Hurra for norske fjell!

Noen nordmenn som har besøkt mitt hjemland Finland har fortalt om inntrykket de fikk: Det er så mye skog der, lange veier gjennom uendelige granskoger.

Nå på våren oppdaget jeg at også Norge har mye skog, de er bare litt lenger bort fra veiene og høyere opp. Jeg har bodd i flere år her omringet av fjell, men det var først i våres jeg oppdaget  fjellstiene og besøkte første gang topper rundt dalen.

Det ble en sommer utenom det vanlige. Jeg forelsket meg i å vandre på fjell. Riktignok er jeg ikke den typen som går sakte og suger til seg alle inntrykkene fra naturen. Jeg liker å sette meg mål, å gå raskt, å kjenne at pusten øker og pulsen stiger. Ofte er det ikke så mye en kan se annet enn stien, den må man holde øye med for å ikke falle. Men likevel ble jeg mange sanseinntrykk rikere.

Det var et voldsomt styrtregn på min hjemtrakt på sommeren. Etterpå på vandringen ble jeg imponert over hvordan det nedover fossende vannet hadde kostet stiene rene og samlet rusket pent i små hauger ved stien og noen ganger ned på stien i en dunge. Naturkreftene hadde også samlet steiner i hauger og gravd stedvis grøfter, noen nærmere to meter dype. Jeg ble vitne til totalt ødelagte skogsveier, som blottet massive steiner og klipper etter at vannmassene hadde revet veien med seg.

 Det var mange gode og stille stunder når jeg hadde nått toppen og satte meg ned og nøt kaffe og nista og beundret landskapet. Fra flere topper kunne man se utsikten over hjemdalen fra forskjellige vinkler. Som regel brukte jeg noen minutter for å lese Salmer. Davids tanker og bønner ble levende fordi også hans erfaringer ofte var knyttet til fjell og naturen.

 Mange ganger møtte jeg frykten. Tenk om jeg støter på en aggressiv elgku og står mellom henne og hennes kalv! Bjørner rører seg neppe her, men tenk om.. Men en bønn til Skaperen stilnet hjertet og jeg kunne frimodig fortsette ferden. Jeg forstod også at dyrene i skogen har respekt over et menneske og vil helst gjemme seg og at de har allerede som regel oppdaget meg før jeg kommer i nærheten av dem. Hoggormen lurer ikke og venter der for å hogge til. Om denne frykten har jeg tidligere skrevet her.

Kjennskap til flåtten ble også etablert, men først etterpå hjemme på badet. Jeg fikk skikkelig nærkontakt med det vesle uhyret når jeg strevet for å vri blodsugeren løs. Første oppdagelsen var ubehagelig og noe følelsesladd, men følgende ganger møtte jeg dem mer avslappet.

Nå har jeg opplevd norske fjell med bratte og slake stigninger, våte, glatte og tørre stier, myrer, klipper og steiner, ris og gress, bekker og fosser. Ofte i rask tempo, men også stoppende ved gode bærplasser og plukkende hva skogen har hatt å gi meg. Under et halvt års tid har jeg vandret hundrevis av kilometer og fått  nye dimensjoner i livet.