Tyngdepunktet i bønnen

Nå vil jeg fortelle om et viktig bønnesvar som har hatt stor betydning i mitt bønneliv. En enkel sannhet om bønnen ble klar for meg for mange år siden.

 Jeg praktiserte bønn på en måte som jeg kjente ikke var riktig. Jeg ønsket en konsentrasjon og innerlighet i bønnen, og satte hele mitt indre i sving. Jeg ønsket å bli bønnhørt, og syntes at det var viktig å be med hele seg. Det gjorde jo også godt å få tømt sitt hjerte grundig og inderlig for Gud. Jeg fikk en følelse av at jeg bad skikkelig og helhjertet. Men med tiden begynte jeg å legge merke til at det var noe forstyrrende i min framgangsmåte. Det skapte en ny sukk i mitt hjerte: Hva er det som feiler i min bønn?

Da kjente jeg at utifra mitt hjertes innerste kom det to ord inn i min bevissthet:

"Rettferdige Far!"

I samme øyeblikk som disse ordene kom, oppfattet jeg bønnesvaret i dem. Jeg fant ut hva som feilet min inderlige og helhjertede bønn. Jeg kjente igjen ordene fra Jesu yppersteprestelige bønn i Joh 17, og fant dem i vers 25. "Tydningen" til svaret var følgende:

Det dreier seg om bønnens balanse. Tyngdepunktet i min måte å be på hadde vært i min prestasjon i bønnen, i min intensitet og helhjertethet. Jeg hadde søkt en emosjonell bekreftelse ut ifra meg selv for det at Gud hører min bønn. Nå fikk jeg til svar at bønnesvaret ligger i Guds vesen, i det hvem og hvordan Gud er, ikke i det hvordan min bønn er. Jesu bønn i Joh 17 rettet seg til Far, hellige og rettferdige Far. Mitt i sine lidelser overlot Jesus seg selv til Ham som dømmer rettferdig. I rettferdige Fars armer kunne Han hvile midt i uretten og stormen. Ved å  være ett med Guds rettferdige vesen ved overgivelsen til sin Far hvilte Han i bønnesvaret.

Det står mye i Bibelen om Guds egenskaper.  Det står om tålmodighetens og kjærlighetens Gud, trøstens, håpets og fredens Gud, om barmhjertighetens Far. Det står at Herren er vår hjelper, vårt lys og vår frelse, Han er vår styrke og vår klippe. Han er herlighetens Konge, hærskarenes Herre. Når vi ber til Ham, så bør vi lete etter Ham, og med vår bønn hvile i Hans vesen, i den styrken og egenskapen i Ham hva vi i øyeblikket trenger. Tyngdepunktet i vår bønn bør være i altets Gud, og bønnens kraft formidles ved den enfoldige tilliten vi lener mot det i Ham hva vi trenger og mangler.

 Også når vi ber for andre mennesker og for våre kjære som har gått seg vill, er det viktig å komme til hvile i Gud. Vi kan henvende oss til Frelseren og til Den gode Hyrden. Den gode Hyrden leter etter den ene som har gått seg bort, til Han finner den. Luk 15:4-7.  Å øyne hvem Han er som vi ber til og  å ikke miste Ham ut av synet er veien til bønnesvaret.

Det sier seg selv at  balansegangen -  å komme til hvile i bønnen -  ikke alltid er enkelt. Det kan være kamp. Men når man kommer til hvile, da har man fått svaret, selv om det konkrete resultatet kan la vente på seg.

Hurra for norske fjell!

Noen nordmenn som har besøkt mitt hjemland Finland har fortalt om inntrykket de fikk: Det er så mye skog der, lange veier gjennom uendelige granskoger.

Nå på våren oppdaget jeg at også Norge har mye skog, de er bare litt lenger bort fra veiene og høyere opp. Jeg har bodd i flere år her omringet av fjell, men det var først i våres jeg oppdaget  fjellstiene og besøkte første gang topper rundt dalen.

Det ble en sommer utenom det vanlige. Jeg forelsket meg i å vandre på fjell. Riktignok er jeg ikke den typen som går sakte og suger til seg alle inntrykkene fra naturen. Jeg liker å sette meg mål, å gå raskt, å kjenne at pusten øker og pulsen stiger. Ofte er det ikke så mye en kan se annet enn stien, den må man holde øye med for å ikke falle. Men likevel ble jeg mange sanseinntrykk rikere.

Det var et voldsomt styrtregn på min hjemtrakt på sommeren. Etterpå på vandringen ble jeg imponert over hvordan det nedover fossende vannet hadde kostet stiene rene og samlet rusket pent i små hauger ved stien og noen ganger ned på stien i en dunge. Naturkreftene hadde også samlet steiner i hauger og gravd stedvis grøfter, noen nærmere to meter dype. Jeg ble vitne til totalt ødelagte skogsveier, som blottet massive steiner og klipper etter at vannmassene hadde revet veien med seg.

 Det var mange gode og stille stunder når jeg hadde nått toppen og satte meg ned og nøt kaffe og nista og beundret landskapet. Fra flere topper kunne man se utsikten over hjemdalen fra forskjellige vinkler. Som regel brukte jeg noen minutter for å lese Salmer. Davids tanker og bønner ble levende fordi også hans erfaringer ofte var knyttet til fjell og naturen.

 Mange ganger møtte jeg frykten. Tenk om jeg støter på en aggressiv elgku og står mellom henne og hennes kalv! Bjørner rører seg neppe her, men tenk om.. Men en bønn til Skaperen stilnet hjertet og jeg kunne frimodig fortsette ferden. Jeg forstod også at dyrene i skogen har respekt over et menneske og vil helst gjemme seg og at de har allerede som regel oppdaget meg før jeg kommer i nærheten av dem. Hoggormen lurer ikke og venter der for å hogge til. Om denne frykten har jeg tidligere skrevet her.

Kjennskap til flåtten ble også etablert, men først etterpå hjemme på badet. Jeg fikk skikkelig nærkontakt med det vesle uhyret når jeg strevet for å vri blodsugeren løs. Første oppdagelsen var ubehagelig og noe følelsesladd, men følgende ganger møtte jeg dem mer avslappet.

Nå har jeg opplevd norske fjell med bratte og slake stigninger, våte, glatte og tørre stier, myrer, klipper og steiner, ris og gress, bekker og fosser. Ofte i rask tempo, men også stoppende ved gode bærplasser og plukkende hva skogen har hatt å gi meg. Under et halvt års tid har jeg vandret hundrevis av kilometer og fått  nye dimensjoner i livet.

Del 6: Tusenårsriket

I de foregående fem innlegg har jeg villet vise at denne verdens fyrste, Satan, er hovedansvarlig for alt det onde som har skjedd og som skjer og som kommer til å skje i verden. All ondskap som det står om i Bibelen, er Satans gjerninger. Guds hevn og dommer er uunngåelig bundne til menneskenes synder.  Det kan nok virke som om Gud har vært aktivt involvert i det onde, men da dreier det seg om Hans straffer for å holde det onde i tømme. Det er selvklart for oss at dommerne i en vanlig rettegang ikke er skyldige til den tiltaltes gjerninger, men at de har legitim rett å felle dom. Den retten har også Gud.

Midt i det at det onde modnes er også frelsen og gjenopprettelsen på vei fremover, i modning og i utvikling. Som et foster trenger ni måneder for å utvikles til en levedyktig baby, tar også gjenopprettelsen, tilblivelsen av Guds rike sin fastbestemte tid med sine utviklingsfaser.

 Viktige etapper på veien var lovens stadfestelse, Jesu liv, død og oppstandelse og utgytelsen av Den Hellige Ånd. Som en fødsel går fremover ved smerter, blir også Guds rike født ved lidelser. De som har framskyndet Guds rike i sin tid har gjort det ved å lide: Først de hellige i den gamle pakt, etterpå Jesus og Hans etterfølgere. Det kommer til å bli store trengsler også for hele menneskeheten. Men da kommer Jesus, og de hellige som tilhører Ham, står opp fra de døde i samme stund, og de hellige som lever, blir forvandlet og løftet opp i skyene sammen med dem. Det blir ”Lammets bryllup” i himmelen.

Etterpå etablerer Jesus tusenårsriket her på jorden, en forsmak av himmelriket. Tusenårsriket innledes ved at Satan bindes. Denne verdens fyrste mister legitimt sin makt og retten til å styre på jorden. Kristus, Fredsfyrsten skal regjere og menneskene som lever vil oppleve en fredstid på tusen år. Om denne tiden står det noen skildringer i Jesaja 11:4-10 og 65:17-25.

Der kan man lese om en rettferdig Konge som ikke er partisk og som er de svakes hjelper. Menneskene skal leve lykkelig i velferd og lenge. Barnedødligheten tar slutt. Dyrene blir tamme vegetarianer.

Guds rike er kommet.

Del 5: I sin allmakt tillater Gud onskap for å fremme sine planer for å gjenopprette

Les gjerne også delene 1 – 4. 

I Det nye testamente kaller Jesus Satan for denne verdens fyrste. Antagelig fikk han tittelen på grunn av at han forførte de første menneskene til synd og på den måte fikk makten over dem i verden utenfor Edens hage. Jobs bok viser noe vesentlig om Guds rolle i ondskapen, døden og elendigheten. Vi kan lese i første og andre kapittelet om to samtaler mellom Gud og Satan, i Job 1:6-12 og 2:1-6:

 Job var en rettferdig, god og rik mann, og Satan mente at han var rettferdig, fordi Gud hadde velsignet ham på alle måter. Satan sier til Gud: ”Men rekk bare ut din hånd og slå alt det han har, så vil han helt sikkert forbanne deg rett framfor ditt åsyn!” Herren sa til Satan: ”Se, alt han har, er i din hånd. Bare mot ham selv får du ikke rekke ut din hånd!” 

Legg merke til ordet ”hånd” i samtalen. Det er to hender her som er bilder av to makter, to riker: Guds rike og makt, og Satans rike og makt. Job trodde på Gud og ba til Ham. Han var direkte under Guds hånd. Satan kunne ikke styre ham med sin hånd og få ham under sin makt uten at Job falt fra Gud, forbannet Ham. Han måtte anklage Job foran Gud og få Hans tillatelse til å ødelegge det Job eide, og senere, når det ikke lyktes for ham å få Job i sin makt, å ødelegge Jobs helse. Job visste ikke om ordskiftet mellom Gud og Satan, men han beholdt sin tro på Guds gode styrelse. Han sa til sin kone: ”Er det bare det gode vi skal ta imot fra Gud, og ikke også det onde?” 2:10. I fristelsen til synd og frafall kunne Satans hånd som var over Job, ikke skade hans hjerte og sinn, fordi Job tok alt imot fra en sterkere hånd som styrte over den ondes makt.

Det gamle testamente forteller ofte på en måte som om Gud stod og hadde ansvar for alt det onde som skjedde. Det leder lett til misforståelser. Det tilhører Guds allmakt at Hans hånd styrer ovenfor det onde og at Han kan benytte ondskapen for å fremme sine gode planer. Det onde har alltid vært av Satans interesser og initiativ og som Satan har forårsaket. I Bibelen kan Gud stå som gjerningers gjører fordi Han har tillatt de onde gjerningene. Han har kontrollen og det siste ordet. Gud bestemmer seg for å krige, fordi Han bruker Satans kriger for Sine formål.

 Hvis vi ser inn i åndens verden og maktforhold der, ser vi at Satan har ”rettferdig” makt i denne verden over mennesker som tror og lyder på hans ord og lokkelser, men at han ikke kan gjøre noe vondt for mennesker som lever under Guds hånd, uten Guds tillatelse. Når Gud tillater det onde i et troende menneskes liv, så er det en trosprøve. Mennesker som lever under hånden til denne verdens fyrste har ødeleggende frø i seg selv som vokser ved synden og skaper elendighet og død. Satan har handlefrihet alt ettersom mennesker har øre for hans fristelser. Guds barmhjertighet og langmodighet venter på mennesker. Han gir oss anledning til å søke seg selv og komme direkte under Hans hånd. Han er Herre over liv og død. Han er øverst i makt og Han kan også bruke Satans gjerninger for å kalle mennesker til omvendelse og frelse.

Midt i det at ondskapen hersker, regjerer Gud. Han har en frelsesplan som Han har fastsatt og realisert og som Han holder på å gjennomføre. Guds mål er å gjenopprette.

 ”Se, jeg gjør alle ting nye.” Åp 21:5.  

                                          

Del 4: Gud gjør ende på alle mennesker

Mange mener at Bibelen presenterer en umoralsk Gud. I tre foregående innlegg har jeg lagt fram noen perspektiver som vi bør tenke på, når vi bedømmer Gud. Les denne fjerde delen med tanke på at Gud er Skaperen og Vedlikeholderen av livet og at Hans mål er å gjenopprette liv uten død.

Vi kan ikke sidestille Gud og mennesket i å ta liv av andre mennesker. Gud har eneretten til å bestemme over liv og død. Av historien om syndefallet kan vi lese hvordan døden ble til. I Edens hage sa Gud til mennesket:

 "Av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det skal du sannelig dø." 

Her ser vi et eksempel om en tydelig advarsel. Døden ble til på grunn av overtredelsen av Guds bud. Eller døden lå skjult i ulydigheten mot et enkelt Guds ord. På grunn av overtredelsen måtte mennesket gå ut fra Edens hage inn i dødens verden. Derfor må hver og en av oss dø. Døden er syndens lønn. 

Er Gud skyldig til det at alle mennesker må møte døden? Har mennesket ikke noe ansvar for sine gjerninger? Hvis Gud først har ”skapt” døden og lar denne følgen av synden komme tidligere enn naturlig, hvem er et menneske for å veilede Ham? Kan det være en årsak og en oversikt som mennesket ikke har, når Gud bestemmer å ødelegge et helt folk, eller lar ødeleggelsen inntreffe på andre måter? Hvem vet om Han vil gjøre livet levelig for andre. Kanskje er de overlevende ikke bedre, men de får mulighet til å gjennomtenke sitt eget liv på nytt og korrigere det. Egentlig var ikke døden naturlig i det hele tatt i utgangspunktet. I Edens have fantes det ikke død. Gud skapte ikke døden. Den kom som en følge av overtredelsen. Gud gav mennesker livet som de valgte å ødelegge med sin synd. Det var mot Guds hensikt i skapelsen. Mennesket valgte en dødens verden for seg og sine etterkommere.

Midt i disse dystre utsikter gir Gud oss håp. Jesus sier:

”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” Joh 11:25-26.

                                           

Del 3: Åndelige miljøkatastrofer

 Sett deg inn også i første og andre delen av min betraktning, hvis du vil få et helhetlig bilde av min fremstilling av motsetninger i Guds vesen.

Bibelen forteller ofte kort om kompliserte og innviklede hendelser. Det kan være en årsak til at vi lett tenker at Guds handlemåte er urettferdig. Ved bedømming av teksten må vi regne med at en kort historie kan spenne over en lang prosess. Vi må være klar over at teksten kan formidle Guds oversikt som sjelden stemmer med et menneskes subjektive tanker. Vi kan ta for eksempel den store vannflommen. Årsaken til den er kort beskrevet slik:

 ”Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.” 1Mos 6:5. 

Dette er en sterk konklusjon som innbefatter en utvikling av hundrevis av år. I Det nye testamente henviser Peter til vannflommen og sier: ”..Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.” 1 Pet 3:20. Midt i sin beslutning å avslutte det hele, gav Gud mennesker tid og mulighet til å omvende seg. Men de ville ikke. Deres ondskap ledet til vannflommen. Dette kan virke inkonsekvent for den menneskelige logikken, men vi har vitenskapelige eksempler om dette i vår egen tid: Kommer ikke mange av vår tids miljøproblemer og naturkatastrofer av moralske forfall, egoisme og grådighet?

Et annet eksempel om Guds langmodighet er et folks, amorittenes øde. Gud forteller Abraham, stamfaren til Israels folk, noe om framtiden av hans etterkommere. De skal bosette seg i Egypt og være treller der i fire hundre år. I 1 Mos 15:16 står det: ”I det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig.” Amorittene var et av folkeslagene som bodde i Kanaans land som Gud hadde lovet Abraham og hans etterkommere. Gud gav amorittene tid å omvende seg fra sin synd eller fortsette i den. Han ville ikke ødelegge dem før tiden. De fikk 400 år før Gud ledet Israels folk til landet og befalte israeler å drepe amorittene. En del gudsfornektere kan se her et bevis på en bråsint psykopat av en gud. Men Gud i himmelen hadde i flere hundre år fulgt med et folk som fortsatte med å ofre sine barn til avguder i tillegg til mange andre vederstyggelige gjerninger.

”Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir misgjerning og overtredelse. Men Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerning komme over barn i tredje og fjerde slektsledd.” 4 Mos 14:18.

Man kan misforstå hevnen over barna. Oftest består hevnen i foreldrenes formidling av sine dårlige og syndige vaner til sine barn som fortsetter å leve i deres onde gjerninger. På den måten bærer etterslekten synden med ”hevnen”, straffen i seg.  Amorittenes etterkommere fortsatte med sine foreldres galskap, selv om de fikk tid og mulighet til å snu. ”Det et menneske sår, det skal han også høste.” Guds ”hevn” er høsten av onde gjerninger. Gud lar mennesker fortsette i sine synder, med den konsekvensen at også kommende slekter lærer dem grundig, og sprer dem, inntil synden modner og får et omfang som leder til ødeleggelser av forskjellige grader. 

”Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den, som må bære skylden.” Jes 24:6.

Det andre alternativet er å lytte til Guds advarsler i Bibelen og i samvittigheten og omvende seg fra sin synd. Jesus forteller lignelsen om den fortapte sønnen som sløser bort sin arv og kommer i store vanskeligheter, men til slutt kommer han til seg selv og erkjenner sin synd og vender tilbake til sin far og får det godt igjen. Denne muligheten har Gud åpnet for hvert menneske ved evangeliet i Jesus Kristus.