Følgere

tirsdag 30. april 2013

Hva kan vi gjøre i stedet for å krangle?

"Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." Jak 3,13-18.
Med disse ord beskrives den visdom som vi kan få fra Gud. Den sammenlignes med den jordiske, sanselige og demoniske visdom, som framstilles som misunnelse, selvhevdelse, forvirring og all slags ond gjerning.

Hverdagslig menneskelig ”visdom” kommer ofte frem som en krangel. Den visdom som kommer ovenfra er den motsatte av kjefting. Vi kan analysere krangel: Når man krangler med noen, forhøyer man røsten, snakker fort og sint, snakker gjerne i munnen på hverandre. Man kan bruke et sterkt kroppsspråk som uttrykker indre holdninger og følelser. Av og til tyr man til vold. Man kan også krangle ved å slutte å snakke til hverandre. I krangelen er jeget på høysetet. Den kan begynne fra en misforståelse eller en bagatell, en rettferdig sak eller en urettferdighet. Ettersom denne ”visdom” er demonisk, kan den også bestå av forvirring direkte skapt av demoner, ”luftens makter”.

La oss da tenke på visdom som kommer ovenfra, som er motsetningen til krangelen. ”Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.” Jak 1,19. Jakob taler om visdommens saktmodighet. Saktmodighet er samme som sinnets mildhet og harmoni. Hvis man ikke har et slikt sinn, så skal man som første hjelp være stille, telle til ti, i stedet for å heve røsten, rose seg eller lyve.

Jakob beskriver også visdommens skjønnhet: ”Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri.” Jak 3,17. Dette påminner meg om Paulus ord i Kol 3,12-13:

”Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen…”

 I stedet for å bebreide, kan jeg nå spisse ører for å oppfange visdommens stille røst, som jeg hører bak mitt hjertes høyrøstete klage. Da kan jeg velge å tilgi i barmhjertighet, før jeg sier et ord. Når min klage slik blir behandlet av visdommens overbærenhet, får mine ord en annen klang, med den virkning at krangelen uteblir.

Og da har jeg gitt mitt lille bidrag til verdens fred.

* * *

Publisert også på Verdidebatt.no i 2011: "Visdom til hverdagsbruk".  Redigert

søndag 21. april 2013

Hvordan skiller seg kristendommen fra alle andre religioner, og hvorfor er Jesus den eneste veien til frelse?

Når man snakker om forskjellige religioner, bruker man ofte begrepet tro, og i den mening at alle religioner dreier seg om det usynlige, og om å tro på den hinsides verden, og på eksistens av en gud eller guder.

Likevel reagerer jeg ofte på at det nevnes tro når man omtaler religioner, fordi det er bare kristendommen som har troen i sin dybde, som en vesentlig og sentral betingelse og praksis, og som skiller den totalt fra de andre religionene. Det vesentlige i andre religioner er det stikk motsatte enn i kristendommen.

Overalt i verden dreier den religiøse praksisen om å blidgjøre gud eller guder med forskjellige ofringer og gjerninger. Dette har vært kjernen i utøvelsen av religioner i alle tider. For eks i islam er det fem søyler: trosbekjennelsen, bønn, fasten, pilegrimsreisen til Mekka og velferdsskatt som må til for å oppnå frelse. Den sikreste veien til paradiset er å lide martyrium i jihad.

Hvis frelsen kommer av gjerninger, da er noen mennesker mer privilegierte enn andre til å fortjene frelsen. Kristendommen har en avgjørende forskjellig og rettferdig vei til frelse, som er lik for alle mennesker. Den er enkel, og ingen er i utgangspunktet mer privilegiert, bedre eller frommere enn andre i å nå frelsen. Alle har samme startsted foran Gud. Forteller det ikke noe stort og enestående om Den Guden som har bestemt en slik rettferdig frelsesmulighet for alle mennesker?

De fleste av oss kjenner Joh 3:16 som presenterer denne enkle frelsesveien slik:

"For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enborne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

I sammenhengen henvises det til en episode på Israelfolkets ørkenvandring, når folket var omgitt av drepende giftslanger. Guds råd til Moses var: "Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Hver den som er bitt og ser på den, skal leve." 4 Mos 21:4-9.

Dette er også en profeti om Jesus, et bilde som forteller om frelsens enkelhet i Jesus Kristus. Et hjertesukk, et blikk på Den Korsfestede er nok til å blidgjøre Gud. Rike og fattige, slaver og frie, mann og kvinne, gammel og ung, alle er likestilt foran korsets budskap: Tro på Herren Jesus Kristus, så blir du frelst.

Mennesket selv søker mange kunster, så det kan være en besværlig vei å gå inntil man kommer til dette sukket, hjertebønnen, og  får blikket festet på Frelseren. Det ligger dypt i et menneske å ville gjøre noe for å finne nåde hos Gud. Men i sitt vesen er frelsen enkel.

Det blir stilt spørsmål om hvordan nettopp Bibelens "stammegud Jahve" av alle tusener av guder kan være den eneste rette. Ovanfor har jeg argumentert for hvordan det kristne budskapet skiller seg fra andre i det at Gud selv kom ned for å frelse mennesker mens religioner krever at mennesker skal streve for å komme opp til Ham. Bibelordet forklarer at Gud har satt en Gudslengsel i mennesket. Eksistensen av religioner kommer av at  Guds fiende, Satan utnytter denne lengselen, og omskaper seg til forskjellige guder for å villede mennesker til å lete tilfredsstillelse for sin Gudslengsel i seg selv.

Bibelens argumentasjon mot avguder burde være troverdig også for dagens mennesker. Den enkle begrunnelsen mot eksistensen av andre guder er at de fleste av dem er bilder og statuer laget av mennesker. Å eliminere dem burde uten videre være "tillatt" for kristne uten et spørsmål om den riktige guden blandt tusener.

Når alle avgudsbilder er eliminert, blir det ikke så mange guder igjen. Bibelens Gud skiller seg fra avguder i alt: ved Sitt vesen, Sitt budskap, og Sine gjerninger. Han har gitt oss en samling av skriftlige dokumenter om Sin eksistens og om Sin frelsesplan. Dokumentasjonen er skrevet ned av mange øyenvitner. Formidlingen av vitnesbyrdet er bevisst gitt for mennesker som så, hørte og erfarte. Øyenvitnenes gledesbudskap om Den oppstandne Jesus Kristus har vist seg å være i stand til å forandre utallige menneskeliv, også i dag.

Publisert også på Verdidebatt.no  i januar 2013. Redigert

søndag 14. april 2013

Postmodernisme i Salomos ordspråk

Den postmoderne tankens relativistiske holdning er: ”Alt er relativt, alt kan være like riktig. Det er ikke så nøye hva du gjør, bare det fungerer for deg.”

Interessant å sammenligne denne tankegangen med noen av Salomos ordspråk:

Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver ånder (hjertets tanker).” 16,2.

Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” 14,12.

Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.” 12,15.

Salomo prøver tanken ut ifra tre synspunkter: Du synes at det du gjør er riktig, men er dine motiver rene og riktige i Guds øyne? Hva blir resultatet av din gjerning? Hva blir det utav den med tiden? Har du hørt på andres livserfaring og andres forskjellige synspunkter i saken?

Den selvopptatte, egenrådige, tilfeldige, hovmodige, rotløse, kortsiktige og gudløse tenkemåten kaller Salomo for ”dårens vei”.

Salomo sier også: ”Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.” Fork 1,9.

Publisert også på Verdidebatt.no 2010

søndag 7. april 2013

Hvorfor forbannet Jesus fikentreet?

I Mark 11 og Matt 21 står det en forunderlig fortelling. Jesus er sulten, søker frukt i et fikentre, finner bare blad, og deretter forbanner han treet med ord: "Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg." Etterpå tørker treet inn fra roten.

Hvorfor handlet Jesus på en så spesiell måte,  i hvert fall tilsynelatende uten noen mening? Jeg syns at fortellingen ikke passer på Jesu virksomhet. Han kom jo ikke hit for å forbanne. Det er likevel noen tanker jeg har gjort  meg angående hendelsen:

Står det noe annet lignende om Jesus i Bibelen? Jeg finner to situasjoner som jeg tenker på i forbindelse med forbannelsen av treet:

  Jesus fastet i førti dager i ødemarken, og til slutt ble Han sulten. Da ble Han fristet av djevelen til å befale steiner til å bli brød. Jesus møtte disse djevelens ord med svaret: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Matt 4:1-4.  Den andre hendelsen står i Matt 16:21-23. Jesus taler til sine disipler om sine blivende lidelser, sin død og oppstandelse. Da begynner Peter å refse Ham: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!"  Jesus svarer til Peter: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

Jeg tenker: Kan Jesus ha møtt en lignende fristelse fra djevelen ved fikentreet som i ødemarken: "Hvis du er Guds Sønn, så befal bladene på treet til å bli fiken!" I det fall tilintetgjorde Jesus fristelsen ved å ødelegge treet. Også hardheten i Jesu ord til Peter  vitner om en åndskamp. Ved å forbanne treet kan Jesus ha vist sin absolutte og totale motstand imot Satan. Han avslørte Satan, og ville aldri handle etter hans ord og tanker. Han ville handle bare i overensstemmelse med Guds ord uttalt i Guds Ånd.

Når disiplene undret seg over at fikentreet hadde visnet, sa Jesus: "Ha tro til Gud", og forklarte hva en slik tro kan virke. Jesus var interessert i å handle etter ord som gikk ut av Guds munn, og Han hadde sans for det som hører Gud til. Satan fristet Jesus også med å sitere Guds ord. Jesus seiret i fristelser, fordi Han kunne avsløre den falske ånden bak siterte Skriftens tekst. Matt 4:6-7.

 Jeg mener at  disse tre hendelser lærer oss, hvor viktig det er å lære å skille mellom ånder. Ikke alt som er kledd i Guds ord og i tilsynelatende gode og kjærlige intensjoner stammer  fra Gud. Å ha tro til Gud er ikke bare å gripe ordets bokstav, men å gripe ordets Ånd.