De trange portene

"Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier til dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være istand til det." Luk 13,24. Dette er Lukas sin versjon om Jesu ord om den trange port. I Matteus står det: "Gå inn gjennom den trange port! ... Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7,13-14. I Det gamle testamente står det om porter i flertall: "Åpne rettferdighetens porter for meg, jeg skal gå inn gjennom dem..." Salme 118,19. Da regner jeg med at lignelsen om  porten kan gi oss en illustrasjon om trange plasser også seinere på den smale veien, ikke bare i begynnelsen.

Jeg forestiller meg situasjonen, der mange søker å komme inn, men ikke er istand til det. Mon det dreier seg om gruppementalitet?  Det var mange som gikk gjennom den vide porten og på den brede veien. Der var det plass å gå i flokker. Men å gjøre det samme går ikke ved de trange portene! I 1 Kor 10 forteller Paulus om ørkenvandringen, der folket syndet sammen. Noen levde i hor, noen ble avgudsdyrkere, noen klaget. Det står også om å vandre etter tidsånden. Da blir flere drevet til å leve etter "trendene".

På den smale vei kan vi ikke følge strømmen. Der gjelder det å ha personlig forhold til Jesus Kristus og bli ledet av Ham. Jesus fortalte Peter at han blir ført dit han ikke ville, til martyrdøden. "Hvordan går det med Johannes da?" spurte han. Jesus svarte: "... Hva har du med det? Følg du meg!" Joh 21. Vi må møte våre trange porter aleine. Hvis vi vil ha andre med oss, blir det trangt ved porten, vi mister den lett av syne og kanskje finner ikke den. Andres tanker og meninger kan være i veien for Guds vilje. Når Jesus forklarte for disiplene om sin kommende død, begynte Peter å refse Ham og sa: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Jesus svarte: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16,21-23.

 Jesu ord og handlemåte i evangelier går mot tidens religiøse elite, som burde ha vært veivisere i det gode. Jesus avslører deres hykleri, og det er lett for oss å være enige med Jesus. Men klarer jeg å være enig med Jesus, når Han blotter min egen fariseisme, de mange uttrykkene om å ville sees og kanskje beundres av mennesker?  Kristne har blitt opplært til å be tollerens bønn: "Vær meg synder nådig!" Da regnes vi for evangeliske kristne. Vi har gruppetilhørighet. Vi er retttroende, frelst av nåde. Er vi helt rene fra fariseisme da?  Hvem våger å  be: "Vær meg fariseeren nådig!" Hvem våger å gå gjennom denne trange porten? - - - Og fortsette på den smale veien der man bare søker Guds ære, ikke menneskenes?

Foran hver trang port er det et lønnkammer. Når jeg går dit, lukker jeg døren og møter min Far som er og ser i det skjulte. Der har jeg ikke andre mennesker. Der møter jeg Gud. Der kan jeg trene opp min sans for det som hører Gud til. Der kjemper jeg for å komme gjennom den trange port  og videre på den smale veien.

Frukten modnes

"Mine brødre, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser, for dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." Jak 1,2-5.

I  livets skole læres mange fag, dyder, som vi øver i hverdagen. Gud arrangerer også prøver for oss, små tester og av og til ordentlige prøver, der Han tester, hva vi har lært. Han har gjort gjerninger "ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem". Da prøves det tilpassing i livet,  vår kombineringsevne, hvordan vi kan forene vår tro med gode gjerninger. Jakob poengterer  at tro uten gjerninger er død.

I 2 Pet 1,5-7 står det om forskjellige dyder forent med hverandre. Når jeg leser om disse dydene: kunnskap, avhold, utholdenhet, gudsfrykt, broderkjærlighet, kjærlighet, og prøver å forene dem praktisk, så virker det vanskelig. Hvordan vet jeg, hvilken dyd "passer" med en annen? Men, det er noe som heter "Åndens frukt": "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt." Gal 5,22. Frukten er en, og den har mange slags egenskaper. Det er ikke alltid lett for oss å skille for eks. mellom godhet og vennlighet. Men de tilhører sammen, de er forskjellige nyanser av en og samme frukt. Disse diverse sidene modnes smeltende sammen ved tro. Vi trenger også visdom  som "organiserer" dydene i passe mengder, i rett tid og sted.

Det er forskjellige faser i modningen. Tålmodigheten er der hele tiden, og jeg gjetter at den gir smaken til frukten, fordi den trenges mest i sluttfasen av modningen, fra den bitre kartsmaken til den herlige og aromatiske sødmen. Åndens frukt kommer fram ved  at alle disse forskjellige sider av frukten smeltes sammen i livssituasjoner.

Ved denne kombinasjonen av forskjellige prøvelser tester Gud oss, og da får vi muligheten til å oppdage, om vi mangler noe. Har jeg kjærlighet? Kan jeg tilpasse meg? Hvis jeg ikke kan, hvis jeg mangler visdom, skal jeg be til Gud, Han som gir alle rikelig. Det er nettopp visdommen som kan tilpasse riktig.

Den vise kongen Salomo innprenter gang på gang at gudsfrykt er veien til visdom, og å tie og å ta imot rettledning er visdom. Visdommen krever stillhet. Ikke bare tungen, men hele vesenet bør i denne prøvesituasjonen, som Gud har ordnet for meg, være stille. Hvordan kan jeg høre Guds røst, hvis jeg hele tiden klager over vanskelighetsgraden av oppgaven? Vær stille, så hører du, hva Han vil si og gi til deg. Det er visdom som hjelper oss å løse oppgaven rett.

"Det ville ikke bli nok både til oss og dere"

I Matteus 25 kan vi lese Jesu lignelse om de kloke og uforstandige jomfruene:

"Da skal himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige. De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i kannene sine sammen med lampene sine. Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet. Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham! Da stod alle jomfruene opp og stelte i stand lampene sine. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner. Men de kloke svarte og sa: Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt. Etterpå kom også de andre jomfruene og sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke. Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme."

Ti jomfruer av Tove Jansson. Bilde av Foto-Nisula. Altertavle i Teuva kirke i Finland.                                                                  

Problemet dreier seg om reserveoljen. Skilnaden mellom de kloke og de uforstandige var i det at de kloke hadde tatt med seg reserveolje, men de uforstandige hadde ikke gjort det. Når situasjonen tilspisset seg, sa de uforstandige til de kloke:"Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner."

De kloke svarer:"Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv." Så sa altså de kloke. De hadde fått sin visdom noen steds ifra. De gav de uforstandige den samme formaningen som den vise kongen Salomo gir til oss: "Kjøp sannheten og selg den ikke, sammen med visdom, rettledning og forstand!" Ordsp 23,23. De kloke hadde kjøpt deres olje, som var et tegn på deres visdom, og de visste at de ikke skal selge oljen sin.

Kanskje stiller noen nå et spørsmål: Er det ikke meget egoistisk av de kloke å ikke dele? De har jo misforstått kjærligheten! - -

Vi kan stille et annet spørsmål: Fins det situasjoner i kristenlivet, der det dreier seg om seg selv? - -

Det står om den fortapte sønnen at han efter et liv i synden kom til seg selv. Paulus formaner: "Ransak dere selv!... Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv, at Jesus Kristus er i dere? 2 Kor13,5. Timoteus får formaninger: "Gi nøye akt på deg selv..."  og "Hold deg selv ren!" 1 Tim 4,16 og 5,22.

Efter at Jesus hadde fortalt denne lignelsen, oppsummerer han kjernen: "Våk derfor!"- -  Ligner ikke poenget Paulus sine formaninger? Det er vi selv som må våke over oss selv, rannsake oss selv, prøve oss selv.

 Vi vet så godt hvordan de andre burde oppføre seg. Det er lett å finne feil i de andre. Den evnen har vi arvet. Jesus spør: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye?..Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye." Matt 7,3-5. Jesu eksempel om flisen og planken viser galskapen og uforstanden i det å fokusere på andres små feil i stedet for den enkle visdommen å samle oppmerksomheten om fjerningen av sin egen "planke" først. Det er klokt, vist og forstandig.  Å ransake meg selv.  Å prøve meg selv. Da kjøper jeg visdom. Det koster å ransake seg selv og prøve seg selv foran Gud. Det er ydmykende.

Lignelsen forteller oss at det ikke var nok olje til å dele med andre. Vi må våke hver dag, og få ny olje hver dag på samme måte som enken i Sarepta fikk oppleve: Oljekaret ble ikke tørt selv om hun hadde bare litt olje i karet og brukte det hver dag. 1 Kong 17,16.

Hva formidler vi med vårt vesen?

Det kan være på sin plass å bli kjent med det forrige innlegget "Den stjålne velsignelsen" før du leser videre.

Det trenger nødvendigvis ikke å være en spesiell evne å kunne tolke ansiktsutrykk, vi alle kommuniserer med hverandre med kroppsspråket. Jeg legger allikevel merke til at Jakob brukte denne evnen framgangsrikt. Det står at Jakob så på ansiktet til sin svigerfar Laban at han var annerledes stemt mot ham enn før. 1 Mos 31,2. Dette var en umiddelbar årsak til det at Jakob flyktet fra ham med sin familie og eiendom.

1 Mos 32,22-32 forteller oss om Jakobs kamp om natten med en først for ham fremmende mann. Mens han bryter med mannen, oppdager han, at han bryter med Gud. Han holder mannen tilbake og ber om hans velsignelse, som han også får. Han uttrykker efterpå: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda er min sjel fridd ut." ("Enda har jeg berget livet"). Det var mørkt, så antagelig hadde han ikke sett mannen tydelig fysisk, men han opplevde å identifisere Gud, se han ansikt til ansikt.

Siden møter Jakob sin bror Esau. Efter en følelseladet omfavnelse sier han til Esau: "...Jeg har sett ditt ansikt som om jeg hadde sett Guds åsyn, og du hadde behag i meg." 33,10. Jakob fant nåde for Esaus øyne, og det var for ham som å se Gud. Han hadde litt tidligere fått Guds nåde og velsignelse over seg. Hans kamp med Gud hadde forandret hans tanker, og sannsynlig var denne kampen, og velsignelsen som Jakob fikk av Gud, den åndelige bakgrunnen som forandret også Esaus forhold til Jakob.

Det var ansikter som satte i gang prosesser i Jakobs liv.

"Dere er vårt brev, kjent og lest av alle mennesker", skriver Paulus i 2 Kor 3,2. Ved å se på Herrens herlighet blir vi forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, skriver han videre i vers 18.

Denne herlighet møtes ikke bare med begeistring. Den svenske predikanten, Emil Gustafson har en sang om Guds hellige, der det står: "Man kunde ju icke fördraga det rena uti deras blick." I samme sangen står det også at de dødet "den bild de av världsfursten var". Apg 6,15 forteller om Stefanus at hans ansikt var som en engels ansikt mens han stod i kampen for evangeliet. Litt efterpå ble han steinet ihjel.

Det er ikke tale om skuesspillertalenter i Guds rike. Et menneske kan lage et engleansikt, man kan smigre, men det falske har ikke noe med Guds rike å gjøre. "Slik som han tenker i sin sjel, slik er han." Ordsp 23,7. Når tankene kretser om det som er sant, sømmelig og rettferdig, rent, elskelig og priselig, så former det  også vårt vesen og kommer fram i livet: "Det hjertet flyter over av, det taler munnen." Matt 12,34

Den stjålne velsignelsen

I 1 Mos 27 kan vi lese om patriarken Isak, som ville velsigne sin eldste sønn Esau. Men hans hustru Rebekka og den yngste sønnen Jakob bedrog Isak, og Jakob fikk velsignelsen i stedet for Esau. Velsignelsen lød:"Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg! Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!" 28-29.

På grunn av den stjålne velsignelsen begynte Esau å hate Jakob, så Jakob måtte flykte fra ham. Jakob drog til sin onkel Laban i Mesopotamia. Kapitlene 28 - 31 forteller om Jakobs giftermål med Labans to døtre og deres to trellkvinner, og om barna som de fikk. Jakob arbeidet for Laban i tyve år. Under disse årene utnyttet Laban ham, så Jakob til slutt flyktet fra ham med sin familie og sin store eiendom, som han hadde skaffet med sitt harde arbeid. I sin nød hadde Jakob lært å stole på sine fedres Gud, som hadde velsignet ham overmåte, så han hadde blitt en velstående mann.

Jakob stevnet mot Kanaans land, og et møte med broren Esau var foran ham. Under reisen fikk han vite at Esau var på vei for å møte ham med fire hundre menn. Da ble Jakob engstelig og bad til Gud. Etterpå sendte han sine tjenere foran seg med ærbødige hilsener og med gaver for å forsone Esau. 1 Mos 32.

På natten før møtet med Esau hadde Jakob et møte med en mann, som han kjempet med og vant. Denne mannen var Gud, som også velsignet Jakob. Det var en forunderlig kamp, som Jakob vant samtidig som han ble beseiret. 32,22 - 32.

Efterpå knelte en ny og til bunns ydmyk Jakob foran Esau og kalte ham for sin herre. Hele hans familie bøyde seg foran Esau. Men det virker som om Gud hadde forberedt også Esaus hjerte til å møte Jakob. Jakob opplevde møtet med den vennlige Esau som om han hadde møtt Gud. Kapittel 33.

Og nå kommer det som jeg har siktet til med denne betraktning: Jakob sier til Esau: "Jeg ber deg, ta imot min velsignelse som er sendt til deg. For Gud har sett i nåde til meg, og jeg har alt jeg trenger." 33,11. Fiendskapet mellom brødrene hadde kommet av den stjålne velsignelsen. I årenes løp hadde Isaks velsignelse kommet Jakob til del som rikdom og velstand. Nå ville Jakob dele denne velsignelsen med sin bror, og ikke bare dele, men han ville gi den til Esau. Jakob hadde også fått velsignelsen om å være herre over sine brødre, og hans mors sønner skulle falle på kne for ham. Nå hadde han, etter å ha kjempet med Gud, falt på kne foran sin bror med hele sin familie, og kalt ham for sin herre. Han gav også sitt herredømme til Esau.

Jakob ble ikke mindre og mistet ikke velsignelsen ved å gi den til Esau.

Mine tanker går til Jesu maktlære i Matt 20,25-27. "Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave."

Sann ydmykhet er en stor velsignelse for en selv og for omgivelsene.

Et fruktbærende hjerte

I en av sine lignelser forteller Jesus om en såmann som gikk ut for å så. Såkornet falt i fire forskjellige jord. Noe falt på veien, noe på steingrunn, noe blant torner og noe i god jord. Disse ulike grunnene påvirket vekstresultatet. Jesus forklarer at såkornet er Guds ord og jordbunnen er menneskehjerter. Avlingens kvalitet og kvantitet var beroende av hvor kornet falt. Les lignelsen og forklaringen i Luk 8,4-15.

Det er lett å bli skuffet, når man sammenligner sitt eget hjerte med disse jordene. Kanskje finner vi et overfladisk, rotløs og bekymringsfull sted i vår egen barm? Vi vil helst se at vårt hjerte er den gode jorden, men kanskje oppdager vi at såresultatet ikke motsvarer våre ønsker. Vi kan lese i Guds ord og høre på det overfladisk, og da identifiserer vi oss med veien, der ordet blir tråkket og fuglene eter det opp. Kan hende finner vi ut at livets bekymringer og lyster kveler ordet. Eller vi tar imot ordet med glede, men merker at hjertebunnen er alt for hard for ordet, som ikke klarer å slå rot. Kanskje er det bare et lite hjørne i hjertet der ordet vokser fritt? - -

Kan man gjøre noe med saken?

Ja! Vi kan bearbeide jorden, gjøre den dyrkbar. Hjertets opptrokkete stier må pløyes, tankebaner må vendes. Jesus kaller det for å fornedre seg selv. Hjertet kan være eller bli forherdet ved syndens bedrag. Det trenges en oppmyking. Vi kan be med David: "Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker!" "Gud står de stolte imot." Når Han får lov å ransake mitt hjerte, som regel i livsforhold, da blir jeg klar over min egen motstand mot Ham, mitt eget hovmod. Da får jeg anledning til å fornedre meg selv, og da får jeg nåde. Steiner må ryddes vekk, fordi Guds ord ikke slår rot på steingrunnen. Bitterhet og et utilgivelig sinn er som steiner, som hindrer rotveksten. Tornene, bekymringene kan nok vokse sammen med ordet, men etterhvert kveles ordet av dem. Tornene må også vekk og det skjer ved bønn med takksigelse i tillit til Gud som har omsorg for oss.

Nå kan vi dyrke jorden. "Såkornet er Guds ord." "La Kristi ord bo rikelig i dere." Kol 3,16. Vi har et mangesidig utvalg av såkorn. De kan vi gjemme i hjertejord. "Salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Sal 1,1-3.

"Det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet."

Såkornet, ordet har Guds gener, Guds liv i seg. Guds liv er Åndens frukt. Frukten kommer av seg selv, som i naturen, så i våre hjerter, bare forutsetningene for veksten finnes.

Kjærlighetens stille virksomhet i hjertet

I Davids Salme 27,8 står det: "Da Du sa: - Søk Mitt åsyn, gjentok mitt hjerte for Deg: - Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke." Dette verset åpenbarer noe viktig og vesentlig om kommunikasjonen med Gud, om bønnen. Gud sier noe, som våre hjerter gjentar for Ham, og det kalles for bønn.

Jeg tenker på et annet vers: "Som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til." Jes 55, 10-11.

Gud vil utføre noe i og ved våre liv ved sitt ord, og hvis Han får tillatelse av oss å arbeide i våre hjerter, så bærer ordet frukt tilbake til Gud, vender tilbake til Ham med innhold. Det er en vekselvirkning. Bønn er ikke bare ord mellom Gud og oss, men den er et tillitsforhold.

De ord som Gud taler til oss, har innhold og mening, faktisk en absolutt mening. En mengde av Guds ord er bud. Gud foreslår ikke noe, Han befaler. Et menneske som lever langt borte fra Gud opplever Hans bud motbydelige og begrensende. Noen kan få militære assosiasjoner og liker ikke tanken om å bli befalt. Men det er ikke et slikt forhold til Gud Bibelen taler om. Jesus Kristus presiserer at budene dreier seg om kjærlighet til Gud og mennesker, som Gud først viste oss. "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Rom 5,5. Kjærlighet er vekselvirkning mellom Gud og mennesket: Han elsket oss først, derfor elsker vi. Denne kjærligheten er bønnens vesen.

Guds bud er ikke tunge. Jeg har lagt merke til at hvis jeg føler at de er tunge, så kommer det av at jeget er i veien. Når jeg gir plass for min neste og lar kjærligheten råde, lettes byrden. Paulus skriver: "Jeg er korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg." Gal 2,20. Byrden er jeget, og når egoet settes ut av funksjon på korset, blir Guds bud lette.

Må vårt bønneliv være en gjentagelse av Guds ord, Hans bud, Hans kjærlighet, som bærer rikelig frukt tilbake til Ham.

Av fri vilje gjøre det man ikke vil

Evangeliene beskriver Peter som en ivrig, begeistret og iderik kar. På godt og vondt. Han gikk på vannet for å møte Jesus. Impulsivt foreslo han å lage hytter til Jesus, Moses og Elia på åpenbaringsfjellet. Slett ikke fikk Jesus lov å vaske hans føtter, men om et øyeblikk etter at Jesus hadde uttrykt at Peter da ikke har del med Ham, ville han at Jesus vasker også hendene og hodet. Og det var Peter som hogg av øret til yppersteprestens tjener. Mot sin egen ed fornektet han Jesus tre ganger, og angret bittert.

Legg merke til Peter i fortellingen om fisketuren på Tiberias-sjøen. Joh 21, 1 - 22. Etter en resultatløs fiskenatt fikk disiplene en stor fangst, når de fulgte råd av en mann som stod ved stranden. Straks etter å ha oppdaget at mannen var Jesus kastet Peter seg i sjøen for å komme først til Jesus. De andre kom senere og drog med seg fiskefangsten. Og det var Peter som var raskest til å hente noe av fisken til Jesus som spurte om det for å lage måltid for dem.

Etter måltidet spurte Jesus Peter: "Elsker du Meg mer enn disse?" Jesus kjente Peter meget godt. Han var klar over Peters handlekraft og evner til å lede. Jeg tenker at Jesus prøvde her Peters indre villighet og motiver til å stå i spissen av den gjerningen som Han hadde forberedt disiplene til. Det var ikke nok at han var snar til å tjene først, men denne farten måtte renses. Jesus ristet skikkelig Peters indre ved å stanse ham. Tre ganger spurte Jesus ham om han elsket Jesus, og tre ganger måtte han granske sine beveggrunner. Kanskje gikk tanken til den nylige store fiskefangsten. Peter i sin iver hadde løpt fra ansvaret å dra fangsten i land. Det gjorde de andre disiplene. I Jesu tjeneste fullfører man oppgavene før man løper videre. Man kan ikke bare løpe fra fårene og la dem sulte eller bli tatt av ulven i begeistringen av nye og spennende oppgaver. Kjærligheten til Jesus ikke bare driver fremover men også bremser.


Paulus beskriver denne kjærligheten til Kristus i 2 Kor 11,3. Han fryktet at korinternes tanker kunne bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Vi får innblikk i betydningen av et slikt forhold til Kristus, når Jesus i Johannes åpenbaring refser budbæreren for menigheten i Efesos for at han hadde forlatt sin første kjærlighet. Åp 2,4. Det var viktigheten av å bevare dette første, enkle og rene forholdet til Ham Selv, som Jesus poengterer.

Jesus talte videre til Peter: "Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Jesus profeterte her om Peters kommende martyrdød. Men fortalte Han ikke her også om forutsetningen for Peters tjeneste for evangeliet? Og det var av fri vilje å gjøre det han ikke ville! Kjærligheten til Jesus var den drivkraften som kunne overvinne hans selvrådighet.


Det virker som om Jesu ord falt i god jord i Peters hjerte. Flere år senere formaner han med insikt og tyngde i 2 Pet 5,2-3 :"Vokt den Guds hjord som er blandt dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, slik Gud vil, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken."


"Kristi kjærlighet tvinger oss." Kanskje uttrykker Paulus her noe av det samme som tankekorset "av fri vilje gjøre det man ikke vil". Kirkehistorien forteller at Peter æret Gud med å bli korsfestet. Etter hans eget ønske med hodet nedover. Peter hadde levt sitt liv korsfestet med Kristus, med å rekke ut hendene sine og latt En Annen binde opp om seg og føre ham dit han ikke ville.

En debatt med Gud

Jeg er med på et debattforum og diskuterer om forskjellige temaer. Det er interessant å observere hvordan debattantene tolker og forstår hverandres innlegg og kommentarer. Jeg blir ikke mer overveldende forbauset over mottakelsen av mine tanker. Jeg nærmest forventer at det kan være hva som helst. Av og til lurer jeg på om skribenten i det hele tatt har satt seg inn i teksten han kommenterer. Men det hender også at kommentaren treffer spikeren og hjelper til å få poenget tydligere fram.

Jeg tenker på ordskiftet mellom Gud og meg. Da kommer tanker fra Salme 139 til meg: "Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra kjenner du min tanke. Min sti og mitt leie blir gransket av Deg, Du kjenner nøye alle mine veier.Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede. Bakfra og forfra omgir du meg, og Du har lagt din hånd på meg."

Ettersom Gud kjenner langt borte fra min tanke, blir han ikke forbauset over mine "kommentarer" som kanskje viser at jeg ikke har skjønt Hans poeng. I bønnen er det viktig å finne ut hva Han vil heller enn å utøse min vilje og mine ønsker over Gud. Selvsagt lar vi våre ønsker komme til Ham, men det gjelder for oss å lytte og å observere om våre ønsker samstemmer med Hans. Jeg lurer på hvor mange ganger Gud må høre på våre lange innlegg som ikke i det hele tatt dreier seg om Hans tema. Vi tror at vi ber riktig, men allikevel kan det være vårt eget tema vi vil framheve og ikke Hans sak.

I Salme 81, 12 - 15 står det: "Mitt folk hørte ikke på Min røst, og Israel var uvillig overfor Meg. Så sendte Jeg dem fra Meg med sitt harde hjerte, til å vandre etter sine egne råd. Om bare Mitt folk ville høre på Meg, om Israel ville vandre på Mine veier!" Det alvorlige her er at "Gud overgav dem i deres hjerters lyster, ... til et uverdig sinn." Rom 1, 24,28. Samtalen med Gud hadde vært nytteløs. De hørte bare på sine egne bønner og på sine egne råd.

Å samtale med Gud og å lytte til Ham forandrer og forvandler oss. Abrahams forbønn for Sodoma forvandlet ham fra skråsikker opptreden til en ydmyk og lyttende forbeder. 1 Mos 18, 20 - 23.


"Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud." Rom 8,28. Det er en utfordring å tro på denne sannheten, når det er vanskelig. Men å tro på dette åpner våre hjerter til å se Guds gode hensikter også når det ikke ser godt ut. Da er vi på bølgelengde med Gud og kan lettere høre, hva Han sier til oss. Da kan vi finne Hans poeng og få tak i meningen i det meningsløse.

Herre, lær oss å lytte til hva Du i sannhet vil formidle oss, Ditt tema og Dine tanker.

En følsom samvittighet

Noen av oss har en samvittighet som er ekstra følsom. Det står i Jes 66, 2, at Gud vil se til den som er ydmyket og knust i ånden, og som skjelver for hans ord. Det er en skatt å ha en samvittighet som advarer, som fungerer.

Nå skriver jeg av egen erfaring til deg, som synes at din samvittighet advarer for det minste, og av og til, muligens ofte, for saker som den ikke burde advare for, men du får ikke fred før du har bekjent eller ordnet opp dine saker en gang til. Du føler nemlig at du ikke hadde gjort det godt nok . Det er på samme måte som noen må gå flere ganger og kontrollere at døren er låst eller komfyren er slått av.


Jeg skriver til deg som tar Guds ord nøye. Du vil ikke falle i slangens ord: "Har Gud virkelig sagt?" Nei, du skjelver for Guds ord. Din følsomme samvittighet er din styrke, men samtidig er den din svaghet som fienden vil bruke for å villede deg. Kanskje frister han ikke deg med "Har Gud virkelig sagt?" men med "Gud har virkelig sagt!" På denne måten fristet han Jesus som skalv for Guds ord. Matt 4, 1-11. Men Jesus overvant ham ved å si: "Det står også skrevet."


Ved slike fristelser er det viktig å skille hvem som taler til deg. Vi skal lyde Guds ord når det er Gud som taler. Men Satan selv kan omskape seg til lysets engel og tale til deg Guds ord for å få deg til å lyde seg selv. Kanskje tenker du ved en vanskelig situasjon, at det ikke gjør noe hvis du gjør saken en gang til når samvittigheten sier så. Men det er viktig å skille her hvem som taler, så at din samvittighet ikke blir bundet og ledet av Satan. Det kan også være sterke mennesker som kan binde din samvittighet.


Hvordan kan vi skille mellom Gud og Satan som tar Guds ord i sin munn?-


Jesus sier: "Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10,10. Vi må lære å skille liv og ødeleggelse fra hverandre. Satan maser, gnåler og pirker. Gud taler overbevisende og hans ord har vekt, en stille myndighet. Vi må lære å skille mellom tonene, vi må prøve åndene. Ofte prøver Satan å villede oss ved bagateller ved å gjøre dem til hovedsak. Vi kan bli opptatt liksom å lyde Gud ved ubetydeligheter og slik bli hindret fra å gjøre det som virkelig er viktig ved øyeblikket: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, miskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes." Matt 23,23.


Vi må trene opp våre sanser til å skjelne mellom godt og ondt. Hebr 5,14. Guds ord og lære er sund. Derfor bør vi spesielt være på vakt og prøve om det er Gud eller Satan som står bak ord om å ikke stole på sin forstand. Det står nemlig også at vi ikke skal være uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Ef 5,17. En naturlig og sund tanke og tvil ved noen fenomen,om det kan være fra Gud, er berettiget og riktig.


"Dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt." 1 Joh 3,20. Alle bebreidelser og vanskelige tanker som vil styre oss kan vi levere til Gud i bønn med takksigelse. Da skal Guds fred som overgår all forstand, bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. Fil 4, 6-7.

Litt om melankolikeren

Nylig leste jeg Ole Hallesbys framstilling om "Temperamentene i kristelig lys". I boken presenterer han de fire temperamentene som ble definert allerede i oldtiden: sangvinikeren, melankolikeren, kolerikeren og flegmatikeren. Jeg kjente meg igjen i den grublende, innadvendte, passive, tunge og triste melankolikeren. For å ikke aldeles skremme noen bort fra min blogg, så er melankolikeren også pålitelig, grundig, trofast, dyp og lødig.


Vi er nok blandninger av disse fire temperamentene og trekkene varierer i styrke dag for dag. Men som regel er det noen trekk som preger hver og en av oss. Jeg tror at Gud har skapt oss med forskjellig temperament og at han selv har disse forskjellige trekkene i seg, men uten synd. Vi er jo skapt i hans bilde. Alle ulike mennesker har sine oppgaver i felleskapet. Men det syndige, overdrevne bør renses ut fra våre liv som Kristi etterfølgere.



Melankolikeren blir lett fornærmet og føler seg såret. Det er noen bibelsannheter som har vært til hjelp for meg her og som jeg vil ta fram. Ofte er vi melankolikere fåmælte, men desto mere grubler vi. Vi kan ruge på en urettferdighet. En bitter rot kan vokse opp. Paulus har et godt ord for oss: "Blir dere vrede, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede, og gi heller ikke djevelen rom!" Ef 4,26-27. Hvis en bitter rot vokser opp, har man gitt djevelen rom. Da, og allerede før en tanke har slått rot, er det viktig å se herligheten i det å tilgi. Jesus sa på korset: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23,34. Denne tanken som mitt våpen har mange ganger avvæpnet mine bebreidelser. Mine indre holdninger har blitt mere preget av barmhjertighet og medfølelse. Jesu ord forandrer liv!



Av og til tenker jeg at Jak 4,9 kunne for meg lyde så: La deres klage og sorg bli vent til latter og deres bedrøvelse til glede! Og det står faktiskt at "De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd." Jes 61,3.

Tro og følelser

Av og til kan det være vanskelig å tro på syndenes forlatelse. Jeg bekjenner, og det står skrevet: "Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." 1Joh 1,9. Så enkelt er det å få tilgitt sin synd. Jesus henviser til denne enkelheten ved å ta fram en episode fra Israelfolkets ørkenvandring: På grunn av folkets misnøye sendte Gud giftslanger inn blant folket som straff. Mange av folket døde av slangebitt. Da fikk Moses bud om å lage en kobberslange og sette den på en stang. Og hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve. 4 Mos 21,4-9. Jesus sier til oss at hver den som tror på ham, ser opp på ham på korset, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,14-15.

I praksis er det ikke alltid så lett å tro. Selv om man bekjenner sin synd, så føler man seg ikke alltid ren etterpå. Men tro er ikke avhengig av våre følelser. Vi bør feste troen på vår Frelser, ikke på våre følelser.

Apg 10,9-16 forteller om Peters syn: Han så en stor duk med alleslags urene dyr dale ned fra himmelen til ham. En røst sa til ham: "Peter! Slakt og spis!" Men Peter sa: "Slett ikke Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent." Men han fikk til svar: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig."

Den Hellige Ånd overbeviser om synd, fordi vi ikke tror på Jesus. Det kan være forskjellige årsaker til det at å tro seg ren fra sin synd er vanskelig. Det kan være åndsmakter som forvirrer sinnet med mange slags tanker, så at man ikke slipper den urene følelsen. For meg har da dette verset kommet til hjelp: "Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig." Det er som om Gud sier: "Våger du å kalle deg vanhellig, når jeg har renset deg?" I gudsfrykt kan jeg da fryde meg i min renhet! "Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt og sin synd dekket over." Sal 32,1. I denne troens visshet våger man og kan man ta neste skritt på veien.

Barmhjertighetens visdom

I Luk 16, 1-13 forteller Jesus lignelsen om den uærlige forvalteren som ble anklaget for å sløse bort sin herres eiendom. Han måtte derfor avlegge regnskap for sin forvaltning. Han ble bekymret over hvordan han skal klare seg hvis han mister sin arbeidsplass. Men han kom frem til en løsning: Han minket gjelden til sin herres skyldnere i håp om at de hjelper ham når han ikke lenger har arbeid. Etterpå roser Jesus den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt.

Jesus formaner oss til å ha den utro tjeneren som vårt forbilde i å handle klokt. Vi bør være "kloke i det som er godt, og osmittet av alt det onde", og "kloke som slanger og enfoldige som duer".

Jesu etterfølgere er "forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Nåden er verdier som vi forvalter. Den skal vi formidle Guds skyldnere og våre skyldnere i visdom, godhet, trofasthet og renhet. (16,19 Rom, 10,16 Matt, 1 Pet 4,10)

Jesus lærer oss å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Senere forklarer han: «Dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser. Vi kan ikke på noen måte forvalte Guds nåde hvis vi ikke har tilgitt andre mennesker. Gud gir ikke sin nåde i harde hjerter. "De ydmyke gir Gud nåde." Nåden bor og kommer fram fra et barmhjertig hjertelag. (6,12,14-15 Matt, 1 Pet 5,5)

Gjennom livet prøves "vår nåde". Hvis vi består disse prøvene, vokser vi i nåde. "Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere ikle dere inderlig barmhjertighet, ... så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre." Vi kan bli delaktige i Kristi sinnelag. Da lar vi ikke andres mangler, feil og synder besmitte oss, for.eks. ved å bli irritert. Hvis Kristi sinn hersker i hjertet, leter man etter en barmhjertig løsning i stedet for ergrelse. Man bærer over. Man tilgir. Sytti ganger sju. (Kol 3,12-13; Matt 18,22)

Det er lett å tenke at ved å vise barmhjertighet er man ettergivende og at man aksepterer synden den andre har begått. Den andre får ikke den irettesettelse en mener han fortjener og trenger. Men en refselse som kommer fra et hardt eller irritert hjerte når ikke et annet hjerte. Vi kan ta den urettferdige forvalterens klokskap fram og sløse bort Guds nåde i våre omgivelser. Og hva kan en korreks fra et hjerte full av barmhjertighet få i stand? Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!" - - - (Joh 8,11) Jesu refselser var og er full av nåde og sannhet.

"Visdommen som er ovenfra er full av barmhjertighet." Guds nåde er rik. Vi forvalter den riktig ved å strø den om oss i godhet og i renhet. "Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon". I denne forbindelsen skaffer vi venner ved andres urettferdigheter, ved å vise Kristi sinnelag mot alle mennesker. Ved å gjøre dette, kan vi oppdage vår egen gjerrighet på nåde. Ved dette funn blir vi mer avhengige av ham som kan fylle oss med sin nådes rikdom, så at vi har nok til å strø ut. (Jak 3,17)

"Barmhjertigheten kan rose seg overfor dommen." Vår barmhjertighet gjenspeiler den nåde som vi selv har mottatt fra Frelseren. Kanskje er det din barmhjertighet som for noen viser veien til de evige boliger? Kanskje er det disse dine venner som en gang ønsker deg velkommen hjem? (Jak 2,13)