Følgere

mandag 26. november 2012

Tyngdepunktet i bønnen

Nå vil jeg fortelle om et viktig bønnesvar som har hatt stor betydning i mitt bønneliv. En enkel sannhet om bønnen ble klar for meg for mange år siden.

 Jeg praktiserte bønn på en måte som jeg kjente ikke var riktig. Jeg ønsket en konsentrasjon og innerlighet i bønnen, og satte hele mitt indre i sving. Jeg ønsket å bli bønnhørt, og syntes at det var viktig å be med hele seg. Det gjorde jo også godt å få tømt sitt hjerte grundig og inderlig for Gud. Jeg fikk en følelse av at jeg bad skikkelig og helhjertet. Men med tiden begynte jeg å legge merke til at det var noe forstyrrende i min framgangsmåte. Det skapte en ny sukk i mitt hjerte: Hva er det som feiler i min bønn?

Da kjente jeg at utifra mitt hjertes innerste kom det to ord inn i min bevissthet:

"Rettferdige Far!"

I samme øyeblikk som disse ordene kom, oppfattet jeg bønnesvaret i dem. Jeg fant ut hva som feilet min inderlige og helhjertede bønn. Jeg kjente igjen ordene fra Jesu yppersteprestelige bønn i Joh 17, og fant dem i vers 25. "Tydningen" til svaret var følgende:

Det dreier seg om bønnens balanse. Tyngdepunktet i min måte å be på hadde vært i min prestasjon i bønnen, i min intensitet og helhjertethet. Jeg hadde søkt en emosjonell bekreftelse ut ifra meg selv for det at Gud hører min bønn. Nå fikk jeg til svar at bønnesvaret ligger i Guds vesen, i det hvem og hvordan Gud er, ikke i det hvordan min bønn er. Jesu bønn i Joh 17 rettet seg til Far, hellige og rettferdige Far. Mitt i sine lidelser overlot Jesus seg selv til Ham som dømmer rettferdig. I rettferdige Fars armer kunne Han hvile midt i uretten og stormen. Ved å  være ett med Guds rettferdige vesen ved overgivelsen til sin Far hvilte Han i bønnesvaret.

Det står mye i Bibelen om Guds egenskaper.  Det står om tålmodighetens og kjærlighetens Gud, trøstens, håpets og fredens Gud, om barmhjertighetens Far. Det står at Herren er vår hjelper, vårt lys og vår frelse, Han er vår styrke og vår klippe. Han er herlighetens Konge, hærskarenes Herre. Når vi ber til Ham, så bør vi lete etter Ham, og med vår bønn hvile i Hans vesen, i den styrken og egenskapen i Ham hva vi i øyeblikket trenger. Tyngdepunktet i vår bønn bør være i altets Gud, og bønnens kraft formidles ved den enfoldige tilliten vi lener mot det i Ham hva vi trenger og mangler.

 Også når vi ber for andre mennesker og for våre kjære som har gått seg vill, er det viktig å komme til hvile i Gud. Vi kan henvende oss til Frelseren og til Den gode Hyrden. Den gode Hyrden leter etter den ene som har gått seg bort, til Han finner den. Luk 15:4-7.  Å øyne hvem Han er som vi ber til og  å ikke miste Ham ut av synet er veien til bønnesvaret.

Det sier seg selv at  balansegangen -  å komme til hvile i bønnen -  ikke alltid er enkelt. Det kan være kamp. Men når man kommer til hvile, da har man fått svaret, selv om det konkrete resultatet kan la vente på seg.

lørdag 3. november 2012

Hurra for norske fjell!

Noen nordmenn som har besøkt mitt hjemland Finland har fortalt om inntrykket de fikk: Det er så mye skog der, lange veier gjennom uendelige granskoger.

Nå på våren oppdaget jeg at også Norge har mye skog, de er bare litt lenger bort fra veiene og høyere opp. Jeg har bodd i flere år her omringet av fjell, men det var først i våres jeg oppdaget  fjellstiene og besøkte første gang topper rundt dalen.

Det ble en sommer utenom det vanlige. Jeg forelsket meg i å vandre på fjell. Riktignok er jeg ikke den typen som går sakte og suger til seg alle inntrykkene fra naturen. Jeg liker å sette meg mål, å gå raskt, å kjenne at pusten øker og pulsen stiger. Ofte er det ikke så mye en kan se annet enn stien, den må man holde øye med for å ikke falle. Men likevel ble jeg mange sanseinntrykk rikere.

Det var et voldsomt styrtregn på min hjemtrakt på sommeren. Etterpå på vandringen ble jeg imponert over hvordan det nedover fossende vannet hadde kostet stiene rene og samlet rusket pent i små hauger ved stien og noen ganger ned på stien i en dunge. Naturkreftene hadde også samlet steiner i hauger og gravd stedvis grøfter, noen nærmere to meter dype. Jeg ble vitne til totalt ødelagte skogsveier, som blottet massive steiner og klipper etter at vannmassene hadde revet veien med seg.

 Det var mange gode og stille stunder når jeg hadde nått toppen og satte meg ned og nøt kaffe og nista og beundret landskapet. Fra flere topper kunne man se utsikten over hjemdalen fra forskjellige vinkler. Som regel brukte jeg noen minutter for å lese Salmer. Davids tanker og bønner ble levende fordi også hans erfaringer ofte var knyttet til fjell og naturen.

 Mange ganger møtte jeg frykten. Tenk om jeg støter på en aggressiv elgku og står mellom henne og hennes kalv! Bjørner rører seg neppe her, men tenk om.. Men en bønn til Skaperen stilnet hjertet og jeg kunne frimodig fortsette ferden. Jeg forstod også at dyrene i skogen har respekt over et menneske og vil helst gjemme seg og at de har allerede som regel oppdaget meg før jeg kommer i nærheten av dem. Hoggormen lurer ikke og venter der for å hogge til. Om denne frykten har jeg tidligere skrevet her.

Kjennskap til flåtten ble også etablert, men først etterpå hjemme på badet. Jeg fikk skikkelig nærkontakt med det vesle uhyret når jeg strevet for å vri blodsugeren løs. Første oppdagelsen var ubehagelig og noe følelsesladd, men følgende ganger møtte jeg dem mer avslappet.

Nå har jeg opplevd norske fjell med bratte og slake stigninger, våte, glatte og tørre stier, myrer, klipper og steiner, ris og gress, bekker og fosser. Ofte i rask tempo, men også stoppende ved gode bærplasser og plukkende hva skogen har hatt å gi meg. Under et halvt års tid har jeg vandret hundrevis av kilometer og fått  nye dimensjoner i livet.