Å vente på Herren

 I Det gamle testamente står det ofte om "å vente":

"Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren."  Sal 27,14.

 "Vær stille for Herren og vent med lengsel på Ham"  Sal 37,7.

 "Men jeg vil alltid håpe (vente), og stadig mer vil jeg prise Deg!"  Sal 71,14.

 "Salige er alle de som venter på Ham."  Jes 30,18

 "De som venter på Herren, får ny kraft."  Jes 40,31

Jeg ble oppmuntret og styrket, når jeg  hørte at svært ofte er det for ordet "å vente"  brukt et ord i grunnteksten, som egentlig betyr  "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves". Hvilken hjelp det er i  bønnelivet!  Det er  trostyrkende  å være bevisst på det. Det er Guds arbeidsmetode. Ventetiden prøver vår tro. Bønnen har flere oppgaver enn å formidle ønsker til Gud.

 

Viktigheten av å vente på Gud  blir enda klarere, når vi sammenligner Guds arbeidsmåte   med djevelens metoder: "For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid." Åp 12,12. Det er ofte noe rasende og stressende i hans metoder, når han frister oss. Selv om fristelser ofte er kamuflerte, kan man føle i dem noe av uroen og stemningen til deres opphav.

Venter vi eller stresser vi? Hvems ord og vilje styrer oss?