Bønn uten grenser

 "Fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg." Matt 11:12

Bildet av Open Clipart -Vectors, Pixabay

Dette er ikke det enkleste ord av Jesus. Hva er denne rivende og stormende makt? Sier Jesus her noe vesentlig og sentralt? Himlenes rike er nok viktig i Jesu forkynnelse, men i fleste av sine lignelser taler Han om det fra et annet perspektiv: Det er noe enkelt og naturlig som vokser fram. "Himlenes rike er deres", sier Jesus om de fattige i  ånden. Også at vi skal bli som små barn for å komme inn i himlenes rike.  Men det virker som om disse som trenger seg inn, kommer også gjennom. Det virker  som om det er med liv å gjøre å storme inn. Det er et desperat håp de har.

I sentrum av himlenes rike er det en helligdom, den aller helligste, Guds og Hans Sønns trone. Jesus er også Menneskesønnen, som berettiger Ham til å være mellommann mellom mennesket og Gud. Han vet av erfaring hva det er å være et menneske og hvilke utfordringer mennesker møter i den onde verden. Ved Hans blod kan vi tre fram foran Gud og be med frimodighet om  miskunn og  nåde  til hjelp. Jeg tror at denne rivende, stormende og inntrengende  makt som trenger gjennom, er en frimodig troens bønn. Det greske ordet for frimodighet betyr "å si alt", "å tale fritt ut". "Å si alt" inneholder det å tømme sitt hjerte, å la i alle ting bønneemnene komme fram til Gud. Jesus oppmuntrer oss å be "hva som helst" i Hans navn.  "Å si alt og å tale fritt ut " omfatter også utholdenhet: Ubøyelig, "uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han som gav løftet, er trofast." Å rive til seg kan bli virkelighet også i årelang troens tålmodighet. Det inneholder tidsperspektivet i det å si alt, å be kontinuerlig. (Hebr 4:14-16; 10:19-23. Fil 4:6; Joh 14:13)

Bibelen forteller om mange mennesker som innstendig nærmet seg Gud. Deres hjerte hadde denne "alt"-holdningen, som kom fram i forskjellige måter: 

"En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, kom bakfra og rørte ved kanten av klærne Hans. For hun sa med seg selv: - Hvis jeg bare kan få røre ved klærne Hans, så skal jeg bli helbredet." Matt 9:20-21.

I Matt 15:21-28 møter vi en kanaaneisk kvinne som pågående og forstyrrende roper til Jesus og vil at Han skal befri hennes datter fra demonbesettelse. Hun virker reint ut frekk med sin sterke og ubøyelige vilje, som Jesus kaller for en stor tro.

Den blinde Bartimeus stormer og roper og ber til Jesus om at Han skal  miskunne seg over ham, og når han blir truet av mennesker roper han enda mer. Mark 10:46-52.

 I Bibelens bønnebok, Salmene, brukes utallige ganger ordet rope  om bønn. Lydstyrken kan  uttrykke størrelsen av hjertets trang og nød. Men man kan også ved å rope overdrive sjelskrefter til en uekte bønn. En stille bønn kan også være et rop, som Hannas, som talte i sitt hjerte, og leppene beveget seg uten lyd. "Jeg har utøst min sjel for Herrens åsyn.. utfra min store nød og sorg" forteller  hun etterpå. Sam 1:15-16. Jakob sier til Gud: "Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg!" 1 Mos 32:26. 

Det var en stormende, men ydmyk pågåenhet i disse bønnene, og de ble besvart. De åpenbarer en tro som tekkes Gud. Jesus var disse menneskers  eneste mulighet, og de grep den. 

 "Strid troens gode strid, grip det evige livet." 1Tim 6:12. Grip Guds rike!   

Med disse linjer ønsker jeg  å oppmuntre i frimodig bønn. Må våre hjerters øyne bli  åpnet til å se de grenseløse muligheter vi har ved bønn etter Guds vilje. "Komme Ditt rike! Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Det er ekstremt frimodig å be og befale slik fra hjertet! "..Djerve menn gir seg i himlenes rikes vold." (Gärtners oversettelse av siste delen av Matt 11:12)  Det er vi som skal be fram Guds vilje på jorden.

 I den frimodige bønnens ånd løfter jeg mitt hode og lar det jeg har skrevet være mitt  "å si alt og tale fritt" - rop, med Ef 3:20 som utropstegn:

Gud "er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss." 

Jesus er svaret

 

 

Bilde av  Absolut Vision, Pixabay

Manges tro har lidd av manglende bønnesvar. Kanskje det har vært en viktig sak og man har bedt om hjelp fra Gud, man har ventet på svar som ikke kom. Hvorfor svarer Gud ikke? I ytterlighet kan det ha ledet til gudsfornektelse.                                                                                                                          

Jesus er svaret. Dette er blitt en mye brukt frase av Jesus-troende. Likevel er Jesus et enestående, aktuelt og ekte svar til menneskets søken. Når jeg i min ungdom gav mitt liv til Jesus, ble Han for meg livets mening som jeg  hadde søkt. "Vårt hjerte er urolig til det finner hvilen i Deg, Gud", fastslår kirkefader Augustinus i sin bønn.

På hvilket spørsmål  er Jesus svaret? Johannes  6.  kapittel kan fortelle noe. Der står det om hvordan Jesus metter tusener av mennesker med fem brød og to fisk. Forestill deg hvordan dette påvirket menneskene som opplevde dette. Johannes forteller  at de ble overbevist over  at Jesus var profeten som det var forutsagt om i Skriftene. De ville tvinge Jesus til å bli deres konge. Da gikk Jesus fra dem til fjellet. Han ville være aleine. Han visste at Guds tid for Hans kongedømme  her på jorden ikke var nå. Dagen etter fant folket Ham i Kapernaum. De tenkte fremdeles på brødunderet. Det var naturlig at de ville gjøre Jesus til deres konge: En slik regent kunne være i stand til å fjerne nøden og fattigdommen og gjøre hele folket velstående.

Folkets hjerte lengtet etter ytre velstand. Den dypeste meningen med undere var å feste blikkene på Gud og møte Ham, og på den måte også bli innvendig mettet og helbredet. Og så skjedde det også ofte, når Jesus helbredet og gikk rundt og gjorde godt. Dagen før hadde Jesus lært mennesker og helbredet mange og til sist mettet denne store folkemengden. Han hadde medynk med dem. De var som får som ikke hadde hyrde. Han så deres virkelige indre tilstand og rotløshet. Når menneskene som hadde vært vitner til brødunderet nå møtte Jesus på nytt, så sa Han dem direkte at de hadde rettet deres hjerters lengsel og søken mot feil ting:

"Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For Gud Faderen har satt sitt segl på Ham." Joh 6:27. Jesus framhever at Gud Faderen hadde gitt Ham fullmakt til å gi kontinuerlig uforgjengelig mat til mennesker og at Han selv er Livets Brød som Gud hadde gitt dem. Dette var vanskelig for dem å forstå, og mange av dem begynte å knurre og resonnere mot Jesu ord. De ba Ham om Guds brød, men knurringen og resonneringen begynte når  Jesus sa at Han selv var dette Guds brød, at personen Jesus var svaret på deres bønn. Meningen med livet var ikke i ytre velstand men i felleskap og harmoni med  Giveren og Skaperen av livet.

Manglende bønnesvar kan komme av uferdig bønn. Meningen med Guds svar og ord er å trenge igjennom, møte våre indre åndelige behov og svare på dem. Av og til begynner Guds svar med ubekvemme spørsmål om synd. Da begynner som regel resonneringen, knurringen og vantroen, og Guds tilbud blir ignorert. Men når vi lytter til Guds "spørsmålsvar" og  bekjenner vår synd, blir troens verden åpnet for oss. Det er ved tillitsfull tro og tålmodighet vi får svar på bønnen. Mens denne ofte vonde prosessen pågår, lærer vi å kjenne Gud. Når svaret kommer, kjenner vi det, selv om det kan være forskjellig fra det vi ba om. Vi bør akseptere Hans behandling i stedet for at vi i vantro avbryter bønnens dialog. I denne prosessen finner verdiene den rette prioriteringen. Materialisme, brødet er ikke nok, men vi merker at Jesus, Livets Brød, metter og tilfredsstiller hjertets hunger og lengsel.

 "Søk først Guds rike så skal alt annet bli gitt dere i tillegg." Gud vil nok  tilfredsstille våre timelige behov. Også da vil Han åpenbare seg for oss som hjertets helbreder. Jesus er livets brød og vann. Han frigjør fra skyld og skam. Han er vår Frelser. Han lærer oss å leve rett. Han er kilden til indre fred og glede.