Den stjålne velsignelsen

I 1 Mos 27 kan vi lese om patriarken Isak, som ville velsigne sin eldste sønn Esau. Men hans hustru Rebekka og den yngste sønnen Jakob bedrog Isak, og Jakob fikk velsignelsen i stedet for Esau. Velsignelsen lød:"Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg! Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!" 28-29.

På grunn av den stjålne velsignelsen begynte Esau å hate Jakob, så Jakob måtte flykte fra ham. Jakob drog til sin onkel Laban i Mesopotamia. Kapitlene 28 - 31 forteller om Jakobs giftermål med Labans to døtre og deres to trellkvinner, og om barna som de fikk. Jakob arbeidet for Laban i tyve år. Under disse årene utnyttet Laban ham, så Jakob til slutt flyktet fra ham med sin familie og sin store eiendom, som han hadde skaffet med sitt harde arbeid. I sin nød hadde Jakob lært å stole på sine fedres Gud, som hadde velsignet ham overmåte, så han hadde blitt en velstående mann.

Jakob stevnet mot Kanaans land, og et møte med broren Esau var foran ham. Under reisen fikk han vite at Esau var på vei for å møte ham med fire hundre menn. Da ble Jakob engstelig og bad til Gud. Etterpå sendte han sine tjenere foran seg med ærbødige hilsener og med gaver for å forsone Esau. 1 Mos 32.

På natten før møtet med Esau hadde Jakob et møte med en mann, som han kjempet med og vant. Denne mannen var Gud, som også velsignet Jakob. Det var en forunderlig kamp, som Jakob vant samtidig som han ble beseiret. 32,22 - 32.

Efterpå knelte en ny og til bunns ydmyk Jakob foran Esau og kalte ham for sin herre. Hele hans familie bøyde seg foran Esau. Men det virker som om Gud hadde forberedt også Esaus hjerte til å møte Jakob. Jakob opplevde møtet med den vennlige Esau som om han hadde møtt Gud. Kapittel 33.

Og nå kommer det som jeg har siktet til med denne betraktning: Jakob sier til Esau: "Jeg ber deg, ta imot min velsignelse som er sendt til deg. For Gud har sett i nåde til meg, og jeg har alt jeg trenger." 33,11. Fiendskapet mellom brødrene hadde kommet av den stjålne velsignelsen. I årenes løp hadde Isaks velsignelse kommet Jakob til del som rikdom og velstand. Nå ville Jakob dele denne velsignelsen med sin bror, og ikke bare dele, men han ville gi den til Esau. Jakob hadde også fått velsignelsen om å være herre over sine brødre, og hans mors sønner skulle falle på kne for ham. Nå hadde han, etter å ha kjempet med Gud, falt på kne foran sin bror med hele sin familie, og kalt ham for sin herre. Han gav også sitt herredømme til Esau.

Jakob ble ikke mindre og mistet ikke velsignelsen ved å gi den til Esau.

Mine tanker går til Jesu maktlære i Matt 20,25-27. "Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave."

Sann ydmykhet er en stor velsignelse for en selv og for omgivelsene.

Et fruktbærende hjerte

I en av sine lignelser forteller Jesus om en såmann som gikk ut for å så. Såkornet falt i fire forskjellige jord. Noe falt på veien, noe på steingrunn, noe blant torner og noe i god jord. Disse ulike grunnene påvirket vekstresultatet. Jesus forklarer at såkornet er Guds ord og jordbunnen er menneskehjerter. Avlingens kvalitet og kvantitet var beroende av hvor kornet falt. Les lignelsen og forklaringen i Luk 8,4-15.

Det er lett å bli skuffet, når man sammenligner sitt eget hjerte med disse jordene. Kanskje finner vi et overfladisk, rotløs og bekymringsfull sted i vår egen barm? Vi vil helst se at vårt hjerte er den gode jorden, men kanskje oppdager vi at såresultatet ikke motsvarer våre ønsker. Vi kan lese i Guds ord og høre på det overfladisk, og da identifiserer vi oss med veien, der ordet blir tråkket og fuglene eter det opp. Kan hende finner vi ut at livets bekymringer og lyster kveler ordet. Eller vi tar imot ordet med glede, men merker at hjertebunnen er alt for hard for ordet, som ikke klarer å slå rot. Kanskje er det bare et lite hjørne i hjertet der ordet vokser fritt? - -

Kan man gjøre noe med saken?

Ja! Vi kan bearbeide jorden, gjøre den dyrkbar. Hjertets opptrokkete stier må pløyes, tankebaner må vendes. Jesus kaller det for å fornedre seg selv. Hjertet kan være eller bli forherdet ved syndens bedrag. Det trenges en oppmyking. Vi kan be med David: "Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker!" "Gud står de stolte imot." Når Han får lov å ransake mitt hjerte, som regel i livsforhold, da blir jeg klar over min egen motstand mot Ham, mitt eget hovmod. Da får jeg anledning til å fornedre meg selv, og da får jeg nåde. Steiner må ryddes vekk, fordi Guds ord ikke slår rot på steingrunnen. Bitterhet og et utilgivelig sinn er som steiner, som hindrer rotveksten. Tornene, bekymringene kan nok vokse sammen med ordet, men etterhvert kveles ordet av dem. Tornene må også vekk og det skjer ved bønn med takksigelse i tillit til Gud som har omsorg for oss.

Nå kan vi dyrke jorden. "Såkornet er Guds ord." "La Kristi ord bo rikelig i dere." Kol 3,16. Vi har et mangesidig utvalg av såkorn. De kan vi gjemme i hjertejord. "Salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Sal 1,1-3.

"Det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet."

Såkornet, ordet har Guds gener, Guds liv i seg. Guds liv er Åndens frukt. Frukten kommer av seg selv, som i naturen, så i våre hjerter, bare forutsetningene for veksten finnes.