Litt om melankolikeren

Nylig leste jeg Ole Hallesbys framstilling om "Temperamentene i kristelig lys". I boken presenterer han de fire temperamentene som ble definert allerede i oldtiden: sangvinikeren, melankolikeren, kolerikeren og flegmatikeren. Jeg kjente meg igjen i den grublende, innadvendte, passive, tunge og triste melankolikeren. For å ikke aldeles skremme noen bort fra min blogg, så er melankolikeren også pålitelig, grundig, trofast, dyp og lødig.


Vi er nok blandninger av disse fire temperamentene og trekkene varierer i styrke dag for dag. Men som regel er det noen trekk som preger hver og en av oss. Jeg tror at Gud har skapt oss med forskjellig temperament og at han selv har disse forskjellige trekkene i seg, men uten synd. Vi er jo skapt i hans bilde. Alle ulike mennesker har sine oppgaver i felleskapet. Men det syndige, overdrevne bør renses ut fra våre liv som Kristi etterfølgere.



Melankolikeren blir lett fornærmet og føler seg såret. Det er noen bibelsannheter som har vært til hjelp for meg her og som jeg vil ta fram. Ofte er vi melankolikere fåmælte, men desto mere grubler vi. Vi kan ruge på en urettferdighet. En bitter rot kan vokse opp. Paulus har et godt ord for oss: "Blir dere vrede, så synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede, og gi heller ikke djevelen rom!" Ef 4,26-27. Hvis en bitter rot vokser opp, har man gitt djevelen rom. Da, og allerede før en tanke har slått rot, er det viktig å se herligheten i det å tilgi. Jesus sa på korset: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23,34. Denne tanken som mitt våpen har mange ganger avvæpnet mine bebreidelser. Mine indre holdninger har blitt mere preget av barmhjertighet og medfølelse. Jesu ord forandrer liv!



Av og til tenker jeg at Jak 4,9 kunne for meg lyde så: La deres klage og sorg bli vent til latter og deres bedrøvelse til glede! Og det står faktiskt at "De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd." Jes 61,3.