Fridd ut av mørkets makt

Himmelrikets hemmeligheter blir ikke forstått av dem som vil ha sin bagasje med seg, enten de vil støtte seg til  rikdom eller makt eller intelligense. "Hvis dere ikke omvender dere og blir som barn, skal dere slett ikke komme inn i himmelens rike", sier Jesus, Matt 18:3. I vår verden kommer  resurssterke mennesker, rike, intelligente, begavede, pene og kule fram i livet, men i Guds rike er det annerledes. Der er de små største og har beste forutsetninger å komme framover. Man kommer ikke i det hele tatt inn med spisse albuer eller noen storhetstanker. Gud har skjult himmelrikets hemmeligheter for vise og kloke og åpenbart dem for umyndige.

Pixabay, bilde av Khusen Rustamov

Det begynner fra den trange port, som er vanskelig å finne. Men søkende og bedjende finner til porten, og senest da innser man at for å komme inn  må man bli liten. "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7:13-14. For å komme inn gjennom den trange port må det holdningsendring til. Bli som barn! Uten dette er den trange port og den smale vei nettopp trang, smal, anstøtelig og dåraktig, frastøtende. Å bli som et barn er å ydmyke seg, erkjenne sin egen konkurs foran Gud, og å la Jesus Kristus slippe til  i livet. Du trenger å omvende deg. Du må ta standpunkt imot synden som ikke har plass i Guds rike. Da kommer Jesus Kristus, din Frelser og Forløser, renser deg fra din synd og setter deg over  i lysets rike. Ved tro på Ham kommer du nå enkelt inn gjennom porten,  og den smale veien viser seg å være en hovedvei, og "selv ikke dårer skal fare vill" der. Jes 35:8. Med Jesus blir livet lyst og godt. Når du vandrer  framover med Ham, vil du klarere se at egentlig er den brede vei smal, fordi man der blir ulykkelig og bundet av sin egen ego og mange skadelige synder. Også er det mørkt på den brede vei, i tillegg til snarer overalt, og i mørke  går man rett inn i fella. På den smale vei har du Guds levende ord som din lampe og veiviser, og det leder deg  inn i livet i et trygt felleskap med din Skaper og Frelser.

Noen sier at den smale vei blir smalere og smalere når man går framover den. Bibelen sier at den rettferdiges sti er som et strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag." Ordsp 4:18. Men likevel: Hvis vi på den smale vei opphøyer oss selv, blir den smalere og vanskelig, og hvis vi ikke fornedrer oss tilbake i vår stilling som barn, kommer vi i blindgate. Da er den eneste mulighet for oss å snu og å erkjenne hvor vi falt og å ydmyke oss for å kunne fortsette på den smale og belyste veien.  Men hvis vi forherder oss, kommer vi tilbake ut i mørke til den brede veien. "De ugudeliges vei er som det dype mørke. De vet ikke hva som får dem til å snuble." Ordsp 4:19.

Paulus formaner Guds barn til å leve ulastelige og rene midt i en vrang og fordervet slekt. Blandt dem skal vi skinne som strålende lys i verden ved å holde fram livets ord i liv og ord. Den smale veien går altså midt i en vrang og fordervet tid og blandt de mennesker som går på den brede og mørke vei. Fil.2:15. Vår oppgave er å gi dem av vårt lys, Guds ord, også i gjerning og liv, fordi vi er som Jesus, verdens lys, så noen av dem kan se hva som får dem til å snuble, så at de kan  ydmyke seg og finne den trange port. Vi kan være veivisere for dem, la lyset skinne fra vår vei, så at de kan finne den trange port og selv komme  inn i livet i lysets rike.

Trenger vi å be om vårt daglige brød?

Jesus har et spesielt budskap til menigheten i Laodikea, som også beskriver  tilstanden i dagens vestlige menigheter. Kanskje kan det sies at vi i allminnelighet lever i Laodikeas tidsalder i velstående Norden. Jesus karakteriserer Laodikea bl.a slik: "Du sier: - jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe." Åp 3:17. Så tenkte lederen i menigheten i Laodikea om seg selv, men Jesus korrigerer: "Du vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken."

"Gi oss i dag vårt daglige brød"-bønnen i Fader vår gjorde meg lenge betenksom. Er det en bønn for oss i vår velstand? Jeg byttet det i mitt hjerte til en takk for overflod av mat, men var samtidig bevisst at noen også midt i vår velstand mangler mye av det gode, og ikke snakk om de fattige land! Kanskje vi i Norden burde tolke bønnen med Forkynnerens ord: "Send ditt brød bort over vannet." Men denne bønnen har også sin åndelige dimensjon.

fancycrave 1 Pixabay

Ett Guds ord kan sikte til flere områder, og det er livsviktig også for oss i Norge å be om vårt daglige brød. Jesus endevendte Laodikea-menighetens tanker om sin rikdom. De var fattige. De manglet alt! De levde i en åndelig mangel, selv om de trodde att de var rike. Vi trenger Jesu endevendende ord og pisk for å velte egne menigheters handel og markeder i dag, så at vi kan øyne vår virkelige nød: Vi mangler livets ord og levende vann!

Maten i vår tids kristelige Laodikea er som regel næringsfattig og sammenlignbar med skrapmat med   mye salt og sukker og mange tilsetninger som forsterker smaken og holdbarheten, men ferskhet og friskhet er forsvunnet. Man er vant til disse smaker, og derfor lokker ikke ren kost. Den forkynnelsen som man alltid har hørt kan man holde spesielt smakfull på grunn av mye sukker og salt, og ikke tale om spekemat og pølser! Der blandt folk går det likevel hungrige sjeler som søker rene og helsebringende måltider for sine mangelsykdommer og kraftløshet. De blir ikke tilfredsstillt av Laodikeas fordervede vomfyll.

Pixabay

Jesus selv er Livets brød for å stille vår hunger, og Han tilbyr levende og forfriskende vann til oss, og det tilfredsstiller vår åndelige tørst. "Gi oss i dag vårt daglige brød", når det gjelder åndelig næring, er en aktuell bønn for alle kristne. Vi trenger ferskt livets brød fra himmelen, og levende vann, stadig på nytt. Konservering, kontinuerlig og ensidig repetisjon av samme bibelvers og yndlingslærer med slitte kommentarer kan faktisk forderve en ekte vare! Mannaopplevelsen i ørkenen er et utmerket bilde av behovets karakter. Folket samlet hver dag fersk manna til næring som Gud gav dem, og den var holdbar bare den ene dagen. Hvis man samlet for mye, ble det fordervet. Hverdagslig avhengighet av Jesus er utgangspunktet  for å få sunn åndelig næring.

Jesus hadde eget budskap til hver av Åpenbaringbokens syv menigheter. Åp 2-3. Filadelfia og Smyrna var de eneste, som ble oppmuntret, og fikk løfter, mens i Laodikea var alt feil. Vår tids menigheter vil gjerne identifisere seg med Filadelfia og Smyrna, og sannsynlig tenkes det at egen menighet av alle er nærmest disse to. Man ser kanskje likevel tydelig Laodikea-egenskaper i andre menigheter, men ikke i sin egen. En forkynners rannsakende tanke taler: "Gårdagens Filadelfia er dagens Laodikea." Man minnes brennende begynnelse og levende vekkelsehistorie av sin egen menighet, og klarer ikke å se at av Kristus engang avhengige  Filadelfia er i tidens løp blitt forandret til en selvgod Laodikea.

Selv om hver menighet fikk sitt eget treffende spesialbudskap av Jesus, var det likevel en formaning som Jesus formidlet til alle: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Når man har sluttet å høre på Åndens tale, bygger man på budskapet fra i går, og fortsetter å repetere og konservere kjære bibelske fraser og lærer, og legger ikke merke til at ved konserveringen, mister man ferskheten og friskheten som var i begynnelsen. Den opprinnelige smaken blir forandret. Den Hellige Ånd formidler nemlig budskapet i en aktuell og fersk form.

Når Guds barn virkelig begynner å høre hva Ånden sier til menighetene, kan budskapet ryste. Kanskje oppdager man at mange best føre - datoer daterer seg til langt inn i fortiden. Som følge av dette må man kaste mye fordervet mat i søppel, og man gråter og klager over at så mye rikdommer må kasseres. Dette kan resultere til deling av menigheten. Mange nekter å vurdere situasjonen ærlig, og holder med nebb og klør fast i sine verdifulle læresetninger, mens noen få bestemmer seg for å fortsette å høre på Åndens tale.

En slik deling har skjedd mange ganger i kirkehistorie. En gruppe mennesker, som hungrer og tørster etter Guds ord, skiller seg fra moderkirken. Ofte begynner også de å hegne om sine egne funn, og med tiden kan de bli forsteinet til en ny Laodikea. Den nye gruppen kan også komme i innflytelse av andre ånder, som lurer overalt og er der og  tilbyr sine erstatninger ved å kamuflere seg til Guds budbærere. Jesu ord lyder til alle Guds barn:  "Våk!" Og Paulus formaner: "Den som tror at han står, passe seg så ikke han faller." 1 Kor 10:12.

Er det slik at man kan finne en ekte Filadelfia  bare  midt i nød og mangler og forfølgelser, når Guds barn ikke kan annet enn å henge seg fast i Jesus? Vanskelige livsforhold kan også være  til hjelp for å åpne døren til Filadelfia for  ensomme søkere. La oss holde fast på Jesu ord og bli avhengige av Ham i vår personlige forhold til Gud. La oss søke bedjende livets brød og levende vann i Ordet. La oss stilne for å høre Åndens tale. Lytt! Hører du at det er En som står for døren og banker?

For mange år siden fikk jeg et kort fra en veninne til meg, og det formidlet en enkel filadelfisk livsvisdom:

"La oss be at Jesus er kjær for oss i hjertet hver dag."

Når vi blir fristet og troen prøves

"Da djevelen hadde fullført all fristelsen,  for han bort fra Jesus inntil en passende tid." Luk 4:13. Dette skjedde etter at han hadde lagt fram  mektige tanker og visjoner for Jesus for liksom å hjelpe Ham i Hans gjerning. Jesus hadde fastet i førti dager, og blitt fristet av ham like lenge. Midt i sin sårbarhet etter en lang faste var Han likevel skarp i ånden for å gjennomskue bedraget. Guds motstander talte Ham behagelig og smigrende med store løfter, men Jesus hadde under fasteperioden avslørt ham fullstendig, og i kraft  av Guds ord fortsatte Han å stå djevelen imot.

Etterpå begynte Jesus sin lærevirksomhet i Galilea, og etter en runde i synagogene kommer Han til sin hjemby Nasaret, og holder en tale om frihet, og får store lovord fra mennesker. Likevel ender situasjonen i raseri fra tilhørerne, som "reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet." Luk 4:29

I ørkenen hadde Satan opptrådt smigrende og støttende, og han hadde mislykkes. Han hadde fart bort for å vente en ny passende anledning. Men nå endret han strategi. Nå raste han. I ørkenen hadde han nærmet seg Jesus som en lysets engel, men nå ville han med et plutselig angrep overrumple Jesus for å få Ham til å frykte for sitt liv og for å eliminere Ham. Kanskje var det slik Satan tenkte: "Du lydde ikke meg når jeg ville at du skulle kaste deg ned fra templets tinde. Da fikk du velge selv, men nå må du gjøre slik jeg vil." 

Jeg forestiller meg situasjonen, når Jesus står der foran stupet med rasende mennesker rundt seg. Jesus kan ha tenkt slik: "Far, Du som er min Beskytter, send Dine engler til å bevare meg." Jeg ser at i den usynlige verden stiller englene seg på begge sider av Jesus som en korridor, "og Han gikk midt imellom dem og drog bort." Luk 4:30. Jesus seiret Satan igjen i fullstendig ro. Han ble ikke redd for djevelens raseri, fordi Han stolte på sin Far.

Disse hendelser ble levende for meg når jeg tenkte på hvordan jeg nylig  hadde latt uro og indre forvirring overrumple meg så at freden og orden i mitt hjerte ble forstyrret med uro og etterfølgende handlinger. I situasjoner har jeg fått erfare at jeg har seiret når jeg har hatt kontroll, men at det plutselige og det som er utenfor min indre orden har tendens til å få meg ut av balanse. Dette har ofte vært mitt reaksjonsmønster, og først nå ble jeg  aktpågivende nok, og såg nødvendigheten av å arbeide målbevisst med saken og søke Guds utvei i bønn. Jeg ble oppmuntret  i bønnen, ved bibelordet at  Gud vil hjelpe meg inn i hvile. Han vil åpne en vei for meg midt i mellom i situasjoner der uroen vil ta overhånd,  så at jeg kan på samme måte som Jesus møtte menneskenes raseri, møte min egen uro.  Gud holder sin beskyttende hånd også over meg i "englekorridoren" og i denne trygghet kan jeg møte mitt indres rasende menneskemengde, mine urolige og engstelige tanker, og distansere meg fra dem.

 Det er et  fascinerende syn å se Jesus gående midt i mellom rasende mennesker og dra fra dem. Hans gang formidler Åndens kraft og myndighet, på samme måte som Hans tale gjør. Han gikk midt i mellom dem med oppløftet hode. Han prøvde ikke å snike seg fram. Hans framgangsmåte i en livstruende situasjon er en mektig oppmuntring for oss i våre livsforhold: Når den ondes krefter raser, "se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28

Pixabay 

 "Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det." 1 Kor 10:13. Gud tillater at urolige tanker, og hva det nå enn er, kommer, og Han sørger for at de også går, eller mister sin innflytende makt. Poenget er at mens de frister og prøver meg, er Gud tilstede og oppdrar meg. Det er en hellig stund. Derfor bør jeg hellige meg og gi Ham frie hender. En vei ut, en forløsning nærmer seg. Rettferdighetens fredfulle frukt skapes. Hebr 12:11. Det er tilliten til Guds omsorg og trofasthet som skaper  likevekt i sinnet. Guds tiltagende fred og nåde boende i hjertet blir  en sterk forløsning midt i livets strid.