LIVSNÆRT

Også følelsenes Herre

2012-02-07T18:10:00.000+01:00

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss i mørke. Da er lyset, Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.

Noen tanker om troens vesen

2011-11-13T19:42:00.000+01:00

Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.

I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.

Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.

Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - - Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.

Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.

En virksom tro er ikke avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.

Bønnen til Moses

2011-09-08T21:45:00.003+02:00

Aron hadde laget gullkalven for Israels folk mens Moses var oppe på fjellet for å ta imot lovtavlene fra Gud.

Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."

Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."

Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.

Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.

Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.

Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk. Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. - Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske på jorden." 4 Mos 12:3.

Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?

På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.

Er Kristus oppstått fra de døde?

2011-07-31T16:07:00.000+02:00

Når jeg har lest eller hørt noen kristnes vitnesbyrd, har jeg lagt merke til deres erfaringer om at Guds ord ble levende. Det har skjedd på mange måter: Hele teksten man leser, kommer nær og treffer eget liv. Eller plutselig opplever man at noen få ord i teksten forløser og får hjertet til å juble. Ofte har noen vært i tvil, nød eller prøvelser av forskjellig art i en lengre tid, og ved bønn til Gud opplever vedkommende en indre befrielse gjennom noen enkle Guds ord. Alt dette er også min egen erfaring. Det virker som om Guds ord blir levende, åpenbart, konkret ved et mottakerapparat i eget hjerte. Jeg kan ikke gjøre Guds ord levende, jeg kan ikke skru på apparatet, men det åpnes når visse betingelser i hjertet er oppfylt. Betingelsen er en erkjennelse av egen ringhet, nød eller egen utilstrekkelighet. Hovmodige holdninger leder ikke til en levende kontakt med den oppstandne Kristus.

Når det gjelder å bli overbevist om Jesu oppstandelse, så dreier det seg også i dette spørsmålet om å oppleve selv at de første kristnes vitnesbyrd treffer ens eget hjerte med en klar erfaring av at man har med den levende Gud og Frelser å gjøre, at Han har oppstått fra de døde, og med samme betingelser som kontakt med Gud alltid forutsetter: Hjertets ydmykhet. Pga personlig opplevelse av dette finnes det fortsatt ringe mennesker med vitnesbyrd om å ha møtt den levende Jesus Kristus.

Gud har oversikten

2011-07-02T20:54:00.002+02:00

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." Fil 4:6-7.

I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.

Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.

Skjebnesvangre øyeblikk

2011-05-26T18:10:00.003+02:00

Jeg har lest i Apostlenes gjerninger og prøvd å sette meg inn i den virkeligheten som apostlene levde i . Jeg er blitt meget fascinert. De hadde virkelig et budskap som de formidlet i Guds ledelse fra stund til stund. Guds ledelse og kraft var hele tiden tydelig og konkret.

Jeg tenker på historien om Ananias og Safira i kapittel 5. De hadde blitt enige om å holde tilbake en pengesumme. Det alvorlige var ikke i dette. De hadde rett å gi så lite eller så mye de ville, men de løy ved å si at de hadde gitt alt. Peter avslørte deres løgn og de falt ned og døde.

Hvordan skulle apostlenes gjerninger ha fortsatt, hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen? Og hvorfor måtte de dø? En vanlig menneskelig tanke konkluderer at døden er altfor hard straff for en løgn, på samme måte som mennesket ikke forstår, hvorfor Adam og Eva fikk en så stor straff for en liten og ubetydelig hendelse, bare for å smake på en frukt.

Hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen, hadde menigheten blitt besmittet av den, og Guds kraft skulle ikke ha kunnet fortsette å manifestere seg blandt disiplene. Ananias og Safira minner meg om Akan i Josva 7, 10-26. Akan hadde tatt og gjemt noe av krigsbyttet som Herren hadde lyst i bann. Hele folket ble besmittet av Akans synd uten å vite om den. Israel klarte ikke mer å seire i krig. Herrens vrede vendte fra folket først etter at hele Akans familie ble steinet.

Vi klassifiserer synder etter våre menneskelige mål. Gud ser til hjertet og til motivene. Gud har også greie på syndens virkninger på lang sikt. Vår synd besmitter mange rundt oss. All denne "åndelige bakteriespredningen" ser Gud. Synden er så ødeleggende at uten Guds gode hånd over menneskeheten skulle vi ha utslettet oss mange ganger. "Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss", sier Jeremia.

Peter sier at Ananias og Safira løy for Gud. Det er egentlig rart at det går an, fordi vi vet at Gud vet alle ting. Fra Guds side sett avslører det frekkheten i deres synd. Hvorfor måtte de lyve? Hvorfor måtte de framtre for mennesker for mere gavmilde og helhjertede enn de var? Forstod de ikke at et helt hjerte er et sant hjerte, og at livet som disippel er et liv før Guds ansikt og ikke noen øyentjeneste for mennesker?

Sannheten er en del av Guds rustning som vi skal ta på oss i kampen mot ondskapens åndelige hærskarer. Vi seirer ved å ha sanne hjerter og lepper.

.

Den prøvede ekthet i troen

2011-03-20T19:38:00.002+01:00

En meget rik mann søker etter et menneske å dele livet med. Hvordan kan han finne den rette, hvordan kan han sikkert vite at den damen som han er interessert i, ikke søker hans penger, men er interessert i ham selv? Kanskje kan han finne denne damen ved å ikke vise sine rikdommer, men presentere seg som en fattig eller allminnelig mann, og på den måte finne fram om kvinnen han er opptatt av, er virkelig interessert i ham.

Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.

Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.

"Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."

2011-02-22T19:50:00.004+01:00

Fra min ungdom, før mine åndelige behov kom fram og før jeg som 15-åring ble kristen, husker jeg to tanker:

Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.

Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.

Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.

"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg." 2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.

Å vente på Herren

2011-01-31T19:23:00.000+01:00

I Det gamle testamente står det ofte om "å vente":

"Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren." Sal 27,14.

"Vær stille for Herren og vent med lengsel på Ham" Sal 37,7.

"Men jeg vil alltid håpe (vente), og stadig mer vil jeg prise Deg!" Sal 71,14.

"Salige er alle de som venter på Ham." Jes 30,18

"De som venter på Herren, får ny kraft." Jes 40,31

Jeg ble oppmuntret og styrket, når jeg hørte at svært ofte er det for ordet "å vente" brukt et ord i grunnteksten, som egentlig betyr "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves". Hvilken hjelp det er i bønnelivet! Det er trostyrkende å være bevisst på det. Det er Guds arbeidsmetode. Ventetiden prøver vår tro. Bønnen har flere oppgaver enn å formidle ønsker til Gud.

Viktigheten av å vente på Gud blir enda klarere, når vi sammenligner Guds arbeidsmåte med djevelens metoder: "For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid." Åp 12,12. Det er ofte noe rasende og stressende i hans metoder, når han frister oss. Selv om fristelser ofte er kamuflerte, kan man føle i dem noe av uroen og stemningen til deres opphav.

Venter vi eller stresser vi? Hvems ord og vilje styrer oss?

Har lidelser noen mening i Guds barns liv?

2011-01-01T21:25:00.003+01:00

Av og til grubler jeg, hvorfor vår store Gud, som med letthet kan helbrede og som også har gitt oss løfter om legedom, ikke helbreder, selv om vi ber om det. Da kommer de mange hvorfor-spørsmålene: Hvorfor helbreder Han ikke da? Hvorfor tillater Han? Osv. Dog kan vi finne svar i Bibelen. Ofte er slike svar skjulte. Jeg mener, de står tydelig skrevet, allikevel ser man dem ikke. Som Jesus sa: ""Selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke."

Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"... Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.

Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.

Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.

De trange portene

2010-10-30T22:15:00.002+02:00

"Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier til dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være istand til det." Luk 13,24. Dette er Lukas sin versjon om Jesu ord om den trange port. I Matteus står det: "Gå inn gjennom den trange port! ... Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7,13-14. I Det gamle testamente står det om porter i flertall: "Åpne rettferdighetens porter for meg, jeg skal gå inn gjennom dem..." Salme 118,19. Da regner jeg med at lignelsen om porten kan gi oss en illustrasjon om trange plasser også seinere på den smale veien, ikke bare i begynnelsen.

Jeg forestiller meg situasjonen, der mange søker å komme inn, men ikke er istand til det. Mon det dreier seg om gruppementalitet? Det var mange som gikk gjennom den vide porten og på den brede veien. Der var det plass å gå i flokker. Men å gjøre det samme går ikke ved de trange portene! I 1 Kor 10 forteller Paulus om ørkenvandringen, der folket syndet sammen. Noen levde i hor, noen ble avgudsdyrkere, noen klaget. Det står også om å vandre etter tidsånden. Da blir flere drevet til å leve etter "trendene".

På den smale vei kan vi ikke følge strømmen. Der gjelder det å ha personlig forhold til Jesus Kristus og bli ledet av Ham. Jesus fortalte Peter at han blir ført dit han ikke ville, til martyrdøden. "Hvordan går det med Johannes da?" spurte han. Jesus svarte: "... Hva har du med det? Følg du meg!" Joh 21. Vi må møte våre trange porter aleine. Hvis vi vil ha andre med oss, blir det trangt ved porten, vi mister den lett av syne og kanskje finner ikke den. Andres tanker og meninger kan være i veien for Guds vilje. Når Jesus forklarte for disiplene om sin kommende død, begynte Peter å refse Ham og sa: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Jesus svarte: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16,21-23.

Jesu ord og handlemåte i evangelier går mot tidens religiøse elite, som burde ha vært veivisere i det gode. Jesus avslører deres hykleri, og det er lett for oss å være enige med Jesus. Men klarer jeg å være enig med Jesus, når Han blotter min egen fariseisme, de mange uttrykkene om å ville sees og kanskje beundres av mennesker? Kristne har blitt opplært til å be tollerens bønn: "Vær meg synder nådig!" Da regnes vi for evangeliske kristne. Vi har gruppetilhørighet. Vi er retttroende, frelst av nåde. Er vi helt rene fra fariseisme da? Hvem våger å be: "Vær meg fariseeren nådig!" Hvem våger å gå gjennom denne trange porten? - - - Og fortsette på den smale veien der man bare søker Guds ære, ikke menneskenes?

Foran hver trang port er det et lønnkammer. Når jeg går dit, lukker jeg døren og møter min Far som er og ser i det skjulte. Der har jeg ikke andre mennesker. Der møter jeg Gud. Der kan jeg trene opp min sans for det som hører Gud til. Der kjemper jeg for å komme gjennom den trange port og videre på den smale veien.

Frukten modnes

2010-09-07T20:15:00.004+02:00

"Mine brødre, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser, for dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." Jak 1,2-5.

I livets skole læres mange fag, dyder, som vi øver i hverdagen. Gud arrangerer også prøver for oss, små tester og av og til ordentlige prøver, der Han tester, hva vi har lært. Han har gjort gjerninger "ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem". Da prøves det tilpassing i livet, vår kombineringsevne, hvordan vi kan forene vår tro med gode gjerninger. Jakob poengterer at tro uten gjerninger er død.

I 2 Pet 1,5-7 står det om forskjellige dyder forent med hverandre. Når jeg leser om disse dydene: kunnskap, avhold, utholdenhet, gudsfrykt, broderkjærlighet, kjærlighet, og prøver å forene dem praktisk, så virker det vanskelig. Hvordan vet jeg, hvilken dyd "passer" med en annen? Men, det er noe som heter "Åndens frukt": "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt." Gal 5,22. Frukten er en, og den har mange slags egenskaper. Det er ikke alltid lett for oss å skille for eks. mellom godhet og vennlighet. Men de tilhører sammen, de er forskjellige nyanser av en og samme frukt. Disse diverse sidene modnes smeltende sammen ved tro. Vi trenger også visdom som "organiserer" dydene i passe mengder, i rett tid og sted.

Det er forskjellige faser i modningen. Tålmodigheten er der hele tiden, og jeg gjetter at den gir smaken til frukten, fordi den trenges mest i sluttfasen av modningen, fra den bitre kartsmaken til den herlige og aromatiske sødmen. Åndens frukt kommer fram ved at alle disse forskjellige sider av frukten smeltes sammen i livssituasjoner.

Ved denne kombinasjonen av forskjellige prøvelser tester Gud oss, og da får vi muligheten til å oppdage, om vi mangler noe. Har jeg kjærlighet? Kan jeg tilpasse meg? Hvis jeg ikke kan, hvis jeg mangler visdom, skal jeg be til Gud, Han som gir alle rikelig. Det er nettopp visdommen som kan tilpasse riktig.

Den vise kongen Salomo innprenter gang på gang at gudsfrykt er veien til visdom, og å tie og å ta imot rettledning er visdom. Visdommen krever stillhet. Ikke bare tungen, men hele vesenet bør i denne prøvesituasjonen, som Gud har ordnet for meg, være stille. Hvordan kan jeg høre Guds røst, hvis jeg hele tiden klager over vanskelighetsgraden av oppgaven? Vær stille, så hører du, hva Han vil si og gi til deg. Det er visdom som hjelper oss å løse oppgaven rett.

"Det ville ikke bli nok både til oss og dere"

2010-07-25T09:45:00.002+02:00

I Matteus 25 kan vi lese Jesu lignelse om de kloke og uforstandige jomfruene. Problematikken dreier seg om reserveoljen. Skilnaden mellom de kloke og uforstandige var i det at de kloke hadde tatt med seg reserveolje, men de uforstandige hadde ikke gjort det. Når situasjonen tilspisser seg, sier de uforstandige til de kloke:"Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner."

De kloke svarer:"Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv." Så sa altså de kloke. De hadde fått sin visdom noen steds ifra. De gav de uforstandige den samme formaningen som den vise kongen Salomo gir til oss: "Kjøp sannheten og selg den ikke, sammen med visdom, rettledning og forstand!" Ordsp 23,23. De kloke hadde kjøpt deres olje, som var et tegn på deres visdom, og de visste at de ikke skal selge oljen sin.

Kanskje stiller noen nå et spørsmål: Er det ikke meget egoistisk av de kloke å ikke dele? De har jo misforstått kjærligheten! - -

Vi kan stille et annet spørsmål: Fins det situasjoner i kristenlivet, der det dreier seg om seg selv? - -

Det står om den fortapte sønnen at han efter et liv i synden kom til seg selv. Paulus formaner: "Ransak dere selv!... Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv, at Jesus Kristus er i dere? 2 Kor13,5. Timoteus får formaninger: "Gi nøye akt på deg selv..." og "Hold deg selv ren!" 1 Tim 4,16 og 5,22.

Efter at Jesus hadde fortalt denne lignelsen, oppsummerer han poenget: "Våk derfor!"- - Ligner ikke poenget formaningene ovanfor? Det er vi selv som må våke over oss selv, rannsake oss selv, prøve oss selv.

Vi vet så godt hvordan de andre burde oppføre seg. Det er lett å finne feil i de andre. Den evnen har vi arvet. Jesus spør: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye?..Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye." Matt 7,3-5. Jesu eksempel om flisen og planken viser galskapen i det å fokusere på andres små feil i stedet for den enkle visdommen å samle oppmerksomheten om fjerningen av sin egen "planke" først. Det er klokt, vist og forstandig. Å ransake meg selv. Å prøve meg selv. I en slik situasjon gjelder det å se til at jeg har nok olje for meg selv. Hvis jeg da bruker min olje omhyggelig for meg selv, kan den andre, mens min lampe lyser, kanskje se å ta selv ut sin egen flis. Kanskje skjønner han da at han mangler egen olje for sin lampe, og går og kjøper?

Lignelsen forteller oss at det ikke var nok olje til å dele med andre. Vi må våke hver dag, og få ny olje hver dag på samme måte som enken i Sarepta fikk oppleve: Oljekaret ble ikke tørt selv om hun hadde bare litt olje i karet og brukte det hver dag. 1 Kong 17,16.

Hva formidler vi med vårt vesen?

2010-07-13T21:30:00.003+02:00

Det kan være på sin plass å bli kjent med det forrige innlegget "Den stjålne velsignelsen" før du leser videre.

Det trenger nødvendigvis ikke å være en spesiell evne å kunne tolke ansiktsutrykk, vi alle kommuniserer med hverandre med kroppsspråket. Jeg legger allikevel merke til at Jakob brukte denne evnen framgangsrikt. Det står at Jakob så på ansiktet til sin svigerfar Laban at han var annerledes stemt mot ham enn før. 1 Mos 31,2. Dette var en umiddelbar årsak til det at Jakob flyktet fra ham med sin familie og eiendom.

1 Mos 32,22-32 forteller oss om Jakobs kamp om natten med en først for ham fremmende mann. Mens han bryter med mannen, oppdager han, at han bryter med Gud. Han holder mannen tilbake og ber om hans velsignelse, som han også får. Han uttrykker efterpå: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda er min sjel fridd ut." ("Enda har jeg berget livet"). Det var mørkt, så antagelig hadde han ikke sett mannen tydelig fysisk, men han opplevde å identifisere Gud, se han ansikt til ansikt.

Siden møter Jakob sin bror Esau. Efter en følelseladet omfavnelse sier han til Esau: "...Jeg har sett ditt ansikt som om jeg hadde sett Guds åsyn, og du hadde behag i meg." 33,10. Jakob fant nåde for Esaus øyne, og det var for ham som å se Gud. Han hadde litt tidligere fått Guds nåde og velsignelse over seg. Hans kamp med Gud hadde forandret hans tanker, og sannsynlig var denne kampen, og velsignelsen som Jakob fikk av Gud, den åndelige bakgrunnen som forandret også Esaus forhold til Jakob.

Det var ansikter som satte i gang prosesser i Jakobs liv.

"Dere er vårt brev, kjent og lest av alle mennesker", skriver Paulus i 2 Kor 3,2. Ved å se på Herrens herlighet blir vi forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, skriver han videre i vers 18.

Denne herlighet møtes ikke bare med begeistring. Den svenske predikanten, Emil Gustafson har en sang om Guds hellige, der det står: "Man kunde ju icke fördraga det rena uti deras blick." I samme sangen står det også at de dødet "den bild de av världsfursten var". Apg 6,15 forteller om Stefanus at hans ansikt var som en engels ansikt mens han stod i kampen for evangeliet. Litt efterpå ble han steinet ihjel.

Det er ikke tale om skuesspillertalenter i Guds rike. Et menneske kan lage et engleansikt, man kan smigre, men det falske har ikke noe med Guds rike å gjøre. "Slik som han tenker i sin sjel, slik er han." Ordsp 23,7. Når tankene kretser om det som er sant, sømmelig og rettferdig, rent, elskelig og priselig, så former det også vårt vesen og kommer fram i livet: "Det hjertet flyter over av, det taler munnen." Matt 12,34

Den stjålne velsignelsen

2010-06-26T20:17:00.012+02:00

I 1 Mos 27 kan vi lese om patriarken Isak, som ville velsigne sin eldste sønn Esau. Men hans hustru Rebekka og den yngste sønnen Jakob bedrog Isak, og Jakob fikk velsignelsen i stedet for Esau. Velsignelsen lød:"Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg! Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!" 28-29.

På grunn av den stjålne velsignelsen begynte Esau å hate Jakob, så Jakob måtte flykte fra ham. Jakob drog til sin onkel Laban i Mesopotamia. Kapitlene 28 - 31 forteller om Jakobs giftermål med Labans to døtre og deres to trellkvinner, og om barna som de fikk. Jakob arbeidet for Laban i tyve år. Under disse årene utnyttet Laban ham, så Jakob til slutt flyktet fra ham med sin familie og sin store eiendom, som han hadde skaffet med sitt harde arbeid. I sin nød hadde Jakob lært å stole på sine fedres Gud, som hadde velsignet ham overmåte, så han hadde blitt en velstående mann.

Jakob stevnet mot Kanaans land, og et møte med broren Esau var foran ham. Under reisen fikk han vite at Esau var på vei for å møte ham med fire hundre menn. Da ble Jakob engstelig og bad til Gud. Etterpå sendte han sine tjenere foran seg med ærbødige hilsener og med gaver for å forsone Esau. 1 Mos 32.

På natten før møtet med Esau hadde Jakob et møte med en mann, som han kjempet med og vant. Denne mannen var Gud, som også velsignet Jakob. Det var en forunderlig kamp, som Jakob vant samtidig som han ble beseiret. 32,22 - 32.

Efterpå knelte en ny og til bunns ydmyk Jakob foran Esau og kalte ham for sin herre. Hele hans familie bøyde seg foran Esau. Men det virker som om Gud hadde forberedt også Esaus hjerte til å møte Jakob. Jakob opplevde møtet med den vennlige Esau som om han hadde møtt Gud. Kapittel 33.

Og nå kommer det som jeg har siktet til med denne betraktning: Jakob sier til Esau: "Jeg ber deg, ta imot min velsignelse som er sendt til deg. For Gud har sett i nåde til meg, og jeg har alt jeg trenger." 33,11. Fiendskapet mellom brødrene hadde kommet av den stjålne velsignelsen. I årenes løp hadde Isaks velsignelse kommet Jakob til del som rikdom og velstand. Nå ville Jakob dele denne velsignelsen med sin bror, og ikke bare dele, men han ville gi den til Esau. Jakob hadde også fått velsignelsen om å være herre over sine brødre, og hans mors sønner skulle falle på kne for ham. Nå hadde han, etter å ha kjempet med Gud, falt på kne foran sin bror med hele sin familie, og kalt ham for sin herre. Han gav også sitt herredømme til Esau.

Jakob ble ikke mindre og mistet ikke velsignelsen ved å gi den til Esau.

Mine tanker går til Jesu maktlære i Matt 20,25-27. "Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave."

Sann ydmykhet er en stor velsignelse for en selv og for omgivelsene.

Et fruktbærende hjerte

2010-06-14T18:07:00.007+02:00

I en av sine lignelser forteller Jesus om en såmann som gikk ut for å så. Såkornet falt i fire forskjellige jord. Noe falt på veien, noe på steingrunn, noe blant torner og noe i god jord. Disse ulike grunnene påvirket vekstresultatet. Jesus forklarer at såkornet er Guds ord og jordbunnen er menneskehjerter. Avlingens kvalitet og kvantitet var beroende av hvor kornet falt. Les lignelsen og forklaringen i Luk 8,4-15.

Det er lett å bli skuffet, når man sammenligner sitt eget hjerte med disse jordene. Kanskje finner vi et overfladisk, rotløs og bekymringsfull sted i vår egen barm? Vi vil helst se at vårt hjerte er den gode jorden, men kanskje oppdager vi at såresultatet ikke motsvarer våre ønsker. Vi kan lese i Guds ord og høre på det overfladisk, og da identifiserer vi oss med veien, der ordet blir tråkket og fuglene eter det opp. Kan hende finner vi ut at livets bekymringer og lyster kveler ordet. Eller vi tar imot ordet med glede, men merker at hjertebunnen er alt for hard for ordet, som ikke klarer å slå rot. Kanskje er det bare et lite hjørne i hjertet der ordet vokser fritt? - -

Kan man gjøre noe med saken?

Ja! Vi kan bearbeide jorden, gjøre den dyrkbar. Hjertets opptrokkete stier må pløyes, tankebaner må vendes. Jesus kaller det for å fornedre seg selv. Hjertet kan være eller bli forherdet ved syndens bedrag. Det trenges en oppmyking. Vi kan be med David: "Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker!" "Gud står de stolte imot." Når Han får lov å ransake mitt hjerte, som regel i livsforhold, da blir jeg klar over min egen motstand mot Ham, mitt eget hovmod. Da får jeg anledning til å fornedre meg selv, og da får jeg nåde. Steiner må ryddes vekk, fordi Guds ord ikke slår rot på steingrunnen. Bitterhet og et utilgivelig sinn er som steiner, som hindrer rotveksten. Tornene, bekymringene kan nok vokse sammen med ordet, men etterhvert kveles ordet av dem. Tornene må også vekk og det skjer ved bønn med takksigelse i tillit til Gud som har omsorg for oss.

Nå kan vi dyrke jorden. "Såkornet er Guds ord." "La Kristi ord bo rikelig i dere." Kol 3,16. Vi har et mangesidig utvalg av såkorn. De kan vi gjemme i hjertejord. "Salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Sal 1,1-3.

"Det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet."

Såkornet, ordet har Guds gener, Guds liv i seg. Guds liv er Åndens frukt. Frukten kommer av seg selv, som i naturen, så i våre hjerter, bare forutsetningene for veksten finnes.

Kjærlighetens stille virksomhet i hjertet

2010-05-24T11:00:00.001+02:00

I Davids Salme 27,8 står det: "Da Du sa: - Søk Mitt åsyn, gjentok mitt hjerte for Deg: - Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke." Dette verset åpenbarer noe viktig og vesentlig om kommunikasjonen med Gud, om bønnen. Gud sier noe, som våre hjerter gjentar for Ham, og det kalles for bønn.

Jeg tenker på et annet vers: "Som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til." Jes 55, 10-11.

Gud vil utføre noe i og ved våre liv ved sitt ord, og hvis Han får tillatelse av oss å arbeide i våre hjerter, så bærer ordet frukt tilbake til Gud, vender tilbake til Ham med innhold. Det er en vekselvirkning. Bønn er ikke bare ord mellom Gud og oss, men den er et tillitsforhold.

De ord som Gud taler til oss, har innhold og mening, faktisk en absolutt mening. En mengde av Guds ord er bud. Gud foreslår ikke noe, Han befaler. Et menneske som lever langt borte fra Gud opplever Hans bud motbydelige og begrensende. Noen kan få militære assosiasjoner og liker ikke tanken om å bli befalt. Men det er ikke et slikt forhold til Gud Bibelen taler om. Jesus Kristus presiserer at budene dreier seg om kjærlighet til Gud og mennesker, som Gud først viste oss. "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Rom 5,5. Kjærlighet er vekselvirkning mellom Gud og mennesket: Han elsket oss først, derfor elsker vi. Denne kjærligheten er bønnens vesen.

Guds bud er ikke tunge. Jeg har lagt merke til at hvis jeg føler at de er tunge, så kommer det av at jeget er i veien. Når jeg gir plass for min neste og lar kjærligheten råde, lettes byrden. Paulus skriver: "Jeg er korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg." Gal 2,20. Byrden er jeget, og når egoet settes ut av funksjon på korset, blir Guds bud lette.

Må vårt bønneliv være en gjentagelse av Guds ord, Hans bud, Hans kjærlighet, som bærer rikelig frukt tilbake til Ham.

Av fri vilje gjøre det man ikke vil

2010-04-17T20:04:00.004+02:00

Evangeliene beskriver Peter som en ivrig, begeistret og iderik kar. På godt og vondt. Han gikk på vannet for å møte Jesus. Impulsivt foreslo han å lage hytter til Jesus, Moses og Elia på åpenbaringsfjellet. Slett ikke fikk Jesus lov å vaske hans føtter, men om et øyeblikk etter at Jesus hadde uttrykt at Peter da ikke har del med Ham, ville han at Jesus vasker også hendene og hodet. Og det var Peter som hogg av øret til yppersteprestens tjener. Mot sin egen ed fornektet han Jesus tre ganger, og angret bittert.

Legg merke til Peter i fortellingen om fisketuren på Tiberias-sjøen. Joh 21, 1 - 22. Etter en resultatløs fiskenatt fikk disiplene en stor fangst, når de fulgte råd av en mann som stod ved stranden. Straks etter å ha oppdaget at mannen var Jesus kastet Peter seg i sjøen for å komme først til Jesus. De andre kom senere og drog med seg fiskefangsten. Og det var Peter som var raskest til å hente noe av fisken til Jesus som spurte om det for å lage måltid for dem.

Etter måltidet spurte Jesus Peter: "Elsker du Meg mer enn disse?" Jesus kjente Peter meget godt. Han var klar over Peters handlekraft og evner til å lede. Jeg tenker at Jesus prøvde her Peters indre villighet og motiver til å stå i spissen av den gjerningen som Han hadde forberedt disiplene til. Det var ikke nok at han var snar til å tjene først, men denne farten måtte renses. Jesus ristet skikkelig Peters indre ved å stanse ham. Tre ganger spurte Jesus ham om han elsket Jesus, og tre ganger måtte han granske sine beveggrunner. Kanskje gikk tanken til den nylige store fiskefangsten. Peter i sin iver hadde løpt fra ansvaret å dra fangsten i land. Det gjorde de andre disiplene. I Jesu tjeneste fullfører man oppgavene før man løper videre. Man kan ikke bare løpe fra fårene og la dem sulte eller bli tatt av ulven i begeistringen av nye og spennende oppgaver. Kjærligheten til Jesus ikke bare driver fremover men også bremser.

Paulus beskriver denne kjærligheten til Kristus i 2 Kor 11,3. Han fryktet at korinternes tanker kunne bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Vi får innblikk i betydningen av et slikt forhold til Kristus, når Jesus i Johannes åpenbaring refser budbæreren for menigheten i Efesos for at han hadde forlatt sin første kjærlighet. Åp 2,4. Det var viktigheten av å bevare dette første, enkle og rene forholdet til Ham Selv, som Jesus poengterer.

Jesus talte videre til Peter: "Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Jesus profeterte her om Peters kommende martyrdød. Men fortalte Han ikke her også om forutsetningen for Peters tjeneste for evangeliet? Og det var av fri vilje å gjøre det han ikke ville! Kjærligheten til Jesus var den drivkraften som kunne overvinne hans selvrådighet.

Det virker som om Jesu ord falt i god jord i Peters hjerte. Flere år senere formaner han med insikt og tyngde i 2 Pet 5,2-3 :"Vokt den Guds hjord som er blandt dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, slik Gud vil, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken."

"Kristi kjærlighet tvinger oss." Kanskje uttrykker Paulus her noe av det samme som tankekorset "av fri vilje gjøre det man ikke vil". Kirkehistorien forteller at Peter æret Gud med å bli korsfestet. Etter hans eget ønske med hodet nedover. Peter hadde levt sitt liv korsfestet med Kristus, med å rekke ut hendene sine og latt En Annen binde opp om seg og føre ham dit han ikke ville.

En debatt med Gud

2010-04-04T20:05:00.004+02:00

Jeg er med på et debattforum og diskuterer om forskjellige temaer. Det er interessant å observere hvordan debattantene tolker og forstår hverandres innlegg og kommentarer. Jeg blir ikke mer overveldende forbauset over mottakelsen av mine tanker. Jeg nærmest forventer at det kan være hva som helst. Av og til lurer jeg på om skribenten i det hele tatt har satt seg inn i teksten han kommenterer. Men det hender også at kommentaren treffer spikeren og hjelper til å få poenget tydligere fram.

Jeg tenker på ordskiftet mellom Gud og meg. Da kommer tanker fra Salme 139 til meg: "Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra kjenner du min tanke. Min sti og mitt leie blir gransket av Deg, Du kjenner nøye alle mine veier.Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede. Bakfra og forfra omgir du meg, og Du har lagt din hånd på meg."

Ettersom Gud kjenner langt borte fra min tanke, blir han ikke forbauset over mine "kommentarer" som kanskje viser at jeg ikke har skjønt Hans poeng. I bønnen er det viktig å finne ut hva Han vil heller enn å utøse min vilje og mine ønsker over Gud. Selvsagt lar vi våre ønsker komme til Ham, men det gjelder for oss å lytte og å observere om våre ønsker samstemmer med Hans. Jeg lurer på hvor mange ganger Gud må høre på våre lange innlegg som ikke i det hele tatt dreier seg om Hans tema. Vi tror at vi ber riktig, men allikevel kan det være vårt eget tema vi vil framheve og ikke Hans sak.

I Salme 81, 12 - 15 står det: "Mitt folk hørte ikke på Min røst, og Israel var uvillig overfor Meg. Så sendte Jeg dem fra Meg med sitt harde hjerte, til å vandre etter sine egne råd. Om bare Mitt folk ville høre på Meg, om Israel ville vandre på Mine veier!" Det alvorlige her er at "Gud overgav dem i deres hjerters lyster, ... til et uverdig sinn." Rom 1, 24,28. Samtalen med Gud hadde vært nytteløs. De hørte bare på sine egne bønner og på sine egne råd.

Å samtale med Gud og å lytte til Ham forandrer og forvandler oss. Abrahams forbønn for Sodoma forvandlet ham fra skråsikker opptreden til en ydmyk og lyttende forbeder. 1 Mos 18, 20 - 23.

"Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud." Rom 8,28. Det er en utfordring å tro på denne sannheten, når det er vanskelig. Men å tro på dette åpner våre hjerter til å se Guds gode hensikter også når det ikke ser godt ut. Da er vi på bølgelengde med Gud og kan lettere høre, hva Han sier til oss. Da kan vi finne Hans poeng og få tak i meningen i det meningsløse.

Herre, lær oss å lytte til hva Du i sannhet vil formidle oss, Ditt tema og Dine tanker.

En følsom samvittighet

2010-03-12T17:18:00.002+01:00

Noen av oss har en samvittighet som er ekstra følsom. Det står i Jes 66, 2, at Gud vil se til den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for hans ord. Det er en skatt å ha en samvittighet som advarer, som fungerer.

Nå skriver jeg av egen erfaring til deg, som synes at din samvittighet advarer for det minste, og av og til, muligens ofte, for saker som den ikke burde advare for, men du får ikke fred før du har bekjent eller ordnet opp dine saker en gang til. Du føler nemlig at du ikke hadde gjort det godt nok . Det er på samme måte som noen må gå flere ganger og kontrollere at døren er låst eller komfyren er slått av.

Jeg skriver til deg som tar Guds ord nøye. Du vil ikke falle i slangens ord: "Har Gud virkelig sagt?" Nei, du skjelver for Guds ord. Din følsomme samvittighet er din styrke, men samtidig er den din svaghet som fienden vil bruke for å villede deg. Kanskje frister han ikke deg med "Har Gud virkelig sagt?" men med "Gud har virkelig sagt!" På denne måten fristet han Jesus som skalv for Guds ord. Matt 4, 1-11. Men Jesus overvant ham ved å si: "Det står også skrevet."

Ved slike fristelser er det viktig å skille hvem som taler til deg. Vi skal lyde Guds ord når det er Gud som taler. Men Satan selv kan omskape seg til lysets engel og tale til deg Guds ord for å få deg til å lyde seg selv. Kanskje tenker du ved en vanskelig situasjon, at det ikke gjør noe hvis du gjør saken en gang til når samvittigheten sier så. Men det er viktig å skille her hvem som taler, så at din samvittighet ikke blir bundet og ledet av Satan. Det kan også være sterke mennesker som kan binde din samvittighet.

Hvordan kan vi skille mellom Gud og Satan som tar Guds ord i sin munn?-

Jesus sier: "Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10,10. Vi må lære å skille liv og ødeleggelse fra hverandre. Satan maser, gnåler og pirker. Gud taler overbevisende og hans ord har vekt, en stille myndighet. Vi må lære å skille mellom tonene, vi må prøve åndene. Ofte prøver Satan å villede oss ved bagateller ved å gjøre dem til hovedsak. Vi kan bli opptatt liksom å lyde Gud ved ubetydeligheter og slik bli hindret fra å gjøre det som virkelig er viktig ved øyeblikket: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, miskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes." Matt 23,23.

Vi må trene opp våre sanser til å skjelne mellom godt og ondt. Hebr 5,14. Guds ord og lære er sund. Derfor bør vi spesielt være på vakt og prøve om det er Gud eller Satan som står bak ord om å ikke stole på sin forstand. Det står nemlig også at vi ikke skal være uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Ef 5,17. En naturlig og sund tanke og tvil ved noen fenomen,om det kan være fra Gud, er berettiget og riktig.

"Dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt." 1 Joh 3,20. Alle bebreidelser og vanskelige tanker som vil styre oss kan vi levere til Gud i bønn med takksigelse. Da skal Guds fred som overgår all forstand, bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. Fil 4, 6-7.

Litt om melankolikeren

2010-02-16T19:16:00.001+01:00

Nylig leste jeg Ole Hallesbys framstilling om "Temperamentene i kristelig lys". I boken presenterer han de fire temperamentene som ble definert allerede i oldtiden: sangvinikeren, melankolikeren, kolerikeren og flegmatikeren. Jeg kjente meg igjen i den grublende, innadvendte, passive, tunge og triste melankolikeren. For å ikke aldeles skremme noen bort fra min blogg, så er melankolikeren også pålitelig, grundig, trofast, dyp og lødig.

Vi er nok blandninger av disse fire temperamentene og trekkene varierer i styrke dag for dag. Men som regel er det noen trekk som preger hver og en av oss. Jeg tror at Gud har skapt oss med forskjellig temperament og at han selv har disse forskjellige trekkene i seg, men uten synd. Vi er jo skapt i hans bilde. Alle ulike mennesker har sine oppgaver i felleskapet. Men det syndige, overdrevne bør renses ut fra våre liv som Kristi etterfølgere.

Melankolikeren blir lett fornærmet og føler seg såret. Det er noen bibelsannheter som har vært til hjelp for meg her og som jeg vil ta fram. Ofte er vi melankolikere fåmælte, men desto mere grubler vi. Vi kan ruge på en urettferdighet. En bitter rot kan vokse opp. Paulus har et godt ord for oss: "Blir dere vrede, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede, og gi heller ikke djevelen rom!" Ef 4,26-27. Hvis en bitter rot vokser opp, har man gitt djevelen rom. Da, og allerede før en tanke har slått rot, er det viktig å se herligheten i det å tilgi. Jesus sa på korset: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23,34. Denne tanken som mitt våpen har mange ganger avvæpnet mine bebreidelser. Mine indre holdninger har blitt mere preget av barmhjertighet og medfølelse. Jesu ord forandrer liv!

Av og til tenker jeg at Jak 4,9 kunne for meg lyde så: La deres klage og sorg bli vent til latter og deres bedrøvelse til glede! Og det står faktiskt at "De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd." Jes 61,3.

Tro og følelser

2010-01-23T22:45:00.008+01:00

Av og til kan det være vanskelig å tro på syndenes forlatelse. Jeg bekjenner, og det står skrevet: "Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." 1Joh 1,9. Så enkelt er det å få tilgitt sin synd. Jesus henviser til denne enkelheten ved å ta fram en episode fra Israelfolkets ørkenvandring: På grunn av folkets misnøye sendte Gud giftslanger inn blant folket som straff. Mange av folket døde av slangebitt. Da fikk Moses bud om å lage en kobberslange og sette den på en stang. Og hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve. 4 Mos 21,4-9. Jesus sier til oss at hver den som tror på ham, ser opp på ham på korset, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,14-15.

I praksis er det ikke alltid så lett å tro. Selv om man bekjenner sin synd, så føler man seg ikke alltid ren etterpå. Men tro er ikke avhengig av våre følelser. Vi bør feste troen på vår Frelser, ikke på våre følelser.

Apg 10,9-16 forteller om Peters syn: Han så en stor duk med alleslags urene dyr dale ned fra himmelen til ham. En røst sa til ham: "Peter! Slakt og spis!" Men Peter sa: "Slett ikke Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent." Men han fikk til svar: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig."

Den Hellige Ånd overbeviser om synd, fordi vi ikke tror på Jesus. Det kan være forskjellige årsaker til det at å tro seg ren fra sin synd er vanskelig. Det kan være åndsmakter som forvirrer sinnet med mange slags tanker, så at man ikke slipper den urene følelsen. For meg har da dette verset kommet til hjelp: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig." Det er som om Gud sier: "Våger du å kalle deg vanhellig, når jeg har renset deg?" I gudsfrykt kan jeg da fryde meg i min renhet! "Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt og sin synd dekket over." Sal 32,1. I denne troens visshet våger man og kan man ta neste skritt på veien.

Barmhjertighetens visdom

2010-01-09T23:55:00.003+01:00

I Luk 16, 1-13 forteller Jesus lignelsen om den uærlige forvalteren som ble anklaget for å sløse bort sin Herres eiendom. Han måtte derfor avlegge regnskap for sin forvaltning. Han ble bekymret over hvordan han skal klare seg hvis han mister sin arbeidsplass. Men han kom frem til en løsning: Han minket gjelden til sin herres skyldnere i håp om at de hjelper han når han ikke har mer arbeid. Etterpå roser Jesus den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt.

Jesus formaner oss til å ha den utro tjeneren som vårt forbilde i å handle klokt. Vi bør være "kloke i det som er godt, og osmittet av alt det onde", og "kloke som slanger og enfoldige som duer". Jesu etterfølgere er "forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Nåden er verdier som vi forvalter. Den skal vi formidle Guds skyldnere og våre skyldnere i visdom, godhet, trofasthet og renhet. (16,19 Rom, 10,16 Matt, 1 Pet 4,10)

Jesus lærer oss å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Senere forklarer han: «Dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser. Vi kan ikke på noen måte forvalte Guds nåde hvis vi ikke har tilgitt andre mennesker. Gud gir ikke sin nåde i harde hjerter. "De ydmyke gir Gud nåde." Nåden bor og kommer fram fra et barmhjertig hjertelag. (6,12,14-15 Matt, 1 Pet 5,5)

Gjennom livet prøves "vår nåde". Hvis vi består disse prøvene, vokser vi i nåde. "Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere ikle dere inderlig barmhjertighet, ... så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre." Vi kan bli delaktige i Kristi sinnelag. Da lar vi ikke andres mangler, feil og synder besmitte oss, for.eks. ved å bli irritert. Hvis Kristi sinn hersker i hjertet, leter man etter en barmhjertig løsning i stedet for ergrelse. Man bærer over. Man tilgir. Sytti ganger sju. (Kol 3,12-13; Matt 18,22)

Det er lett å tenke at ved å vise barmhjertighet er man ettergivende og at man aksepterer synden den andre har begått. Den andre får ikke den irettesettelse en mener han fortjener og trenger. Men en refselse som kommer fra et irritert hjerte når ikke et annet hjerte. Vi kan ta den urettferdige forvalterens klokskap fram og sløse bort Guds nåde i våre omgivelser. Og hva kan en korreks fra et hjerte full av barmhjertighet få i stand? Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!" - - - (Joh 8,11)

"Visdommen som er ovenfra er full av barmhjertighet." Guds nåde er rik. Vi forvalter den riktig ved å strø den om oss i godhet og i renhet. "Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon". I denne forbindelsen skaffer vi venner ved andres urettferdigheter, ved å vise Kristi sinnelag mot alle mennesker. Ved å gjøre dette, kan vi oppdage vår egen gjerrighet på nåde. Ved dette funn blir vi mer avhengige av ham som kan fylle oss med sin nådes rikdom, så at vi har nok til å strø ut. (Jak 3,17)

"Barmhjertigheten kan rose seg overfor dommen." Vår barmhjertighet gjenspeiler den nåde som vi har mottatt fra Frelseren. Kanskje er det din barmhjertighet som for noen viser veien til de evige boliger? Kanskje er det disse dine venner som en gang ønsker deg velkommen hjem? (Jak 2,13)

Den Hellige Ånds sjalusi

2009-12-29T22:02:00.000+01:00

"Kjødet lyster imot Ånden og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil." Gal 5,17. Ånden og kjødet kjemper om sinnets herredømme. Begge drar og lokker oss og vil hindre hverandres arbeid i oss. Forutsetningen for Åndens arbeid og ledelse i våre hjerter er at de er rene. "Rens hjertene deres, dere som lar sinnet dras til begge sider!" Jak 4,8.

Jakob 4,1-10 beskriver denne Åndens og kjødets krig. Her kan vi, jeg, finne veien ut fra kjødets makt til Åndens ledelse. Mine indre holdninger behandles her. Mitt sinnelag settes på prøve. Til og med mitt bønnelivs beskaffenhet vurderes her. Dette stykket forteller om en storrengjøring og en ommøblering i sinnet. Det er noe jeg selv står for. "Med nidkjærhet attrår Ånden det som han bo-festet i dere." Jak 4,5 (Studiebibelen). Ordet som er oversatt "nidkjærhet" her, betyr "misunnelse, bitter egoisme som ikke tåler å se at andre har noe mer eller bedre enn en selv". Dette er ekstremt sterke ord om Åndens attrå til oss, allikevel er Åndens sjalusi ren. Ånden tåler ikke å se at jeg lar kjødets lyster styre i mitt hjerte. "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg." Ef 4,3

Paulus formaner oss til å leve og å vandre i Ånden, og da blir vi ledet av Ånden. Når Åndens sjalusi er så sterk ved kjødets overmakt i våre tanker, hvor mye sterkere er ikke Åndens "følelser" for oss når han har herredømme i våre hjerter. "Han gir enda mer nåde." Nåden kan herske og bli overstrømmende rik i oss ved den Hellige Ånd. Han driver med letthet og frihet der han har overmakten. Kjødets sinnelag kan ikke bøye seg under Åndens ledelse. Hvis vi føler at vi blir slept, så er det ikke Ånden som sleper oss, men det er kjødet som frister eller det kjødelige sinnelaget som bremser oss, som retter seg mot kjødet. Da vil vi tjene to herrer, men det går ikke, sier Jesus. (Gal 5, versene 16, 18, 25; Jak 4,6; Rom 5,20-21; Rom 8,5-7; Matt 6,24.)

"Der Herrens Ånd er, der er det frihet." Herrens Ånd vil ikke ha andre beilere ved siden av seg. Vi tilhører ikke oss selv. Vi ble kjøpt for en høy pris. Vi tilhører Kristus. Og de som tilhører ham, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Gal 5,24. Kjødet må settes ut av funksjon ved korset. Da får Ånden bevegelsesfrihet og virkefrihet i oss. (2Kor 3,17; 1 Kor 6,19-20)

Vi formanes til å bli fornyet i vårt sinn ved Ånden og ikle oss det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. Et rent sinn og en ren ånd higer etter det himmelske. Åndens sinnelag er liv og fred. Vårt rene sinn er forenlig med Guds Ånd, og dette samliv bærer frukt, Åndens frukt: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt. Gal 5,22. (Ef 4,23-24; Kol 3,2; Rom 8,6; 1 Kor 6,17)

Midt i det at apostlene legger fram dette nye og herlige livet i Åndens ledelse, er de realistiske og forstår oss og advarer oss. Åndens herlighet er stor, men syndens makt er grusom, og i denne onde verden, der synden hersker, lever vi. Det er lett å miste retningen og å gå vill, det er lett å miste motet. Det er lett å bli fanget av synden. Nåden er så stor at vi ved erkjennelse og ved å ydmyke oss kan bli renset, men nåden kan bli enda mer overstrømmende rik i kraft i våre liv. Meningen er ikke at Åndens ledelse avbrytes ved våre fall. Guds hensikt er at vi vandrer i Ånden, i gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd for oss. Da går vi fra den ene dyden til den andre, som har opprinnelsen i et rent hjerte forenet med Guds Hellige Ånd. (1 Joh 5,19; Hebr 12,1; 1 Joh 1,9; Ef 2,10)

”La dere ikke forføre” Jak 1,16

2009-12-12T20:50:00.001+01:00

"Hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær. Når så begjæret har unnfanget, føder det synd. Og synden, når den er blitt fullmoden, føder død." Jak 1,14-15. Her er syndens tilblivelse sammenlignet med en fødsel. La oss analysere hendelsen. En vanlig baby har mor og far. Hvem er foreldrene til "syndebabyen"? Teksten forteller at det er begjæret som føder, altså er begjæret moren. Men hvem er faren da? - -

Det står at tankene kan bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. 2 Kor 11,3. Da har begjæret vunnet innpass i hjertet. Guds ord til Kain illustrerer denne utviklingen: "Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den." 1 Mos 4,7. Kain hadde sluppet hatet inn i sitt sinn. Hatbegjæret hadde forenet seg med hans hjerte og sinn, begjæret var blitt unnfanget. Han hadde allikevel enda en mulighet til å "abortere" denne hatfosteret i sitt tankeliv, men han fortsatte med hattanker, fosteret vokste og "drapet ble født". Det var sinnet hans som ble aktivisert av begjærets lokkelser. Han kunde ha fanget det onde begjæret når det som tanke kom i hans sinn. Han kunde ha hersket over den. Men han ville ikke.

Hvis vi har "kjødets sinnelag", altså vi vil synde, da bor begjæret i vårt hjerte og sinn. Vårt gamle menneske lever. Begjærets og sinnets samliv avler og føder frukt som kalles for kjødets gjerninger. En liste med noen av disse gjerninger står i Gal 5,19-21. Her er det snakk om å leve i synden, i sitt kjøds lyster og å gjøre det som kjødet og tankene vil. Ef 2.

Men "så sant dere virkelig har hørt om Ham og er blitt opplært i Ham, slik sannheten er i Jesus, da må dere avlegge det som hører til deres tidligere framferd, det gamle menneske, det som blir fordervet ved de forførende lyster, og bli fornyet i deres sinn ved Ånden, og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet." Ef 4,21-24. Her møter vi Guds nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. Hjertet kan vaskes ren og bevares ren. Vi er skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, til å bære Åndens frukt som unnfanges og utvikles i rene hjerter forenet med Guds vilje.

Jesu ord om tålmodighet

2009-11-11T20:30:00.000+01:00

For mange år siden ble noen ord fra Jesu budskap til menigheten i Filadelfia til bærende kraft for meg. Nå ønsker jeg å gjennopplive disse ord i Åp 3,8 og10: "...du har liten styrke, og du har holdt fast på Mitt ord,...Fordi du har tatt vare på Mitt ord om utholdenhet..." Min finske Bibel uttrykker det på denne måten:"Riktignok har du liten styrke, men...fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet..."

Den tiden var min indre holdning ofte: "Jeg orker ikke." Det var min attityde som preget meg som småbarnsmor. Men Jesus møtte meg i sitt ord, ikke dømmende, men forstående: "Riktignok har du liten styrke." Det er sant at du ikke orker. Han bebreidet meg ikke, og han ba meg ikke om å samle mine krefter, men han åpnet for meg en annen kraftkilde: Han ba meg om å gripe ordet om tålmodighet. Med andre ord formante han meg å møte mine nærmeste og mine gjøremål med en innstilling til å lide og å tåle. Jeg byttet min holdning fra "jeg orker ikke" til "riktignok har jeg liten styrke, men jeg skal tåle og lide litt." Med den nye innstillingen begynte jeg å orke et og annet.

La oss gripe kraften i tålmodigheten!

Vokt deg selv!

2009-11-10T20:47:00.000+01:00

"Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke." 1 Joh 5,18. Et av kjennetegnene til Guds barn er at han "vokter seg selv". Det er et instinkt, en gen, som styrer hans oppførsel. Dette instinktet er en viktig del av livet i naturen som Gud har skapt. Tenk på dyreriket og den årvåkenhet som dyrene besitter. Se på fuglene, hvordan deres natur er å ta seg i vare! Det er en egenskap som utvikler seg ved bruk.

"Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." 1 Pet 5,8. Ved å vokte oss selv, ved å ta oss i vare holder vi avstand til det onde. "Flykt fra avguds-dyrkelsen! Flykt fra de ungdommelige lyster!" Men like viktig som å flykte er å vite hvor det er tryggt. Et lite barn som opplever seg truet,har bare en tanke i sitt sinn: Mamma! Pappa! "Hold dere nær Gud", formaner Jakob oss.

Det er livstruende å bli tam, når det gjelder synd. En fugl som ikke flyr når katten kommer, er syk. Vi formanes til å trene opp sansene våre og på den måte lære oss å skjelne mellom godt og ondt. Hebr 5,14. Her er det til god hjelp å ta vare på formaningene i Guds ord, og å høre på advarsler fra andre Guds barn. Også fugler advarer hverandre.

Det er dyrebart å ha denne "ta seg i vare"- genen. La oss se til at den fungerer.