"Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Forholdet mellom Gud og hans utvalgte folk, Israel, og Jesus Kristus og hans troende sammenlignes ofte med trolovelse og ekteskap i Bibelen. Når det er tale om åndelig skjøgedom, dreier det seg om utroskap, og det alltid fra menneskers side. Gud står i sin ektepakt. Han har ikke vært utro, men hans folk ble gang på gang funnet i hor, og dette har vært en stor sorg for Gud å bære. I Det gamle testamente er det mange følelseladde beskrivelser om Guds gode følelser og hans sjalusi for sitt folk.

Åndelig hor dreier seg om avgudsdyrkelse. Det første budet lyder: "Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder (ved siden av meg) enn meg." 5 Mos 5:1-2. Mange ganger falt Israels folk i avgudsdyrkelse, og med avguder fulgte det alltid et liv også i andre synder: fysisk hor, løgn, urettferdighet, mord, vold og undertrykkelse. Guds ti bud ble overtrådt, de budene som var pakten mellom Gud og folket. Å bryte Guds bud ledet Guds folk i mangfoldige lidelser. De måtte og må gang på gang høste hva de hadde sådd.

Utroskap imot Frelseren Jesus Kristus dreier seg også om  å bryte Kristi bud. Troskap imot ham er å holde hans bud, og hans bud er at vi skal elske hverandre. Apostlenes brever konsentrerer seg i det å formane og oppmuntre til kjærlighet i alle dens nyanser på livets alle områder, og advarer mot hindringer for denne kjærlighet. 

"Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. For jeg har forlovet dere med en mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en som forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det!" 2 Kor 11:2-4

Den finere, listigere  form for avgudsdyrkelsen i Det nye testamente beskrev Paulus med disse tre: en annen Jesus, en annen ånd eller et annet evangelium. Det dreide seg altså om det budskapet Paulus forkynte, men det hadde sniket seg inn et annet innhold, andre poenger og nyanser som ikke samsvarte med det originale. Budskapet hadde nok  noe av det originale i seg, men ved siden av det hadde det kommet noe falskt.

I Romerbrevet tar Paulus den falske nådelæren i behandling: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?" Rom 6:1-2. Paulus evangelium, det originale, dreide seg blandt annet om en nåde som hjalp til å dø fra synden og å leve i et nytt liv uten å synde. Forfalskningen - et annet evangelium - var at man kan godt fortsette å synde fordi nåden er så stor at den dekker all synd. I Åp 2:6 og 15 står det om nikolaittenes lære og gjerninger. De lærte at "evangeliets frihet plasserte dem over enhver morallov, det gav dem anledning til å synde fritt og  å kunne leve et løssluppet liv". (Studiebibelen) 

Mange kristne er observante og ser denne faren og advarer mot den. Noen blir veldig ivrige, og i sin iver mot den falske nåden angriper de også den ekte nåden og den ekte friheten. De ser ikke at ved å forkynne frelse ved loven  faller de selv i den andre grøften av åndelig horeri. Paulus  advarer med sterke ordelag også mot denne motsatte falske versjonen av evangeliet:

"Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet, men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium." Gal 1:6-7.  Det var noen som kom til galaterne og forkynte at de måtte omskjæres og holde overleveringer fra fedrene for å bli frelst. Det var ikke nok med å tro. Paulus kaller disse forkynnere for falske brødre som hadde listet seg inn for å lure på menighetenes frihet i Kristus Jesus, slik at de kunne føre dem inn i trelldom. Gal 2:4. Paulus slår fast at man blir frelst ved tro på Jesus Kristus, og at man får Ånden ved å høre forkynnelse i tro. Han formaner: "Stå derfor fast i den frihet  som Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde under trelldomens åk." Gal 5:1.

I Matt 23 taler Jesus kraftig imot de lovlærde og avslører deres hykleri og mangel på å skille mellom det vesentlige og det mindre viktige. I denne sammenheng er det godt å lese hele kapittelet 23, men jeg siterer her vers 23 - 24: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, misskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Kjærlighet til Gud er at vi holder hans bud. En "militært" kristen leser: "bud, bud, bud..", og han ser helst seg selv som kommandanten og den riktige og ortodokse formidleren av Guds ord. Det som veier tyngst, hovedsaken, essensen, det vesentlige blir som regel  en sidesak, og myggene blir silt nøye, sidesakene blir tyngste og viktigste.

Nå kan man jo si at det ikke finnes sidesaker i Guds ord. Da er det viktig å tenke på at overdrivelse er overtredelse. Ved å overdrive lyver man. Mygg er mygg, og kamel er kamel, og de har ikke samme størrelse. Det er helt sant at Jesus sier at det ytre ikke skal forsømmes. Men Jesus sier også at først må innsiden av begeret og fatet renses, slik at også utsiden kan bli ren! Matt 23:26.

Militære loviske kristne ser gjerne at friheter som andre har er synd.  Og de har lovens harde bud for å ta andre med Guds ord, og andres friheter blir karakterisert som grove synder. Militære kristne virker meget sterke i sin tro og overbevisning, i hvert fall når det gjelder andres liv og valg.

Det er belysende å lese  Romerne 14  i denne sammenheng. Der er det gode råd om hvordan vi skal forholde oss til hverandre når det gjelder livets "mygger". Paulus konstaterer at det synlige er ikke  urent i seg selv. Han tar fram mat og drikke og å ta vare på dager. Det viktige er at hver og en tar sine valg og gjør det for Herren. Kort sagt dreier det seg om samvittighetsfrihet innfor Gud å velge etter sin tro og overbevisning.

Både Jesus og Paulus beskriver en kristen tro der kjærligheten og det indre forholdet til Gud er essensen. Den kristne friheten er derfor også underlagt kjærligheten. En kristen skal ikke være til anstøt for sine medmennesker ved sin frihet. Kjærligheten er viktigst! Paulus klargjør at det er godt å la være å spise kjøtt som er ofret til avguder eller å la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller å ta anstøt eller å bli svak. Rom 14:21. Selv om man for sin egen del kan gjøre disse ting med god samvittighet.

Bær hverandres byrder,  og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2