Følgere

torsdag 18. januar 2018

Davids dramatiske kongeskole


 Det har vært spennende og  oppmuntrende, men også sårt  og hjerteskjærende  å følge med hvordan et menneske ble formet til "en mann etter Guds eget hjerte". Jeg har stanset ved Davids liv i første Samuelbok, før han ble konge i Israel.

 David er best kjent for sin modige kamp og seier over kjempen Goliat. Hva ligger bak denne seieren? Etter Davids egne ord hadde han i sin gjetergjerning som ung gutt opplevd flere ganger Guds hjelp i kampen  imot villdyr. Han hadde blitt befestet i det å søke hjelp fra Herren, og seiret over frykten ved tillit til Gud. Når da profeten Samuel fikk som oppgave fra Gud å gå og salve en av Isais sønner til konge over Israel, visste Gud hvem han hadde valgt. Hans valggrunnlag var hjertet til den blivende kongen. Herren sa til Samuel: "Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." 1 Sam 16:7.

Men det var ikke bare gjeterjobben som hadde formet Davids liv. Han hadde flere eldre brødre, og i  søskenflokken hadde han også gått på sin kongeskole.  Davids eldste bror Eliab var en kraftig mann med et godt utseende. Han og to andre brødre  var kalt til krigen mot filisterne  i kong Sauls hær. Isai hadde sendt David med forsyninger til sine brødre i krigsleiren. Mens David hilste på sine brødre, fikk han høre  Goliat håne den levende Guds stridsmenn. David ble utfordret, og ville snakke og høre mer om situasjonen. Eliab likte ikke dette, og han ble vred og sa til David: "Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden." David svarte til ham:"Hva har jeg gjort nå? Det er vel lovlig å spørre litt", og han  fortsatte å snakke med folk, uttrykte  sin fryktløshet,  og ble ført til Saul, villig til å kjempe mot Goliat. I tillit til Gud og i nidkjærhet for Israel og Israels Gud overvant han kjempen.

Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha  sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.

Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært  ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.

Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig."  Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.

Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.

Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David  nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".

Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.


tirsdag 2. januar 2018

"Dere skal be slik":



For flere år tilbake var mitt lønnkammer ofte ute på gaten, og der  bad jeg i mitt hjerte til Gud mens jeg gikk. En gang fornemmet jeg en tanke: "I dag skal du be bare Fader vår." Og jeg spurte: "Skal jeg avstå fra alle mine "viktige" daglige bønner, og be "bare" Fader vår?" Jeg var usikker, men aksepterte forslaget, det gjaldt jo bare  den ene dagen. I min menighetskultur hadde Fader vår vært en bønn som sjelden, om i det hele tatt hadde  vært i bruk. Den ble, etter hva jeg forstod, betraktet som et ritual, en bønn uten kraft og ånd.

 Jeg husker ikke hvordan min bønn utviklet seg mens jeg gikk framover, om jeg bad den en gang eller flere ganger, men jeg opplevde at en ny bønneverden ble åpnet for mitt hjerte: "Bare" Fader vår ble alt! "Komme ditt rike!" ble den ledende bønnen i mitt liv. Jeg forstod at bare denne ene bønnen inneholder hele Guds frelsesplan for fremtiden. Den baner veien og framskynder Guds rikes komme. "Komme ditt rike" hadde i forveien allerede arbeidet i mitt hjerte en lang tid sammen med Jesu ord: "Når en kvinne har fødselsveer, har hun sorg fordi timen hennes er kommet. Men så snart hun har født barnet, husker hun ikke smerten sin lenger, i glede over at et menneske er blitt født til verden." Joh 16:21. Guds rike blir født til verden, og det går gjennom sorg og smerte. Mens vi ber, kan vi oppleve at utviklingen virker å gå den motsatte vei, men da gjelder det likevel å fortsette. Vi må innse og ta i betraktning at veene må komme før fødselen. "Komme ditt rike" er en bønn om Guds maktovertagelse her på vår jord, men det gjelder også Guds viljes framgang i vårt personlige liv og menighetens virke og misjonering.

Det er sørgelig at når Fader  vår blir bedt, kan det ofte bli nettopp et kraftløs ritual. Trenger ikke Guds menighet å leve i denne bønnen midt i endetidens frafall og skrekk, å be den i ånd og sannhet, opphøye den til sin viktigste bønn? Denne bønnen blir bedt i mange kristnes sammenkomster i slutten som en avslutning for samværet. Men trenger vi ikke å la Fader vår trenge inn i våre hjerter, og heller be Gud styre våre sammenkomster ved den i stedet for en form og avrunding i slutten av møtet?

Ved Fader vår - bønnen  møter vi Gud, den eneste sanne Gud, i himmelen på sin suverene plass, på sin trone. Vi opphøyer Gud og vi ber ikke vår egen bønn etter vår egen vilje, men vi framskynder Guds plan og vilje, frelse fra Guds motstanders, Satans og avguders makt, og fra selvopphøyelse. Vi ber en altomfattende bønn. Vi søker Guds rike og hans rettferdighet først, og etterpå uttrykker vi våre åndelige og timelige behov for ham. Vi gir ham styring i vår kamp mot det onde, og  avslutter med å bekrefte Guds suverene majestet.

Fader vårs "melodi" kan også uttrykkes med egne ord. Den kan man kjenne igjen i Salmenes bok. Sammenlign bønnen Jesus lærte oss, med "Paulus` Fader vår" i Ef 3:14:21:

".. jeg bøyer mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra ham som ethvert farsforhold i den himlene og på jorden har fått sitt navn -, og jeg ber om at han vil gi dere å bli styrket med kraft ved sin Ånd i det indre menneske, etter hans herlighets store rikdom, det vil si at Kristus får bo i hjertene deres ved troen, i det at dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss, ham være æren i menigheten som er i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i evigheters evighet! Amen."

Vårt bønneliv bør være i utvikling. Vi leter og finner, banker på og opplever åpne dører. Midt i dette styrkes Guds egen bønn for oss og alle mennesker.

Fader vår står i Matteus 6:9-13, og i Lukas 11:2-4.