Be i tro, uten å tvile

Livet har lært meg at polariseringen lett skaper problemer, og ikke hjelper, heller virker angst. Med tiden  har jeg lært å møte situasjoner og utfordringer mer nyansert. Derfor kan Bibelens språk, som ofte er "enten eller" - preget, av og til bli en utfordring for meg. Er kristenlivets grunnlag virkelig en  svarthvit forståelse i møte med livet, dets utfordringer og andre mennesker? Disse tanker ble vekket, når jeg leste følgende bibelverset:

"Han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Jak 1:6.

Å prøve å ikke tvile, skaper heller angst enn tro. Jeg leste Jakobs tekst bedende. Og jeg så der mer. "Tvilen er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Senere i teksten skildres et tvilende menneske som ustø. Troen igjen er noe fast, "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser." Hebr 11:1. Troen har et festepunkt. Troen kjenner nok også vindkastene, og  benekter ikke dem, men nettopp på grunn av vindkastene griper troen i noe fast som holder, og det er det hva Gud har sagt. Hvis vi møter situasjoner, utfordringer og hva det enn er ved å fornekte virkelighetens fakta, og "bare tror", skaper vi heller illusjoner og problemer enn håp og overbevisning. Når vi tror, benekter vi ikke omstendighetene, men vi lar ikke heller bølgene bestemme. Hvis bølgene bestemmer, da tviler vi. Men når troen hersker, da kan bølgene fortsatt bruse, men i troen finner vi hvile fra dem.

Legg merke til styrken og fastheten i Guds løfter, og at troen på dem holder, i Hebr 6:17-20:

"Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast.."

Vi må be i tro på Guds trofasthet, og ikke la tvilens bølger drive oss, men stå fast i det Gud har sagt midt i det at havet bruser rundt vår båt. 

Helhjertet disippelskap eller demonisk ekstremisme?

Jesu disippel Peter hadde en del innvendinger når Jesus vasket disiplenes føtter. La oss lytte til samtalen mellom de to:

Jesus kommer til Simon Peter. Og Peter sier til Ham: "Herre, vasker du føttene mine?" Jesus svarte og sa til ham: "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det etter dette." Peter sier til Ham: "Du skal slett ikke vaske føttene mine, ikke i all evighet!" Jesus svarte ham: "Hvis jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg." Simon Peter sier til Ham: "Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!" Jesus sier til ham: "Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele.."

Du kan lese hele fortellingen i Johannes evangelium 13: 1- 17.

Legg merke til Peters helhjertethet og absolutthet. Det er flere skildringer om Peter i evangeliene, og ved å lese dem blir vi kjent med en handlingens mann, som først av alle vet og kan. Likevel setter Jesus flere ganger ham på plass.

Det er viktig  i  kristenlivet å skille mellom helhjertethet og ekstremisme. Hvor mye vondt og skade "helhjertede" mennesker har gjennom tidene gjort i Jesu navn!

Bør vi da ikke være helhjertede? Det bør vi, men vi må gjøre det klart for oss hva helhjertethet ikke er. Ved å studere samtaler mellom Peter og Jesus, kommer vi et stykke på vei. Ved et tilfelle, når Peter irettesetter Jesus, når Han taler om sin kommende lidelse, sier Jesus til ham at hans utsagn kommer direkte fra Satan. Matt 16:21-23. Og kirkehistorien forteller om mange mennesker som har trodd at de har vært Guds tjenere, når de har fått sine instruksjoner direkte fra Satan. Akkurat som Peter! Det var ikke feil i det at Peter viste sterk empati, men han helt enkelt lyttet ikke på Jesus. Han sanset ikke det som hører Gud til.

Peter hadde den fordelen at han gikk i Jesu skole, og der ble han formet til å lære å høre sin Mesters røst.

Helhjertet ekstremisme kjennetegnes av blind lydighet. I noen tilfeller kan kristet disippelskap forveksles med den. Lydighet er jo en viktig dyd i Kristi etterfølgelse. Hva er da forskjellen mellom en skadelig og sjelisk, kanskje demonisk innflytelse til lydighet, og lydighet mot Guds vilje? 

Helhjertethet går dypere enn ekstremisme. Det er av annen beskaffenhet. Lydighet i bibelsk forstand er hørsomhet. Det dreier seg altså om først å høre, og å gjøre etterpå. Vi er nødt til å bruke våre sanser. Ettersom vi vandrer i tro, er det ikke alltid gitt oss å se, men vår tro er bundet til ordet, til å lytte til ordet. "Blind" lydighet er imot dette prinsippet. Fordi vi vandrer i tro, altså ikke ser, må vi spesielt utvikle vår hørsel, så at vi ved den kan se. Opptrening av alle indre åndelige sanser er viktig for å skjelne mellom godt og ondt. Hebr 5:14. Demonisk lydighet er ofte blind, automatisk, maskinell, uten ettertanke.

Det ekstreme er også typisk for demonisk innflytelse til lydighet. På den ene side overdrives det og  henvises til et liv i askese. På den annen side lokkes det til utskeielser fra det normale og naturlige som Gud har gitt oss mennesker. Paulus beskriver demoners virksomhet og læresetninger slik:

"De forbyr å gifte seg og befaler å avholde seg fra mat som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner sannheten.  For all Guds skapning er god, og ingenting skal forkastes hvis det blir tatt imot med takksigelse, for det blir helliget ved Guds ord og bønn." 1Tim 4:1-5.

 Livets goder er skapt for oss så at vi kan ta dem imot med takksigelse. Men de er ikke ment til å ødelegges i overdrivelse. Måtehold er nøkkelen til en sund bibelsk tankegang og livsførsel. En kristens oppgave i livet er over et vanlig nytenivå, og derfor trengs det også nøktre holdninger til  forsakelser og lidelser. Her vil demoner lede en kristen i askese, altså en overdrivelse i forsakelser, eller til den andre ytterligheten, til å tro at lidelse og forsakelser ikke tilhører kristenlivet.

Er vi hørsomme Guds røst i Hans ord, så at vi kan lære å skille mellom kamuflerte syner, røster og tanker, og Guds røst og tanke? Ved å bruke åndelige sanser trenes dem opp til å skjelne mellom godt og ondt, sannhet og løgn. Jesus selv møtte falskheten blandt annet med ord: "Det står også skrevet." Det er et nøkkelord for å finne Guds vilje, fordi bruket av flere Guds ord hjelper oss å lytte med begge ører. Da ser troen  "tredimensjonalt".

Romerbrevet 7, en utviklingsfase i kristenlivet

Denne forståelsen av innholdet i kapitlet 7 i Romerbrevet har jeg tilegnet meg av flere Guds hellige og av egen erfaring.

Det er noe herlig i kristne som vil leve helhjertet for Jesus Kristus. De vil ikke gjøre kompromisser, men sette alt inn for å leve for Ham. Det er et godt sinnelag de eier og til velbehag for Gud. Slike disipler vil Jesus ha, brennende, helhjertede og ekte.

Til tross for helhjertethet opplever en kristen ofte at han kommer til kort. Han setter alt inn, men faller pladask etter kraftanstrengelsen. Livet formes lett til en berg -og dalbane, fra begeistring til melankoli. Tross nederlag kommer man opp igjen og prøver på nytt. Men med tiden kan nedstemthet ta makten i sinnet. Man sukker: Jeg som vil være helhjertet og leve bare for Jesus, jeg klarer ikke det. Hva er det for feil jeg gjør? Hvorfor?

Kanskje får man råd: "Du må ikke trelle under loven og streve i egen kraft. Jesus har gjort alt. Du får tilgivelse av Ham, og får nøye deg med Hans nåde. Vi er skrøpelige, og vi må synde for at Han kan vise sin godhet og tilgi oss. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelsen."

Det er noe som stemmer med egne erfaringer i forklaringen, men den tilfredstiller ikke hjertets trang. Skriften taler om et mer opphøyet liv. Hvorfor formaner Skriften oss til å leve et hellig liv, hvis det ikke er alvorlig ment?

Romerbrevet 7 gir oss dyrebare svar. Der forteller Paulus om sin egen kamp, hvordan han måtte tømme seg selv fra sin egen kraft og prektighet, og hvordan han begynte å se at det var en kamp mellom flere kraftkilder i hans hjerte. Kjødet ville ha hans interesse. Og Ånden ville ha hans hjerte. Han var innstilt til å gjøre Guds vilje. Det var hans store lyst. Derfor kjente han straks hvis han forså seg Guds hellige lov. Han ville gjøre det gode, men stadig måtte han erkjenne at hans gjerninger var besmittet av hans egen natur. Det gjorde vondt i hjertet.

Det er viktig og nødvendig å vite at denne kampen, tilkortkommenheten, disse nederlagene tilhører denne utviklingsfasen. Gud vil føre oss til vårt nullpunkt, så at grunnvollen blir gravd for kristenlivet, for å bygge oss opp. Hvis Paulus ikke hadde vært helhjertet, men delt sitt hjerte, skulle han ikke ha fornemmet besmittelsen. Men nå lærte han synden å kjenne. Han ble bevisst over motivene til sine gjerninger. Han ville leve til Guds ære, men fant ut hvordan han søkte sin egen ære. Han ville leve et liv i kjærlighet, men fikk øye på at hans kjærlighet mange ganger var besmittet av egoisme og kanskje av et ønske om å bli godt likt og beundret av andre. Midt i erkjennelsen av falske motiver erfarte han at det vokste en hat i ham mot det som ikke stemte med Guds vilje. Denne hat vokste parallelt med kjærligheten til Guds gode vilje. Midt i denne indre kamp skjedde det et skille i ham. Hans sinn, hans hjerte ble løsrevet fra hans kjød, der det ikke bodde noe godt. Han hadde kommet til en erfaring av besmittelsen i kjødet. Ved hat til det onde og kjærlighet til Kristus ble dette skille erfaringsmessig gjennomført. Hans hjerte stod hele tiden for Kristus midt i hans nederlag. Hans sorg over nederlagene ble til skillevegg mellom hjertet og kjødet. Til slutt kom han til en forståelse av at han har to alternativer: Han kan velge å gi plass for kjødets begjær i hjertet, og la lystene utvikle til kjødets gjerninger. Eller han kan vandre i Ånden, hengi seg til Guds Ånd, stille seg selv fram til tjeneste for Gud og på den måte la Åndens frukt modnes.

Paulus hadde prøvd å bøje sitt kjød til å gjøre Guds vilje. Gjennom mange nederlag og erfaringer lærte han at kjødet ikke kan det, har ikke evne til det. Kjødet må synde. Han lærte at han må bare ignorere, "døde" kjødet og hengi sitt hjerte og sinn til Guds Hellige Ånd.

Noen tenker at Romerbrevet 7 beskriver Paulus tilstand før omvendelsen. Jeg er av den faste mening at han beskriver en utviklingsfase i kristenlivet, en fase som mange vil hoppe over. Kjødet har uanede krefter også i en kristens liv. Gud står imot de stolte, altså kjødet. Vi klarer ikke å innse at vår virksomhet som oftest er kjødets aktivitet. Derfor må vi gang på gang erfare at den kjødelige kraften ikke duger innfor Gud. Når vi kommer til vårt nullpunkt, kommer vi til ydmykhet og nåde. Å leve i  sitt eget nullpunkt gir mulighet for Guds Ånd til å virke. Straks vi opphøyer oss, kommer vi i faresonen, og kan igjen begynne å slå hode imot veggen, hvis vi ikke erkjenner opphøyelsen. Vi kan komme tilbake til denne fasen flere ganger, kanskje også bli der, eller vi kan finne en falsk vei ut av trinnet. Bare ved sann erkjennelse kommer vi videre og vokser i Guds nåde og kunnskap.

Vår kamp blir da å ta vare på vårt nullnivå, bevare et ydmykt hjerte framfor alt som bevares, for det nye livet utgår fra det. Ordsp 4:23

"Ok. Jeg forstår deg."

Det er vanlig at i møte med forskjellige synspunkter og meninger øker konfliktsnivået. Det er forbausende hvor vanskelig det kan være å se saker ut ifra den andres vinkel. Mangen gang har jeg blitt vitne til situasjoner der konflikter oppstår, eller selv uten å ville det funnet meg midt i en uoverensstemmelse.

Nylig lærte jeg noe viktig ved et tilfelle. Jeg ble gjenstand for en uforventet sterk meningsytring. Den var ikke bare sterk, men også en subjektiv påstand som bygde på uvitenhet og misforståelser. Etterpå var vedkommende snar til å unnskylde seg i en mail, og forklarte også hvorfor han ytret seg så sterkt. Jeg satte meg inn for å forstå hans vinkel, og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Det  ble  noen mailer, der også jeg fortalte om faktaer angående hans ytringer som gjaldt meg. Jeg forstod hans standpunkter og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Likevel fant vi ikke hverandre, selv om begge ønsket forsoning. Etter noen mailer ville han at vi ikke skal skrive mer.

 Jeg opplevde det slik at jeg fikk nå munnkurv.  Det var nok ingredienser i det hele for en  fornærmelse fra min side. For det minste skulle jeg ha ønsket at han hadde på noen måte ytret at han ser saken i et annet lys etter å ha fått høre om faktiske tilstander angående meg. Formaningen i Bibelen  "Jag etter fred med alle mennesker" virket likevel i mitt hjerte, og vant over fornærmelsen. Jeg sukket inne i meg og spurte Gud om hva jeg har gjort for feil, hvorfor kommunikasjonen svikter.

Da skjønte jeg!

Jeg hadde ønsket tilbakemelding fra ham om det jeg informerte. Sannsynlig hadde han ikke sett behov for å kommentere mine tydelige fakta. Jeg hadde gjort akkurat den samme kommunikasjonsfeilen! Selv om jeg forstod hans synspunkt, fortalte jeg ikke til ham at jeg forstår hva han forteller. Han hadde uttrykt hovedårsaken til konflikten flere ganger. Jeg hadde lurt på hvorfor han må gjenta samme sak. Sannsynlig var det på grunn av manglende tilbakemelding fra meg! Jeg hadde nok tatt imot hans signal, forstått den, men jeg hadde ikke gitt tilbakemelding om det at jeg forstod hvordan han hadde det.

Dette var et dyrebart bønnesvar for meg.  Jeg opplevde det ydmykende, men samtidig oppløftende. Denne viktige nøkkelen for en god kommunikasjon ble gitt meg. Det er ikke alltid nok at jeg i mitt indre setter meg i den andres situasjon og prøver å forstå. Jeg bør også formidle min forståelse, gi tilbakemelding at den andres tanker har kommet til meg og at jeg har oppfattet dem fra den andres vinkel.

Jeg leste hans siste mail på nytt, og fornemmet at den ikke dreide seg om å stoppe meg. Jeg ante å lese mellom linjene at han ikke ville fortsette å skrive, fordi han opplevde at hans tanke ble fruktløs hos meg. Jeg respekterte hans ønske om å ikke skrive mer. Men hvis jeg ikke skriver, kan konflikten bli uløst. Derfor tastet jeg kort: "Ok. Jeg forstår deg."

Budenes hemmelighet

I det forrige innlegg skrev jeg hvordan kinesiske skrifttegn skjuler i seg og beskriver Bibelens første kapitler. Det kinesiske tegn for ordet "jin",  "å forby" gav meg en ny og viktig synsvinkel for hva en åpenbaring fra Gud er.

"Herren Gud bød Adam og sa: "Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø." 1 Mos 2:16-17.

Tegnet for ordet "jin", altså "å forby" innholder et bilde av to trær sammen med tegnet for ordet "åpenbaring".  Åpenbaringen var: "Du skal ikke ete frukt av det ene treet.  Hvis du eter, skal du dø."

Det slo meg: Guds bud og forbud er åpenbaringer. De er dyrebare visjoner. I Jes 4:5 står det at over all herligheten skal det være et dekke. Bud og forbud er motbydelig for menneskenaturen. Vi vil gjøre som vi selv vil. Vi liker ikke forbud. Men dette dekket, det motbydelige budet, skjuler i seg en skatt.  Det hvordan vi forholder oss til budene, avgjør hva vi klarer å se av Guds herlighet. Det bestemmer  også velsignelsen i vårt liv.

Salmisten sprudler av glede i møte med Guds bud i Salme 119. Han har forstått at Herrens bud er dyrebare åpenbaringer, sanne visjoner:

"Din lov er min fryd. Jeg fryder meg over Ditt ord som den som finner en stor skatt." Hele salmen gir et inntrykk av begeistring over og dyp kjærlighet til Guds bud.

Hvordan er det med deg og meg?

Bibelens første kapitler skildret i kinesisk skriftspråk for over 4000 år siden

"I begynnelsen var det et stort, mørkt kaos uten form. De fem planetene hadde ikke begynt å gå rundt eller de to lysene å skinne. I midten av det fantes ikke noen form eller lyd. Du, den åndelige suverene... gjorde himmelen og jorden. Du gjorde mennesket. Allting ble levende ved reproduserende kraft."

Dette er et sitat fra klassisk kinesisk litteratur. Bibelen forteller om skapelsen slik:

"I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate.. Så gjorde Gud to store lys.. Så skapte Gud.. hver etter sin art.. Så skapte Gud mennesket.." Les det hele i 1 Mosebok 1.

Kina har en 4500 års uavbrutt historie. Taoisme, konfutsianisme og buddhisme fikk fotfeste i Kina på 600- og 500-tallet før Kristus. 2000 år før disse religionene trodde kineserne på en Gud som hette Shang Di, som har nøyaktig samme karakter, natur og styrke som Gud i Det gamle testamente. De kalte ham for kongen som lever i himmelen og som er den høyeste Gud.

Ingen vet når kinesisk skriftspråk, tegn i bildeform, ble til, men man antar ca 2500 år før Kristus. Kinesisk skrift uttrykker ikke bare en mening, men tegnene forteller en historie. På denne måte har de samlet 4500 år gammel historie i sitt skriftspråk. Det enestående er at tegnene forteller en identisk historie med Bibelens elve første kapitler!

Tegnene beskriver slike globale store hendelser som vannflommen og bygningen av Babels tårn og spredningen av menneskene.

I 1 Mos 6-8 forteller Bibelen om Noah som bygde arken, og med ham gikk syv andre mennesker i arken i tillegg til dyrene. Det kinesiske skrifttegnet for en stor båt, "chuan" forteller om åtte mennesker i en stor båt.

I 1 Mos 2 står det om livet i Edens hage, og hvordan Gud skapte mennesket, først mannen av jordens støv, og senere tok han et av ribbeina til mannen og bygde det til en kvinne. Det kinesiske ordet for hage, "yuan", skrives med et tegn som forteller om Gud som tok leire og blåste med sin munn på to mennesker. En av dem var en mann, og ut av hans side kom en kvinne, og Gud satte dem i hagen.

Fristeren heter "mo" på kinesisk, og skrifttegnet for dette ordet forteller om en hage der djevelen kom smygende til mennesket.

Tegnene til ordene å skape, å velsigne, å forby, naken, å gjemme seg, bror, morder, tårn og noen andre forteller altså den samme historien som vi kan lese i de første sidene av Bibelen.

Du kan få mer nøyaktig informasjon om "God in Ancient China" her:

www.youtube.com/watch?v=DA-AkJzpKmg

Hvordan arbeider tålmodighet?

".. Vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodighet virker et prøvet sinn, og det  prøvede sinn virker håp." Dette skriver Paulus i Rom 5:3-4.

Jeg stoppet ved ordet  virker. Det foregår et arbeid i en kristens indre liv. Det spesielle er at arbeidet skjer uten anstrengelser. Tenk på  dette: "Tålmodighet virker et prøvet sinn." Tålmodighet er en passiv sinnstilstand.  Man kan ikke se noe arbeid, tvert imot, tålmodigheten er uvirksom for det fysiske øyet.

Hvis vi tenker på utålmodighet i virksomhet, kan vi se mye aktivitet. Stress og negativ energi. Utålmodighet flyter naturlig ut av livet, og arbeider mye. Ofte uten å vite om det, ubevisst.

Tålmodighet igjen bør bli et bevisst valg for oss, for at den virkelig kan gi resultater i livet. Vi trenger å  ikle oss tålmodighet, bestemme oss for den. Vi bør vite at det er en skjult kapital av verdier i vanskeligheter og stressende situasjoner. Disse verdiene blir frigjort ved tålmodighet, ved at vi bevisst ikke aksepterer trykkets krav til rastløs handling.

 Vi leste at Paulus roste seg i trengsler, fordi han visste at de var et gjemmested for himmelske skatter. Paulus reagerte bevisst motsatt enn hans mennneskelige natur krevde. Han hadde fått et himmelsk syn på livets vanskeligheter.

"Herre, hjelp meg å velge riktig min måte å være på i små og store vanskeligheter."

Hva kan vi gjøre i stedet for å krangle?

"Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." Jak 3,13-18.

Med disse ord beskrives den visdom som vi kan få fra Gud. Den sammenlignes med den jordiske, sanselige og demoniske visdom, som framstilles som misunnelse, selvhevdelse, forvirring og all slags ond gjerning.

Hverdagslig menneskelig ”visdom” kommer ofte frem som en krangel. Den visdom som kommer ovenfra er den motsatte av kjefting. Vi kan analysere krangel: Når man krangler med noen, forhøyer man røsten, snakker fort og sint, snakker gjerne i munnen på hverandre. Man kan bruke et sterkt kroppsspråk som uttrykker indre holdninger og følelser. Av og til tyr man til vold. Man kan også krangle ved å slutte å snakke til hverandre. I krangelen er jeget på høysetet. Den kan begynne fra en misforståelse eller en bagatell, en rettferdig sak eller en urettferdighet. Ettersom denne ”visdom” er demonisk, kan den også bestå av forvirring direkte skapt av demoner, ”luftens makter”.

La oss da tenke på visdom som kommer ovenfra, som er motsetningen til krangelen. ”Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.” Jak 1,19. Jakob taler om visdommens saktmodighet. Saktmodighet er samme som sinnets mildhet og harmoni. Hvis man ikke har et slikt sinn, så skal man som første hjelp være stille, telle til ti, i stedet for å heve røsten, rose seg eller lyve.

Jakob beskriver også visdommens skjønnhet: ”Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri.” Jak 3,17. Dette påminner meg om Paulus ord i Kol 3,12-13:

”Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen…”

 I stedet for å bebreide, kan jeg nå spisse ører for å oppfange visdommens stille røst, som jeg hører bak mitt hjertes høyrøstete klage. Da kan jeg velge å tilgi i barmhjertighet, før jeg sier et ord. Når min klage slik blir behandlet av visdommens overbærenhet, får mine ord en annen klang, med den virkning at krangelen uteblir.

Og da har jeg gitt mitt lille bidrag til verdens fred.

* * *

Publisert også på Verdidebatt.no i 2011: "Visdom til hverdagsbruk".  Redigert

Hvordan skiller seg kristendommen fra alle andre religioner, og hvorfor er Jesus den eneste veien til frelse?

Når man snakker om forskjellige religioner, bruker man ofte begrepet tro, og i den mening at alle religioner dreier seg om det usynlige, og om å tro på den hinsides verden, og på eksistens av en gud eller guder.

Likevel reagerer jeg ofte på at det nevnes tro når man omtaler religioner, fordi det er bare kristendommen som har troen i sin dybde, som en vesentlig og sentral betingelse og praksis, og som skiller den totalt fra de andre religionene. Det vesentlige i andre religioner er det stikk motsatte enn i kristendommen.

Overalt i verden dreier den religiøse praksisen om å blidgjøre gud eller guder med forskjellige ofringer og gjerninger. Dette har vært kjernen i utøvelsen av religioner i alle tider. For eks i islam er det fem søyler: trosbekjennelsen, bønn, fasten, pilegrimsreisen til Mekka og velferdsskatt som må til for å oppnå frelse. Den sikreste veien til paradiset er å lide martyrium i jihad.

Hvis frelsen kommer av gjerninger, da er noen mennesker mer privilegierte enn andre til å fortjene frelsen. Kristendommen har en avgjørende forskjellig og rettferdig vei til frelse, som er lik for alle mennesker. Den er enkel, og ingen er i utgangspunktet mer privilegiert, bedre eller frommere enn andre i å nå frelsen. Alle har samme startsted foran Gud. Forteller det ikke noe stort og enestående om Den Guden som har bestemt en slik rettferdig frelsesmulighet for alle mennesker?

De fleste av oss kjenner Joh 3:16 som presenterer denne enkle frelsesveien slik:

"For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enborne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

I sammenhengen henvises det til en episode på Israelfolkets ørkenvandring, når folket var omgitt av drepende giftslanger. Guds råd til Moses var: "Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Hver den som er bitt og ser på den, skal leve." 4 Mos 21:4-9.

Dette er også en profeti om Jesus, et bilde som forteller om frelsens enkelhet i Jesus Kristus. Et hjertesukk, et blikk på Den Korsfestede er nok til å blidgjøre Gud. Rike og fattige, slaver og frie, mann og kvinne, gammel og ung, alle er likestilt foran korsets budskap: Tro på Herren Jesus Kristus, så blir du frelst.

Mennesket selv søker mange kunster, så det kan være en besværlig vei å gå inntil man kommer til dette sukket, hjertebønnen, og  får blikket festet på Frelseren. Det ligger dypt i et menneske å ville gjøre noe for å finne nåde hos Gud. Men i sitt vesen er frelsen enkel.

Det blir stilt spørsmål om hvordan nettopp Bibelens "stammegud Jahve" av alle tusener av guder kan være den eneste rette. Ovanfor har jeg argumentert for hvordan det kristne budskapet skiller seg fra andre i det at Gud selv kom ned for å frelse mennesker mens religioner krever at mennesker skal streve for å komme opp til Ham. Bibelordet forklarer at Gud har satt en Gudslengsel i mennesket. Eksistensen av religioner kommer av at  Guds fiende, Satan utnytter denne lengselen, og omskaper seg til forskjellige guder for å villede mennesker til å lete tilfredsstillelse for sin Gudslengsel i seg selv.

Bibelens argumentasjon mot avguder burde være troverdig også for dagens mennesker. Den enkle begrunnelsen mot eksistensen av andre guder er at de fleste av dem er bilder og statuer laget av mennesker. Å eliminere dem burde uten videre være "tillatt" for kristne uten et spørsmål om den riktige guden blandt tusener.

Når alle avgudsbilder er eliminert, blir det ikke så mange guder igjen. Bibelens Gud skiller seg fra avguder i alt: ved Sitt vesen, Sitt budskap, og Sine gjerninger. Han har gitt oss en samling av skriftlige dokumenter om Sin eksistens og om Sin frelsesplan. Dokumentasjonen er skrevet ned av mange øyenvitner. Formidlingen av vitnesbyrdet er bevisst gitt for mennesker som så, hørte og erfarte. Øyenvitnenes gledesbudskap om Den oppstandne Jesus Kristus har vist seg å være i stand til å forandre utallige menneskeliv, også i dag.

Publisert også på Verdidebatt.no  i januar 2013. Redigert

Postmodernisme i Salomos ordspråk

Den postmoderne tankens relativistiske holdning er: ”Alt er relativt, alt kan være like riktig. Det er ikke så nøye hva du gjør, bare det fungerer for deg.”

Interessant å sammenligne denne tankegangen med noen av Salomos ordspråk:

”Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver ånder (hjertets tanker).” 16,2.

”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” 14,12.

”Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.” 12,15.

Salomo prøver tanken ut ifra tre synspunkter: Du synes at det du gjør er riktig, men er dine motiver rene og riktige i Guds øyne? Hva blir resultatet av din gjerning? Hva blir det utav den med tiden? Har du hørt på andres livserfaring og andres forskjellige synspunkter i saken?

Den selvopptatte, egenrådige, tilfeldige, hovmodige, rotløse, kortsiktige og gudløse tenkemåten kaller Salomo for ”dårens vei”.

Salomo sier også: ”Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.” Fork 1,9.

Publisert også på Verdidebatt.no 2010

Hvorfor forbannet Jesus fikentreet?

I Mark 11 og Matt 21 står det en forunderlig fortelling. Jesus er sulten, søker frukt i et fikentre, finner bare blad, og deretter forbanner han treet med ord: "Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg." Etterpå tørker treet inn fra roten.

Hvorfor handlet Jesus på en så spesiell måte,  i hvert fall tilsynelatende uten noen mening? Jeg syns at fortellingen ikke passer på Jesu virksomhet. Han kom jo ikke hit for å forbanne. Det er likevel noen tanker jeg har gjort  meg angående hendelsen:

Står det noe annet lignende om Jesus i Bibelen? Jeg finner to situasjoner som jeg tenker på i forbindelse med forbannelsen av treet:

  Jesus fastet i førti dager i ødemarken, og til slutt ble Han sulten. Da ble Han fristet av djevelen til å befale steiner til å bli brød. Jesus møtte disse djevelens ord med svaret: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Matt 4:1-4.  Den andre hendelsen står i Matt 16:21-23. Jesus taler til sine disipler om sine blivende lidelser, sin død og oppstandelse. Da begynner Peter å refse Ham: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!"  Jesus svarer til Peter: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

Jeg tenker: Kan Jesus ha møtt en lignende fristelse fra djevelen ved fikentreet som i ødemarken: "Hvis du er Guds Sønn, så befal bladene på treet til å bli fiken!" I det fall tilintetgjorde Jesus fristelsen ved å ødelegge treet. Også hardheten i Jesu ord til Peter  vitner om en åndskamp. Ved å forbanne treet kan Jesus ha vist sin absolutte og totale motstand imot Satan. Han avslørte Satan, og ville aldri handle etter hans ord og tanker. Han ville handle bare i overensstemmelse med Guds ord uttalt i Guds Ånd.

Når disiplene undret seg over at fikentreet hadde visnet, sa Jesus: "Ha tro til Gud", og forklarte hva en slik tro kan virke. Jesus var interessert i å handle etter ord som gikk ut av Guds munn, og Han hadde sans for det som hører Gud til. Satan fristet Jesus også med å sitere Guds ord. Jesus seiret i fristelser, fordi Han kunne avsløre den falske ånden bak siterte Skriftens tekst. Matt 4:6-7.

 Jeg mener at  disse tre hendelser lærer oss, hvor viktig det er å lære å skille mellom ånder. Ikke alt som er kledd i Guds ord og i tilsynelatende gode og kjærlige intensjoner stammer  fra Gud. Å ha tro til Gud er ikke bare å gripe ordets bokstav, men å gripe ordets Ånd.

Oppstandelsetro

Jeg googlet Jesu død og Jesu oppstandelse for å sammenligne prosentforholdet i å skrive om disse hendelsene på internett. Jeg oppdaget at "Jesu Kristi død" gav 414 000 resultater, mens "Jesu Kristi oppstandelse" ble nevnt 23 ooo ganger. På engelsk gav "død" 72,6 miljoner, og "oppstandelse" 2,4 miljoner resultater. Jeg søkte med forskjellige kombinasjoner, og fikk alltid betydelig flere resultater for "død" enn for "oppstandelse".

Er dette forholdet ikke representativt også i dagens forkynnelse? Prekes Jesu død over ti ganger mer enn Jesu oppstandelse i kristnes sammenkomster? I motsetning til dette formidler Det nye testamente et oppstandelses evangelium. Det er oppstandelse apostlene forkynte. Det dreide seg om troen på oppstandelsen. Fokuset var hele tiden der, ikke i Jesu død for oss. Det er oppstandelsen, den oppstandne Kristus, som skal forme og forvandle oss og som skal komme tilbake og hente dem som hører Ham til.

Jeg mener at den riktige balansen i forkynnelsen må erverves på nytt. Vi må ha en levende tro på Kristi oppstandelse og formidle denne troen. Det er oppstandelsen som er de gode nyheter. Det var Kristi oppstandelse som gav kraften til de første kristne til å holde ut i prøvelser og motgang og forfølgelser. Oppstandelsen var ånden i deres tro.

Peter formidler oss et bilde om oppstandelsetroende: "Selv om dere ikke har sett Ham, elsker dere Ham. Selv om dere nå ikke ser Ham, tror dere likevel på Ham. Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet..." 1 Pet 1,8.

Oppstandelsen gir oss framtidshåp. Troen kommer av det vi hører av Guds ord.

Publisert også  på Verdidebatt.no 2011

Når alt du eier blir mer og mer

"Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet og småfeet ditt blir tallrikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut fra trellehuset." 5 Mos 8:12-14.

Når velstanden øker, glemmer man lett Gud. Gudsfornekteren mener at nøden skaper Gud som ikke finnes.

Jeg mener at nøden åpenbarer Gud, gjør Ham synlig.

Selv om Israelfolket hadde sett Guds under, omsorg og ledelse for dem i førti år i ørkenen, var det en reell fare for dem å glemme Ham, når de nå skulle ta sitt land i eie og oppleve fremgang på alle måter. Dette ble de varslet for.

Paulus beskriver Guds tilstedeværelse blandt mennesker slik:

Gud har skapt mennesket og latt dem bo over hele jorden, " for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til.." Apg 17:26-28.

Det at du puster, du rør deg, du lever, beviser at Han er der for deg! Du lever i Ham!  Dette kan man ignorere og glemme, hvis hjertet opphøyer seg. Man blir sin egen gud, og åndelig dement.

Jo mer den materielle virkeligheten sluker oss, jo mindre blir vår åndelige erfaring. Derfor lever vi i dag i åndelig livsfare. Vi  har i overflod av det materielle, så at det er vanskelig for oss å se Gud.

Jo "mer" man glemmer Gud, jo lettere finner man "normale" forklaringer til alt. Et mirakel kan forklares for å være en normal fysisk eller sjelelig prosess. En forunderlig hendelse tolkes som en tilfeldighet. Men jo nærmere man lever Gud, jo mer opplever man Guds finger i alt i sitt liv. Hver dag oppleves som en gave, hendelsene i dagens løp møtes takknemlig og tillitsfullt som Guds ledelse. Man virkelig lever og beveger seg og er til i Gud. Moses opplevde ørkenvandringen på denne måte. Han forteller at det var Gud som ledet folket gjennom alt. Det var ofte vanskelig for folket å erkjenne det, selv om de gang på gang opplevde undergjerninger.

Israelfolkets historie i Det gamle testamente er et forbilde for oss om det åndelige livets lover, bølger og farer. Det er en skildring om Guds nærvær som mennesker til tider opplevde og til tider avviste.

Vi som lever i dagens Norge, lever åndelig farlig. Vi er rike på alle måter, og uten å vite det, avviser vi Gud også midt i vår gudsdyrkelse. Slik fornemmer jeg situasjonen. Men jeg øyner også en praktisk utvei  av dette bedraget:

Det tales om faste i Bibelen. Da kommer man kunstig i en mangelsituasjon. Denne tilstanden skjerper vårt åndelige syn, og hjelper oss å revurdere vår tilstand og omvende oss. Når Jesus formaner til å fornekte seg selv, og ta opp sitt kors og følge Ham, taler Han da ikke  om en slags skjult, stille og kontinuerlig  faste. Må Gud hjelpe oss til å se behovet for å finne dette hjelpemiddelet for å se Ham bedre i vårt livsløp.

Troens bønn

"... om det er Din vilje", er en formulering av en bønn som jeg reagerer imot. Jeg fornemmer her et forsøk på å tro som ender i vantro. Eller en vantro som kler seg i tro. Også jeg har brukt denne versjonen  tidligere, og kanskje kommer det av min egen praksis at jeg mener å ane hvilken innstilling bederen bærer i sitt hjerte når han uttaler disse ordene. Man ber for en sak som er utenfor ens rekkevidde, og tror egentlig ikke på sin egen bønn, og stadfester sin egen vantro med  ".. om det er Din vilje".

Noen andre prøver å løse denne konflikten ved å be  for eksempel for helbredelse med å proklamere: "Takk Gud at helbredelsen har skjedd i Jesu navn! Jeg er nå frisk!" Uten å ha blitt frisk og uten å bli frisk. Utgangspunktet for vedkommendes bønn er at Gud uten videre vil helbrede, og bederen mener at å blande Guds vilje i bønnen er unødvendig.

Med et utrop, "Jeg tror, hjelp min vantro", møtte en mann Jesus i en slik situasjon. Mark 9:24.

Alle disse eksemplene avslører en kraftløs ønske om å tro. Når jeg sier dette, mener jeg likevel at slike bønner kan også innholde en ekte, kanskje spirende tro, som leder til ønsket resultat. Men jeg er ute etter å få vantroen avslørt så at man ikke bedrar seg selv. Mannen med bønnen, "jeg tror, hjelp min vantro" avslører sin vantro og overgir den til Jesus, og på den måte har han et bedre utgangspunkt for å tro.

I stedet for å be "... om det er Din vilje", uttrykker jeg meg  ".. etter Din gode vilje". Jeg opplever at med denne formuleringen blir ikke min tro tatt vekk, men at jeg overlater saken og utgangen til Gud. Det er et viktig poeng å la Gud få fullmakt. Denne innstillingen gir også rom for tid som Gud ofte bruker når Han oppdrar oss i tro. Å vente og å ha tålmodighet er viktige deler i en trosprosess.

 Jesu mor, Maria, uttrykker sin tro og tillit til Gud på denne enkle måten:

"La det skje meg etter ditt ord." Luk 1:38.

"Vend dere mot nord!" sa Gud

Moses forteller om Israel-folkets ørkenvandring, og jeg festet meg ved disse versene:

"Vi brukte mange dager for å gå rundt Se`ir-fjellet. Herren talte til meg og sa: - Nå har dere brukt lang nok tid til å gå rundt dette fjellet. Vend dere mot nord!" 5 Mos 2:1-3.

Ørkenvandringen kan illustrere også  vårt liv i dag. Det er ikke vanskelig å finne seg å gå rundt et fjell, bekymre seg for noe eller leve med en dårlig vane som man ikke klarer å komme ut fra. Denne episoden fra Moseboken påminner meg om en bærtur for mange år siden. Vi var flere ungdommer i skogen, og vi hadde gått vill. Vi hadde vel stått der rådville en god stund og  lurt på hvor vi skal gå. Så sier en gutt, som hadde vært stille og lyttet på oss andre: " Nå går jeg hjem." Han gikk, og vi andre etter ham. Det hadde vel vært morsomt for ham å høre på oss.

"Vend dere mot nord!" sa Herren. Nord kan være et annet fokus i livet. Et praktisk eksempel: Godstolen kan være fjellet, og å begynne å mosjonere regelmessig kan bli for "nord". 

 Gud har en riktig livsretning for oss, et mål for vår tilværelse, en vei ut av sirklene. Av og til trenger vi en lang tid for å gå rundt, for i det hele tatt å oppdage hva vi holder på med, at vi er fanger. Kanskje bruker Gud tiden for å slite oss ut, så at vi blir trett på oss selv?  Da kommer utfrielsen: - Vend dere mot nord! Det er et kjent uttrykk i Bibelen som hjelper oss inn på den rette veien: "Omvend dere! Synd ikke mer!"

"De flakket omkring i ørkenen på en øde vei, de fant ingen by å bo i. De var sultne og tørste, deres sjel ble kraftløs. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han fridde dem ut av deres trengsler. Og Han ledet dem videre på den rette vei, så de fikk gå til en by der de kunne bo." Sal 107:4-7.

Be uavlatelig

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få!" Fork 5:1.

Dette ordet virker stillhet og ærefrykt i hjertet. Dette er en viktig side av bønnen: I ærefrykt å erfare avstand til Gud. Likevel midt i fornemmelsen av avstandet er Gud nær. Legg merke til hvordan nærhet og avstand er begge tilstede i bønnen som Jesus lærte oss:

"Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Den store Gud er vår Far.

Også Jes 57:15 beskriver foreningen av disse to motsetninger: "Så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende."  Gud bor  i himmelen og hos de ydmyke. Langt borte og nær ved.

Paulus lærer oss: "La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." Dette verset  taler om det barnslige tillitsforholdet som vi kan ha til vår himmelske Far.

Gud trenger ikke våre ord, men Han reagerer på våre holdninger i vår ånd:  Ærefrykt og ydmykhet. Barnslig tillit og tro. Takknemlighet. Når disse ingredienser er med i ord av våre bønner, blir de fullverdige. Da er de besvart. Ordet "be uten opphold" blir realisert ved denne hjerteinnstillingen. Et ydmykt, tillitsfullt og takknemlig hjerte foran Gud er uavlatelig bønn.

Det fullkomne

Fullkommenhet står nevnt noen titalls ganger i Det nye testamente. Det er mye utfordrende å lese, hvis man vil fordomsfritt sette seg inn i stoffet. Jeg har av og til blitt konfrontert med intense tanker for arbeidet for det fullkomne. Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg. Mens jeg har fulgt med prosjekter på sidelinjen, er det blitt formet en annen definisjon og et annet bilde av fullkommenhet  i mitt sinn:

Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter.

Ufullkommenhet kjennetegnes av brist og mangler, feil og svakheter. Synd. Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal forholde seg viselig  til andres synder og svakheter. Paulus veileder til å "vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." Gal 6:1-2. Han fortsetter:

"Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

 Kol 3:12-14 uttrykker saken så:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd."

Det den andre mangler bør jeg ikke kreve av men gi til vedkommende. Det som er ufullkomment, blir fullkomment ved kjærlighet. Kjærligheten binder sammen, den "skjuler en mangfoldighet av synder". 1Pet 4:8. Kjærligheten er "fullkommenhetens bånd".

Denne siden av kjærligheten som er lagt fram her, virker nok på en måte å ikke gi resultater. Er den allikevel ikke grunnlaget for all framgang i mellommenneskelige relasjoner?









 

Gud er stabilt god

I  forrige innlegg fortalte jeg om et for meg betydningsfullt  bønnesvar angående bønnen. Denne gangen har jeg lyst å skrive om et annet bønnesvar, som gav meg innsikt i Guds vesen og hjerte.

Jeg var trøtt og gruet meg, når tiden nærmet seg for fødselen av vårt niende barn, for snart tyve år siden. Forrige fødsel hadde vært krevende, og jeg forberedte meg til en ny og vanskelig nedkomst. "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler", Apg 14:22, var den teologien som virket sterkt i mitt hjerte. Jeg bad til Gud: "Okei, da. La det bli som Du vil, men la meg lære noe av det hele."

Fødselen ble mild og nesten smertefri. Den lærte meg noe om Gud, noe som jeg alltid hadde visst, men nå fikk jeg komme inn i det og erfare og forstå, at Gud er god. Denne erfaringen om Guds godhet påvirket  min hjerteholdning, og satte dype spor i mitt sinn. Det var som om jeg fikk en ny tankebane. Jeg fikk inngang i en vesentlig del av Guds vesen, og denne erfaringen har forklart meg mye av innholdet i hele Guds frelsesplan.

Jak 1:17 ble skrevet inn i mitt hjerte, og der har jeg den som en av mine viktigste skatter fra Gud:

"All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge."

Alt som Gud gir, er fullkomment og godt. Han er bare god. Det er en sannhet som jeg bør holde fast i, også når det ikke virker slik. Guds mål er ikke å sende massevis av vanskeligheter på livets vei, men Hans mål er at jeg holder fast på Hans godhet, også  midt i det vanskelige og urettferdige livet byr meg, pga at jeg fortsatt oppholder meg på territoriet av denne verdens fyrste. Men ved troen på Den gode Gudens tilstedeværelse i mitt liv blir jeg bevart for Ham. Da kan den onde ikke røre meg.

Bibelske navn har ofte en betydning. Abraham betyr "far til mange folkeslag." Isak "hun ler." Sara betyr "fyrstinne", fordi hun ble mor til mange folkeslag.

I mitt hjerte heter min nydelige datter "Gud er god".