Følgere

søndag 31. mars 2013

Oppstandelsetro

Jeg googlet Jesu død og Jesu oppstandelse for å sammenligne prosentforholdet i å skrive om disse hendelsene på internett. Jeg oppdaget at "Jesu Kristi død" gav 414 000 resultater, mens "Jesu Kristi oppstandelse" ble nevnt 23 ooo ganger. På engelsk gav "død" 72,6 miljoner, og "oppstandelse" 2,4 miljoner resultater. Jeg søkte med forskjellige kombinasjoner, og fikk alltid betydelig flere resultater for "død" enn for "oppstandelse".

Er dette forholdet ikke representativt også i dagens forkynnelse? Prekes Jesu død over ti ganger mer enn Jesu oppstandelse i kristnes sammenkomster? I motsetning til dette formidler Det nye testamente et oppstandelses evangelium. Det er oppstandelse apostlene forkynte. Det dreide seg om troen på oppstandelsen. Fokuset var hele tiden der, ikke i Jesu død for oss. Det er oppstandelsen, den oppstandne Kristus, som skal forme og forvandle oss og som skal komme tilbake og hente dem som hører Ham til.

Jeg mener at den riktige balansen i forkynnelsen må erverves på nytt. Vi må ha en levende tro på Kristi oppstandelse og formidle denne troen. Det er oppstandelsen som er de gode nyheter. Det var Kristi oppstandelse som gav kraften til de første kristne til å holde ut i prøvelser og motgang og forfølgelser. Oppstandelsen var ånden i deres tro.

Peter formidler oss et bilde om oppstandelsetroende: "Selv om dere ikke har sett Ham, elsker dere Ham. Selv om dere nå ikke ser Ham, tror dere likevel på Ham. Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet..." 1 Pet 1,8.

Oppstandelsen gir oss framtidshåp. Troen kommer av det vi hører av Guds ord.

Publisert også  på Verdidebatt.no 2011

søndag 24. mars 2013

Når alt du eier blir mer og mer

"Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet og småfeet ditt blir tallrikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut fra trellehuset." 5 Mos 8:12-14.

Når velstanden øker, glemmer man lett Gud. Gudsfornekteren mener at nøden skaper Gud som ikke finnes.

Jeg mener at nøden åpenbarer Gud, gjør Ham synlig.

Selv om Israelfolket hadde sett Guds under, omsorg og ledelse for dem i førti år i ørkenen, var det en reell fare for dem å glemme Ham, når de nå skulle ta sitt land i eie og oppleve fremgang på alle måter. Dette ble de varslet for.

Paulus beskriver Guds tilstedeværelse blandt mennesker slik:

Gud har skapt mennesket og latt dem bo over hele jorden, " for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til.." Apg 17:26-28.

Det at du puster, du rør deg, du lever, beviser at Han er der for deg! Du lever i Ham!  Dette kan man ignorere og glemme, hvis hjertet opphøyer seg. Man blir sin egen gud, og åndelig dement.

Jo mer den materielle virkeligheten sluker oss, jo mindre blir vår åndelige erfaring. Derfor lever vi i dag i åndelig livsfare. Vi  har i overflod av det materielle, så at det er vanskelig for oss å se Gud.

Jo "mer" man glemmer Gud, jo lettere finner man "normale" forklaringer til alt. Et mirakel kan forklares for å være en normal fysisk eller sjelelig prosess. En forunderlig hendelse tolkes som en tilfeldighet. Men jo nærmere man lever Gud, jo mer opplever man Guds finger i alt i sitt liv. Hver dag oppleves som en gave, hendelsene i dagens løp møtes takknemlig og tillitsfullt som Guds ledelse. Man virkelig lever og beveger seg og er til i Gud. Moses opplevde ørkenvandringen på denne måte. Han forteller at det var Gud som ledet folket gjennom alt. Det var ofte vanskelig for folket å erkjenne det, selv om de gang på gang opplevde undergjerninger.

Israelfolkets historie i Det gamle testamente er et forbilde for oss om det åndelige livets lover, bølger og farer. Det er en skildring om Guds nærvær som mennesker til tider opplevde og til tider avviste.

Vi som lever i dagens Norge, lever åndelig farlig. Vi er rike på alle måter, og uten å vite det, avviser vi Gud også midt i vår gudsdyrkelse. Slik fornemmer jeg situasjonen. Men jeg øyner også en praktisk utvei  av dette bedraget:

Det tales om faste i Bibelen. Da kommer man kunstig i en mangelsituasjon. Denne tilstanden skjerper vårt åndelige syn, og hjelper oss å revurdere vår tilstand og omvende oss. Når Jesus formaner til å fornekte seg selv, og ta opp sitt kors og følge Ham, taler Han da ikke  om en slags skjult, stille og kontinuerlig  faste. Må Gud hjelpe oss til å se behovet for å finne dette hjelpemiddelet for å se Ham bedre i vårt livsløp.




søndag 17. mars 2013

Troens bønn

"... om det er Din vilje", er en formulering av en bønn som jeg reagerer imot. Jeg fornemmer her et forsøk på å tro som ender i vantro. Eller en vantro som kler seg i tro. Også jeg har brukt denne versjonen  tidligere, og kanskje kommer det av min egen praksis at jeg mener å ane hvilken innstilling bederen bærer i sitt hjerte når han uttaler disse ordene. Man ber for en sak som er utenfor ens rekkevidde, og tror egentlig ikke på sin egen bønn, og stadfester sin egen vantro med  ".. om det er Din vilje".

Noen andre prøver å løse denne konflikten ved å be  for eksempel for helbredelse med å proklamere: "Takk Gud at helbredelsen har skjedd i Jesu navn! Jeg er nå frisk!" Uten å ha blitt frisk og uten å bli frisk. Utgangspunktet for vedkommendes bønn er at Gud uten videre vil helbrede, og bederen mener at å blande Guds vilje i bønnen er unødvendig.

Med et utrop, "Jeg tror, hjelp min vantro", møtte en mann Jesus i en slik situasjon. Mark 9:24.

Alle disse eksemplene avslører en kraftløs ønske om å tro. Når jeg sier dette, mener jeg likevel at slike bønner kan også innholde en ekte, kanskje spirende tro, som leder til ønsket resultat. Men jeg er ute etter å få vantroen avslørt så at man ikke bedrar seg selv. Mannen med bønnen, "jeg tror, hjelp min vantro" avslører sin vantro og overgir den til Jesus, og på den måte har han et bedre utgangspunkt for å tro.

I stedet for å be "... om det er Din vilje", uttrykker jeg meg  ".. etter Din gode vilje". Jeg opplever at med denne formuleringen blir ikke min tro tatt vekk, men at jeg overlater saken og utgangen til Gud. Det er et viktig poeng å la Gud få fullmakt. Denne innstillingen gir også rom for tid som Gud ofte bruker når Han oppdrar oss i tro. Å vente og å ha tålmodighet er viktige deler i en trosprosess.

 Jesu mor, Maria, uttrykker sin tro og tillit til Gud på denne enkle måten:

"La det skje meg etter ditt ord." Luk 1:38.

søndag 10. mars 2013

"Vend dere mot nord!" sa Gud

Moses forteller om Israel-folkets ørkenvandring, og jeg festet meg ved disse versene:

"Vi brukte mange dager for å gå rundt Se`ir-fjellet. Herren talte til meg og sa: - Nå har dere brukt lang nok tid til å gå rundt dette fjellet. Vend dere mot nord!" 5 Mos 2:1-3.

Ørkenvandringen kan illustrere også  vårt liv i dag. Det er ikke vanskelig å finne seg å gå rundt et fjell, bekymre seg for noe eller leve med en dårlig vane som man ikke klarer å komme ut fra. Denne episoden fra Moseboken påminner meg om en bærtur for mange år siden. Vi var flere ungdommer i skogen, og vi hadde gått vill. Vi hadde vel stått der rådville en god stund og  lurt på hvor vi skal gå. Så sier en gutt, som hadde vært stille og lyttet på oss andre: " Nå går jeg hjem." Han gikk, og vi andre etter ham. Det hadde vel vært morsomt for ham å høre på oss.

"Vend dere mot nord!" sa Herren. Nord kan være et annet fokus i livet. Et praktisk eksempel: Godstolen kan være fjellet, og å begynne å mosjonere regelmessig kan bli for "nord". 

 Gud har en riktig livsretning for oss, et mål for vår tilværelse, en vei ut av sirklene. Av og til trenger vi en lang tid for å gå rundt, for i det hele tatt å oppdage hva vi holder på med, at vi er fanger. Kanskje bruker Gud tiden for å slite oss ut, så at vi blir trett på oss selv?  Da kommer utfrielsen: - Vend dere mot nord! Det er et kjent uttrykk i Bibelen som hjelper oss inn på den rette veien: "Omvend dere! Synd ikke mer!"

"De flakket omkring i ørkenen på en øde vei, de fant ingen by å bo i. De var sultne og tørste, deres sjel ble kraftløs. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han fridde dem ut av deres trengsler. Og Han ledet dem videre på den rette vei, så de fikk gå til en by der de kunne bo." Sal 107:4-7.


søndag 3. mars 2013

Be uavlatelig

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få!" Fork 5:1.

Dette ordet virker stillhet og ærefrykt i hjertet. Dette er en viktig side av bønnen: I ærefrykt å erfare avstand til Gud. Likevel midt i fornemmelsen av avstandet er Gud nær. Legg merke til hvordan nærhet og avstand er begge tilstede i bønnen som Jesus lærte oss:

"Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Den store Gud er vår Far.

Også Jes 57:15 beskriver foreningen av disse to motsetninger: "Så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende."  Gud bor  i himmelen og hos de ydmyke. Langt borte og nær ved.

Paulus lærer oss: "La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." Dette verset  taler om det barnslige tillitsforholdet som vi kan ha til vår himmelske Far.

Gud trenger ikke våre ord, men Han reagerer på våre holdninger i vår ånd:  Ærefrykt og ydmykhet. Barnslig tillit og tro. Takknemlighet. Når disse ingredienser er med i ord av våre bønner, blir de fullverdige. Da er de besvart. Ordet "be uten opphold" blir realisert ved denne hjerteinnstillingen. Et ydmykt, tillitsfullt og takknemlig hjerte foran Gud er uavlatelig bønn.