Om meningen med livet og Guds vilje

"Oline, født og død. Hun var ung en gang." Slik beskriver Knut Hamsun  en av sine personer i romanen Markens grøde. Oline får en del plass i boken, men verdien av hennes liv sammenfatter forfatteren med disse få ord.

Jeg var femten år når jeg ble troende kristen etter et par års søken etter  meningen med livet. Jeg fant den i personen Jesus Kristus. En gang sa jeg til min mor: "Mamma, du har ikke noen mening i livet." Dette sa jeg til henne etter mitt store funn, men etter noen år ba jeg henne om unnskyldning og skammet meg over min tidligere umodne og mangelfulle forståelse av livet.

Det var sant at mor da ikke kjente Jesus og på den måte ikke levde i Guds mening og vilje, men som et menneske skapt av Gud hadde hennes liv en verdifull betydning. Jeg takker Gud for mine foreldre som gav meg livet. All Guds skaperverk er god og meningsfull selv om synden har gjort store ødeleggelser i verden. Guds kjærlighet til verden er enorm, og derfor skal en kristen respektere hvert eneste menneske. Alle mennesker er med i Guds plan, i den naturlige livssyklusen, og alle står til ansvar for sin tid på jorden.

I Guds plan har likevel de som Han har kalt og utvalgt, de som har gitt sitt liv til Jesus Kristus og hører Ham til, en spesiell oppgave å ære Gud og fullføre Hans vilje i sitt liv. De er ment til å leve i Guds bestemmelse og å søke Guds ledelse og vilje. Peter skriver om å framskynde Guds dags komme ved en hellig ferd og gudsfrykt. (2Pet 3:11-12) Guds dag kommer til å bli en omveltning i menneskehetens historie, og det blir enorme krefter i virksomhet. Den sammenlignes også med fødselsveer og ved dem blir et rettferds rike født. I "Fadervår" ber vi: "La viljen Din skje på jorden slik som i himmelen." Dette er en prosess der alle som er Guds barn er med ved sin bønn og ferd. Hvilken oppgave!

 Jesus opphøyer et lite barn til eksempel for etterfølgelse for mennesker. En baby er nærmest et ekte bilde av Gud i skaperverket med sitt liketil vesen uten hykleri. Den avspeiler den nye skapningens natur, og frøet til dette herlige sinnet får man i den nye fødselen, og med et slikt  sinne og sinnelag tjener man Gud etter Hans vilje.

 Jesu ord til Peter om hans tjeneste og gjerning kan være en veiviser også for oss for å gjennomføre Guds vilje i livet: " Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Joh 21:18. Disse ord kan illustrere oss utviklingen i forståelsen av Guds vilje i livet. Livsoppgaver utført etter Guds vilje er bundet med kjærlighet og trofasthet mot Jesus Kristus. Å binde seg i en oppgave og å være trofast i den viser modenhet i stedet for at man er overalt litt som man selv synes og har lyst til. "Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Herren som har lagt det på ham." Klag 3:27-28.

Når Gud oppdrar oss til oppgaver, jobber Han først og underveis med å rense våre motiver og holdninger. Budet "hedre din far og mor" sikter til å støpe livets grunnmur, det gode hjertets holdninger også i møte med andre mennesker enn foreldrene. Å hedre beskriver en hjerteinnstilling som former ord og handlinger, og å vise ærbødighet er en grunnvoll for kommunikasjon med alle mennesker etter Guds vilje.

I finsk fromhetsliv sier man ofte: - La oss nøye oss med Guds vilje. Denne fromme tanken har likevel en nyanse som ikke er riktig. Den underordner Guds vilje under menneskets egen tanke og vilje. Guds vilje får en negativ undertone. Det riktige er heller: - La oss bøye oss under Guds vilje. Det er godt å legge merke til falske detaljer i livet, og la Guds ord rette ens holdninger. 

Det fins også en annen tanke om Guds vilje som kan lede våre tanker til avveier: Alt i mennesket strider mot Guds vilje, og alt skal korsfestes og dødes. I en munkeorden sov munkene i likkister, og det eneste de fikk si til hverandre var: "Husk at du en gang skal dø."

 Det må være klart for oss at livet på jorden er i seg selv Guds vilje, naturlig og godt, og at vi kan takknemlig nyte av dets goder.

Bildet er tatt av hannahlmyers fra Pixabay

 "Gled deg, du som er ung, i din ungdom, la ditt hjerte fryde seg i din ungdoms dager. Gå på de veiene ditt hjerte vil, etter det dine øyne ser. Men vit at for alt dette skal Gud føre deg fram for dommen." Fork 11:9. Det gjelder midt i livets gleder og goder å finne en balanse, å glede seg ansvarsfullt. Gud har gitt oss sine gode livslover så at gleden ikke blir formet til lettsindighet og tomhet. Gleden i ungdommen er fortsettelse av barndommens ekte glede, og det er godt å bevare den. I ungdommen blir denne gleden hardt prøvet, fordi da er fristelser til lettsindig og selvisk glede dominerende. En kristen ungdom skal ikke slippe gleden fra seg i Jesu etterfølgelse, men la den få tyngde fra rene kilder, fra å tjene andre mennesker i omtanke og kjærlighet. Da blir gleden balansert i den godes tjeneste.

 Patriarken Jakob var en hardt prøvet mann. Han stjal sin fars velsignelse fra sin bror Esau. Han fikk velsignelsen, og lærte  selv å velsigne. I sin alderdom blir han ført til Egypts farao, og han velsigner ham. Etter å ha samtalt med ham, før han går ut, velsigner han farao på nytt. 1Mos 47:7-10. Vi er kalt til å velsigne, å tale vel og  å gjøre godt. Jakob hadde fullendt velsignelsen. Han fikk selv velsignelsen og gav den videre så at han til slutt var preget av å velsigne. Det er alltid godt å møte takknemlige mennesker. Påminner det ikke  om det lille barnet som deler velsignelse med sitt vesen?!

Guds barn er kalt til å velsigne.

 Ved forskjellige faser i livet vil Gud lutre og rense  dette skjønne gudsbildet som et lite barn har. Ved å hedre far og mor i barndom og ungdom, ved å bevare den ekte gleden i ungdommen ved å gi og tjene, og ikke bytte den med lettsindig spott, spøk og underholdning. Gleden i Gud er meningsfullt, ikke tomt. På denne grunnvollen kan vi bygge videre  i kjærlighet til Kristus, og la Ham drive oss videre til å velsigne og å gjøre godt.

Akt deg for øyeblikkets lokkelser

 

Når israelerne i Josvas  ledelse drog for å erobre Jeriko i det lovede land, fikk de av Gud en streng beskjed om å ikke ta noe krigsbytte, men å lyse alt i byen i bann. Dette var en prøvelse. En mann, Akan, var ulydig. Han så en vakker babylonsk klesdrakt blant byttet, to hundre sekel sølv og en gullbarre som veide 500 gram. Han fikk lyst på alt dette og tok det og gjemte det i jorden under teltet sitt. Josva 7:21. Hans overtredelse ble avslørt, og han måtte bøte med livet. Alt levende han eide, barna og dyrene måtte dø med ham, og alt det han eide ble brent. Josva 7.

 Paulus skriver at det som hadde hendt tidligere ble skrevet til advarsel for oss. Hva er det Gud vil si til oss ved Akans synd? - - - I bønn kom et ord til meg. "Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er Faderens kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og stolthet over livets goder, er ikke av Faderen, men er av verden. Og verden forgår, det samme gjør verdens lyst, men den som gjør Guds vilje, forblir til evig tid." 1Joh 2:15-17.

Akan bekjente at han hadde fått lyst på det vakre og verdifulle, når han så det. Begjæret  ble så sterk at det dempet og overvant Guds røst. Han tok tingene og gjemte dem. Han gjorde på samme måte som Adam og Eva i Edens hage: Frukten på treet til kunnskap om godt og ondt var en lyst for øynene og et tre til begjær, og de tok og åt, og gjemte seg for Guds åsyn mellom trærne i hagen. 1Mos 2:6, 8. På grunn av Adams og Evas ulydighet kom døden i verden. Det å opponere Gud ved å ta frukten fra det forbudte treet fikk katastrofale følger.

Bilde av Jeff Jacobs fra Pixabay

 Akans barn måtte dø med ham. Jeg antar at de så faren deres gjemme byttet under teltet, og på den måte aksepterte de gjerningen. Kanskje fikk de forbud mot å si til noen. Eller at de var like begeistret som Akan når de så gjenstandene, og ville holde dem skjult for andre mennesker.

Våre gjerninger påvirker andre mennesker. Synden har forbannelse og død med seg, og den vil alltid ha flere med seg.

"Akt deg for øyeblikkets lokkelser, vokt deg for det onde." (Sirak 4:20, gammel oversettelse) Det plutselige, som vil ta deg og hindre deg fra å tenke om. Slike fristelser har vi masse i dag, overalt. Tenk deg en situasjon der du får stor lyst til  å delta i sladder, som utvikler seg til å snakke stygt om et menneske. Det er en følelse som driver deg og vil ta deg til fange. Men du overveier saken og lar det være. Dagen etter er du glad at du var stille. Det er viktig å ta avstand fra sterke følelser og vurdere dem. Å ta "elsk ikke verden" til seg midt i lystens begeistring kan distansere oss fra begjæret og gi oss mulighet til å tenke fornuftig og å se situasjonen i større sammenheng.  Denne svakhet i oss, tankeløshet i det plutselige "jeg vil" vet også svindlere å utnytte. Brått, før du vet ordet av det, kan du ha åpnet tilgang til din bankkonto for dem. Det  er skakende at dagens livstil styres av samme mekanismer som svindlere utnytter. Det er enorme mengder av indre verdier som står på spill i dagens samfunn. I frihetens og kjærlighetens navn  lar mange følelser ta  styring i livet, og bedra. Med litt refleksjon kunne en god del tragedier uteblitt. 

Vi bør likevel huske at kristenlivet ikke er "rør ikke smak ikke, ta ikke". I Edens hage var det masser  av trær som Adam og Eva fikk spise frukt av. Bare ett tre de måtte gå forbi. Som regel fikk Israels folk ta krigsbytte i krig, men ikke i Jeriko. Er du og jeg  lydhør for når Gud sier at dette  ikke er ditt tre, og denne ikke er din by? Når vi velger å elske Gud og søke det Han  vil, velger vi noe som skal bestå, leve videre inn i evigheten. 

 Livets tre i Edens hage hadde hele tiden vært  tilgjengelig for Adam og Eva, men de mistet muligheten etter syndefallet. Ved Frelseren, Jesus Kristus har vi fått ny mulighet, adgang til evig liv, ny fødsel og en ny livstil: Gud gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet." Rom 2:7. 

Vær mor til din sjel

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, og jeg befatter meg ikke med storverk eller med spørsmål som er for underfulle for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." Salme 131:1-2.

Min finske oversettelse uttrykker Davids ord i vers 2 slik: "Jeg har underholdt og beroliget min sjel, som et avvent barn hos sin mor er min sjel i meg." 

Pixabay

I Bibelens tid ble barn gitt die i flere år. Avvenning var en stor hendelse og ble markert med en fest. David hadde lagt merke til at denne for barnet vanskelige opplevelse ble styrt av en empatisk mor, som trøstet sitt barn med å underholde  og berolige ham. Sikkert også ved å fortelle at for å vokse stor måtte han slutte å die. Det er vanskelig for barnet å forstå situasjonen, å slutte er overfor hans fatteevne. Men til slutt blir barnet rolig og gir opp.

David var en emosjonell mann, og Bibelen forteller mye om hans følelsesuttrykk. Et menneske med mange følelser kan ha det kaotisk i sitt indre liv, i sin sjel. David hadde fulgt med, hvordan små barn hadde klart å bli stille midt i det vesle livets vanskeligste situasjon. Det skjedde noe inne i ett barn. Barnet gav seg. Å se en mild mor hjelpe sitt fortvilete barn gjennom  krisen mon ha  gitt David et hint:  Kan jeg styre min urolige sjel ved å oppmuntre den til ro? Har jeg noen som kan støtte meg på samme måte som en mor tar sitt barn i favnen og trøster ham? Det hadde David! "Vend tilbake til din hvile min sjel, for Herren har gitt deg overflod."  Herren hadde lyttet David i dødsangst, og han hadde møtt en nådig og barmhjertig og rettferdig Far, som berget hans sjel og hjalp ham i sorg. Salme 116:3-8.

 Det lille barnet måtte bli løst fra symbiosen med mamma, men han kunde fremdeles føle seg trygg  i hennes kjærlighet. Livet hadde kommet i en ny fase. Barnet skjønte ikke det der og da, men ved å gi opp ble han moden til å komme videre  i livet. Barnets nye hengivenhet fortalte  David, at ikke heller han skal befatte seg  med spørsmål som var for underfulle for ham. 

David levde i samfunn med Gud, og ut fra dette felleskapet fikk han mot og styrke og ord som han kunne bruke i livets kompliserte utfordringer for å finne balanse i sin sjel. Han kunne selv "være mor" til sin sjel, tale tro til seg selv og fatte mot midt i følelsesmessig kaos. 

Vi får herlige oppmuntringer i Guds ord: "Dere elskede, i det at dere oppbygger dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd, hold dere i Guds kjærlighet og vent på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig tid." "La Kristi ord bo rikelig i dere.." Judas 20-21 og Kol 3:16. Det er vår Frelsers ord som kan forme oss innefra og skape fred og ro i hjertet. Det er oss gitt å gripe ordet og smelte sammen med det ved tillit og tro.