Det har blitt mange fine skiturer i vinter. Jeg har kort vei til løypen, og før veien ble gruset, tok jeg skiene på og av hjemme. Så en gang jeg skulle ta av skiene, lyktes jeg ikke med å åpne den ene bindingen. Jeg hadde hatt vanskeligheter med den også tidligere, men alltid lyktes jeg likevel til slutt å åpne den. Nå sendte jeg en enkel bønn til Gud, og skibindingen løsnet. Dette skjedde også et par ganger etterpå ved bønn. Men en gang streiket festemekanismen igjen, og jeg fikk ikke svar på min bønn. Bindingen satt fast. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå! Til all lykke var jeg ved hjemdøren, og skjønte at jeg må la skiskoen sitte fast og ta ut foten. Jeg tok skien med skoen inn, og senere fikk jeg løsnet skoen lett. Nå ble det en ny bønn og spørsmål: Hvorfor svarte Gud ikke straks på min bønn?
Veien til løypen ble gruset, og det oppstod et nytt problem: Jeg må ta av meg skiene 200 eller 500 meter fra hjemdøren. Hvis dette skjer igjen, er det nok enkelt å dra foten opp ut fra skiskoen, men jeg må gå hjem på strømpelesten. Jeg løste problemet med å ta en liten turveske med joggeskor opp i med meg på neste tur. Men jeg fortsatte å be etter skiturene for at løsningen av bindingen skulle lykkes, og det gjorde det. Jeg hadde joggeskor med meg flere ganger, men behøvde ikke å bruke dem, fordi åpningen av bindingen gikk lett.
Tursekken med joggeskoene hadde nå vært et slags støttehjul for min tillit og tro. Derfor besluttet jeg at jeg ikke tar dem med neste gang. Ved endt skitur fikk jeg en tillitsfull tanke: Nå ber jeg ikke, fordi joggeskoene som jeg ikke har med, er et symbol på min tro på Guds hjelp og at "åpningsseremonien" går smertefritt. Med denne barnslige tilliten i hjertet har mine mange skiturer etterpå alltid fått en lykkelig avslutning. Nå forstår jeg at den ene gangen når bindingen ikke ble åpnet, var et viktig ledd i prosessen. Min bønn i denne saken ble forandret fra et konkret ønske til en mer abstrakt sinnstilstand, tillit, og veien videre for meg ble å vokse i tillit. Tilliten til Gud er ment til å bli mer og mer min indre holdning, som i livets strid alltid skal lede min tanke først til min Hjelper og min store Gud.
En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.
Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.
Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.
I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig sin livshistorie.
En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.
Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.
Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.
I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig sin livshistorie.
