Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.
I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.
Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.
Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - - Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.
Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.
En virksom tro er ikke avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.
søndag 13. november 2011
torsdag 8. september 2011
Bønnen til Moses
Aron hadde laget gullkalven for Israels folk mens Moses var oppe på fjellet for å ta imot lovtavlene fra Gud.
Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."
Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."
Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.
Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.
Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.
Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk. Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. - Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske på jorden." 4 Mos 12:3.
Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?
På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.
Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."
Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."
Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.
Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.
Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.
Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk. Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. - Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske på jorden." 4 Mos 12:3.
Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?
På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.
søndag 31. juli 2011
Er Kristus oppstått fra de døde?
Når jeg har lest eller hørt noen kristnes vitnesbyrd, har jeg lagt merke til deres erfaringer om at Guds ord ble levende. Det har skjedd på mange måter: Hele teksten man leser, kommer nær og treffer eget liv. Eller plutselig opplever man at noen få ord i teksten forløser og får hjertet til å juble. Ofte har noen vært i tvil, nød eller prøvelser av forskjellig art i en lengre tid, og ved bønn til Gud opplever vedkommende en indre befrielse gjennom noen enkle Guds ord. Alt dette er også min egen erfaring. Det virker som om Guds ord blir levende, åpenbart, konkret ved et mottakerapparat i eget hjerte. Jeg kan ikke gjøre Guds ord levende, jeg kan ikke skru på apparatet, men det åpnes når visse betingelser i hjertet er oppfylt. Betingelsen er en erkjennelse av egen ringhet, nød eller egen utilstrekkelighet. Hovmodige holdninger leder ikke til en levende kontakt med den oppstandne Kristus.
Når det gjelder å bli overbevist om Jesu oppstandelse, så dreier det seg også i dette spørsmålet om å oppleve selv at de første kristnes vitnesbyrd treffer ens eget hjerte med en klar erfaring av at man har med den levende Gud og Frelser å gjøre, at Han har oppstått fra de døde, og med samme betingelser som kontakt med Gud alltid forutsetter: Hjertets ydmykhet. Pga personlig opplevelse av dette finnes det fortsatt ringe mennesker med vitnesbyrd om å ha møtt den levende Jesus Kristus.
Når det gjelder å bli overbevist om Jesu oppstandelse, så dreier det seg også i dette spørsmålet om å oppleve selv at de første kristnes vitnesbyrd treffer ens eget hjerte med en klar erfaring av at man har med den levende Gud og Frelser å gjøre, at Han har oppstått fra de døde, og med samme betingelser som kontakt med Gud alltid forutsetter: Hjertets ydmykhet. Pga personlig opplevelse av dette finnes det fortsatt ringe mennesker med vitnesbyrd om å ha møtt den levende Jesus Kristus.
lørdag 2. juli 2011
Gud har oversikten
"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." Fil 4:6-7.
I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.
Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.
I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.
Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.
torsdag 26. mai 2011
Skjebnesvangre øyeblikk
Jeg har lest i Apostlenes gjerninger og prøvd å sette meg inn i den virkeligheten som apostlene levde i . Jeg er blitt meget fascinert. De hadde virkelig et budskap som de formidlet i Guds ledelse fra stund til stund. Guds ledelse og kraft var hele tiden tydelig og konkret.
Jeg tenker på historien om Ananias og Safira i kapittel 5. De hadde blitt enige om å holde tilbake en pengesumme. Det alvorlige var ikke i dette. De hadde rett å gi så lite eller så mye de ville, men de løy ved å si at de hadde gitt alt. Peter avslørte deres løgn og de falt ned og døde.
Hvordan skulle apostlenes gjerninger ha fortsatt, hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen? Og hvorfor måtte de dø? En vanlig menneskelig tanke konkluderer at døden er altfor hard straff for en løgn, på samme måte som mennesket ikke forstår, hvorfor Adam og Eva fikk en så stor straff for en liten og ubetydelig hendelse, bare for å smake på en frukt.
Hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen, hadde menigheten blitt besmittet av den, og Guds kraft skulle ikke ha kunnet fortsette å manifestere seg blandt disiplene. Ananias og Safira minner meg om Akan i Josva 7, 10-26. Akan hadde tatt og gjemt noe av krigsbyttet som Herren hadde lyst i bann. Hele folket ble besmittet av Akans synd uten å vite om den. Israel klarte ikke mer å seire i krig. Herrens vrede vendte fra folket først etter at hele Akans familie ble steinet.
Vi klassifiserer synder etter våre menneskelige mål. Gud ser til hjertet og til motivene. Gud har også greie på syndens virkninger på lang sikt. Vår synd besmitter mange rundt oss. All denne "åndelige bakteriespredningen" ser Gud. Synden er så ødeleggende at uten Guds gode hånd over menneskeheten skulle vi ha utslettet oss mange ganger. "Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss", sier Jeremia.
Peter sier at Ananias og Safira løy for Gud. Det er egentlig rart at det går an, fordi vi vet at Gud vet alle ting. Fra Guds side sett avslører det frekkheten i deres synd. Hvorfor måtte de lyve? Hvorfor måtte de framtre for mennesker for mere gavmilde og helhjertede enn de var? Forstod de ikke at et helt hjerte er et sant hjerte, og at livet som disippel er et liv før Guds ansikt og ikke noen øyentjeneste for mennesker?
Sannheten er en del av Guds rustning som vi skal ta på oss i kampen mot ondskapens åndelige hærskarer. Vi seirer ved å ha sanne hjerter og lepper.
.
Jeg tenker på historien om Ananias og Safira i kapittel 5. De hadde blitt enige om å holde tilbake en pengesumme. Det alvorlige var ikke i dette. De hadde rett å gi så lite eller så mye de ville, men de løy ved å si at de hadde gitt alt. Peter avslørte deres løgn og de falt ned og døde.
Hvordan skulle apostlenes gjerninger ha fortsatt, hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen? Og hvorfor måtte de dø? En vanlig menneskelig tanke konkluderer at døden er altfor hard straff for en løgn, på samme måte som mennesket ikke forstår, hvorfor Adam og Eva fikk en så stor straff for en liten og ubetydelig hendelse, bare for å smake på en frukt.
Hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen, hadde menigheten blitt besmittet av den, og Guds kraft skulle ikke ha kunnet fortsette å manifestere seg blandt disiplene. Ananias og Safira minner meg om Akan i Josva 7, 10-26. Akan hadde tatt og gjemt noe av krigsbyttet som Herren hadde lyst i bann. Hele folket ble besmittet av Akans synd uten å vite om den. Israel klarte ikke mer å seire i krig. Herrens vrede vendte fra folket først etter at hele Akans familie ble steinet.
Vi klassifiserer synder etter våre menneskelige mål. Gud ser til hjertet og til motivene. Gud har også greie på syndens virkninger på lang sikt. Vår synd besmitter mange rundt oss. All denne "åndelige bakteriespredningen" ser Gud. Synden er så ødeleggende at uten Guds gode hånd over menneskeheten skulle vi ha utslettet oss mange ganger. "Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss", sier Jeremia.
Peter sier at Ananias og Safira løy for Gud. Det er egentlig rart at det går an, fordi vi vet at Gud vet alle ting. Fra Guds side sett avslører det frekkheten i deres synd. Hvorfor måtte de lyve? Hvorfor måtte de framtre for mennesker for mere gavmilde og helhjertede enn de var? Forstod de ikke at et helt hjerte er et sant hjerte, og at livet som disippel er et liv før Guds ansikt og ikke noen øyentjeneste for mennesker?
Sannheten er en del av Guds rustning som vi skal ta på oss i kampen mot ondskapens åndelige hærskarer. Vi seirer ved å ha sanne hjerter og lepper.
.
søndag 20. mars 2011
Den prøvede ekthet i troen
En meget rik mann søker etter et menneske å dele livet med. Hvordan kan han finne den rette, hvordan kan han sikkert vite at den damen som han er interessert i, ikke søker hans penger, men er interessert i ham selv? Kanskje kan han finne denne damen ved å ikke vise sine rikdommer, men presentere seg som en fattig eller allminnelig mann, og på den måte finne fram om kvinnen han er opptatt av, er virkelig interessert i ham.
Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.
Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.
Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.
Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.
tirsdag 22. februar 2011
"Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."
Fra min ungdom, før mine åndelige behov kom fram og før jeg som 15-åring ble kristen, husker jeg to tanker:
Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.
Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.
Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.
"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg." 2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.
Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.
Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.
Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.
"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg." 2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.
mandag 31. januar 2011
Å vente på Herren
I Det gamle testamente står det ofte om "å vente":
"Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren." Sal 27,14.
"Vær stille for Herren og vent med lengsel på Ham" Sal 37,7.
"Men jeg vil alltid håpe (vente), og stadig mer vil jeg prise Deg!" Sal 71,14.
"Salige er alle de som venter på Ham." Jes 30,18
"De som venter på Herren, får ny kraft." Jes 40,31
Jeg ble oppmuntret og styrket, når jeg hørte at svært ofte er det for ordet "å vente" brukt et ord i grunnteksten, som egentlig betyr "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves". Hvilken hjelp det er i bønnelivet! Det er trostyrkende å være bevisst på det. Det er Guds arbeidsmetode. Ventetiden prøver vår tro. Bønnen har flere oppgaver enn å formidle ønsker til Gud.
Viktigheten av å vente på Gud blir enda klarere, når vi sammenligner Guds arbeidsmåte med djevelens metoder: "For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid." Åp 12,12. Det er ofte noe rasende og stressende i hans metoder, når han frister oss. Selv om fristelser ofte er kamuflerte, kan man føle i dem noe av uroen og stemningen til deres opphav.
Venter vi eller stresser vi? Hvems ord og vilje styrer oss?
lørdag 1. januar 2011
Har lidelser noen mening i Guds barns liv?
Av og til grubler jeg, hvorfor vår store Gud, som med letthet kan helbrede og som også har gitt oss løfter om legedom, ikke helbreder, selv om vi ber om det. Da kommer de mange hvorfor-spørsmålene: Hvorfor helbreder Han ikke da? Hvorfor tillater Han? Osv. Dog kan vi finne svar i Bibelen. Ofte er slike svar skjulte. Jeg mener, de står tydelig skrevet, allikevel ser man dem ikke. Som Jesus sa: ""Selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke."
Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"... Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.
Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.
Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.
Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"... Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.
Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.
Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)