Guds vei ut fra bekymringens makt

De fleste kristne har erfart at vanskeligheter i livet drar nærmere Gud. Det er også vår erfaring at velferd så lett leder oss lenger bort fra ham. Vi takker nok Gud for all jordisk velsignelse og fremgang. Når det da skjer noe som rokker det gode livet, blir vi bekymret og spør: Hvorfor tillater du, Gud, dette i mitt liv? Hvorfor er jeg arbeidsledig? Hvorfor ble barna syke nå? Hvorfor ble jeg syk? Hvorfor ble bilen ødelagt? Og mange andre små bekymringer i tillegg til disse vesentlige spørsmål.

 Når forbindelsen med Gud slår sprekker, når den inderlige bønnen og søken etter ham og hans vilje og styrelse blir erstattet av egenrådighet og egne jordiske planer som forskyver ham til side, blir han sjalu. Han attrår vår ånd med nidkjærhet. Jak 4:5. Vår ånd, vår innerste helligdom skal være et bosted for Gud. Han er ikke sjalu på menneskelig og syndig vis, men Bibelen bruker uttrykket for å beskrive styrken av hans lengsel og kjærlighet til sine egne. Gudsforholdet dreier seg om hjertet. Jesus uttrykker det slik: "Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være." Matt 6:21. Litt senere taler Jesus imot å bekymre seg. Ofte er det bekymringer som forstyrrer vårt samfunn med Gud. De er meget skadelige for vårt åndsliv, men vi har herlig veiledning i Skriften til å takle uro og sorger: Jesus taler om viktigheten om å prioritere gudsforholdet, om å søke Guds rike først. Vi rådes til å kaste våre bekymringer på Kristus for han har omsorg for oss. Vi oppdras til å levere alle sorger fram for Gud med takk, og da kan vi oppleve en indre fred. Når vi i praksis gjør dette, kan vi også oppleve et skikkelig rabalder i hjertet. Å avstå fra sine bekymringer kan være smertelig, men det er så godt å vite  at Gud elsker de nødropene som avståelsen fra bekymringer virker i oss. Ved nøden vil han styrke vårt forhold  til seg.

De som er opp i alderen har en sterkere tilbøyelighet enn yngre til å lure på om alt det elektriske er ok og døren låst når de drar hjemmefra. For å slippe dette har jeg fått til en vane bevisst å konstatere at alt er i orden når jeg drar. Likevel kan mistanken forfølge meg en stund etter at jeg har gått ut og lukket døren etter meg. Da må jeg igjen bevisst ignorere den falske følelsen, selv om den kan forstyrre meg enda et øyeblikk.

En slik falsk tankemekanisme kan også forstyrre kastet av bekymringer  fra hjertet så at opplevelsen av troens hvile og fred uteblir. Når vi griper ordet om å gå med bekymringene til Gud, og takker for at han nå tar av dem, og at våre tanker nå etter løftet kan hvile i Jesus, og dette ikke skjer, så tenker vi: Gud har ikke hørt meg! I slike situasjoner lærer bibelordet til å tro på ordet istedet for egne falske følelser, til å regne seg som død for bekymringen, ignorere den totalt, fordi den ikke nå mer er aktuell. Bekymringen ignoreres enklest ved å takke Gud for overtakelsen som hadde skjedd i forrige fasen. La Guds løfter om omsorg og hvile slette ut sporene som bekymringen hadde satt i ditt hjerte. La disse fasene, å kaste bekymringen på Jesus og å takke for Guds omsorg bli bevisste handlinger.

Det dreier seg om troens kamp og strid. Nettopp i slike situasjoner der bekymringen fortsetter tross overlatelsen til Gud, når uroen ikke forsvinner tross løftet om freden. Da gjelder det å holde fast på Guds løfte. Gud elsker denne striden, fordi den binder oss fast i ham. La oss avsløre løgnen i bekymringen med et bevisst bruk av Guds ord.