"Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."

Fra min ungdom, før mine åndelige behov kom fram og før jeg som 15-åring ble kristen, husker jeg to tanker:

Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.

Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.

Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på  Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke  drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig  å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også  og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.

"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."  2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.