelser og klager, ja, også frøet til bitterhet, allerede i tanken. Tilgivelse og barmhjertighet forvandler vår klage til en oppmuntring, så at klagetonen  kan forsvinne og vi kan formane og irettesette, eller tie på en konstruktiv måte.

David lovet Gud for at Gud kronet ham med miskunn og inderlig barmhjertighet. Sal 103:4. Guds tilgivelse og nåde er en krone på vår hode. Ved å ta imot nådens overflod og rettferdighetens gave   kan vi ved Jesus Kristus herske og gi videre det vi har fått. Rom 5:17,21.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar