Hva gjemmer seg i en nidkjær Gud?

 

Det er noe som heter Guds  nidkjærhet. I Jakobs brev 4:5 står det: Gud søker med nidkjærhet etter den ånd som bor i oss. Det dreier seg om Guds  følelser for mennesket, når Gud ser at mennesket deler sitt hjerte med noe annet eller andre ved siden av Ham. Denne nidkjærheten beskrives også  med sjalusi, svartsyke. Menneskets sjalusi gir oss en svag pekepinn  om hva Gud kan føle for Sin elskede. Guds sjalusi er likevel ren. Den er ikke ond. Nidkjærheten retter seg mot vår utroskap mot Gud: Tjener vi to herrer? Er vårt hjerte delt? Er vi avgudsdyrkere?

Det gamle testamente beskriver mange scener nettopp om dette. Gud blir brennende vred på sitt folk på grunn av deres gjentagende avgudsdyrkelse. Som menighet eller enkelte kristne kan vi være årsak til at det gjør vondt i Guds hjerte.  Denne troløsheten smerter Ham veldig. Midt i frafall vil man likevel ha Guds velsignelse og nåde over seg, og blander litt eller litt mer kristendom med sine avguder, akkurat som Israelfolket gjorde. Ved siden av Gud dyrket de sine avguder. Gud hater dette.

En scene i Dommernes bok 10 viser oss Guds hjerte ved Israelfolkets omvendelse fra avgudsdyrkelse: Folket kastet bort de fremmede gudene de hadde hos seg. Nå begynte de å tjene Herren. Og nå kunne Guds sjel ikke lenger holde ut Israels ulykke. Vers 16. Avgudsdyrkelse tar freden og velsignelsen bort fra livet, og på nasjonal plan opplevde folket at de ble underkuet av nabofolkene. Når de omvendte seg, tok Gud på nytt ledelsen og hjalp dem til frihet og velsignelse. Den gjenkjærlighet og hengivelse som omvendelsen innbefatter, drar  fram Guds faderhjerte, eller ektemannshjerte, fullstendig. Gud blir rørt i sitt indre, og da  kan Han ikke noe annet enn vise barmhjertighet. Jer 32:20

Omvendelsen, sinnsforandringen må være til stede. Når Jakobs sønner kom til Egypt for å kjøpe korn på grunn av hungersnøden i Kanaans land,  satte Egypts statsminister, deres bror Josef dem på prøve. Han spilte en hard tyrann. Hans brødre, Juda i spissen, hadde  solgt ham til slave for et par titalls år tilbake. Dette førte til mye lidelse i Josefs liv, men til slutt ble han forfremmet i Egypt for å lede kornproduksjon og salg.  Nå  i prøvesituasjon viste Juda ansvar og kjærlighet og ville ofre seg. Judas forandring gjorde  et så voldsomt  inntrykk på Josef at han ikke klarte å beherske seg lenger, men avslørte sitt sanne broderhjerte for sine brødre. Han var meget beveget og gråt og fortalte at han var deres bror Josef. Han tilgav dem deres forbrytelse mot ham. 1 Mos 44-45. Denne meget følelsesladet hendelse kan beskrive oss  noe også om Guds hjertelag når et menneske eller et folk gjør bedring. Det er en stor glede i himmelen, når en synder omvender seg. Det er en far med inderlig medlidenhet som springer i møte med sin hjemvendende bortkomne sønn, som angrende sine synder  kommer tilbake hjem. Luk 15:11-32.

I Salomos Høysang beskrives kjærligheten. Den er sterk som døden. Dens nidkjærhet er hard som dødsriket. Den har flammer som ildsluer. 8:6.  Guds kjærlighet  er nidkjær og sjalu. Når Hans eget folk eller Hans menighet, eller et  av Hans barn er troløs mot Ham og løper etter avguder, står ikke Gud der og vinker "ha det", og ikke bryr seg, men Han blir vred  og sjalu, fordi Han elsker. Han lider og kaller sine egne tilbake. Herren venter, så Han kan være nådig med oss. Jes 30:18. 

Hvordan er det med deg og meg? Har Gud kommet på avstand i ditt liv? Er gudsforholdet blitt kaldere?  Jakobs brev gir sterke formaninger til hjerter som er troløse: Omvend deg! Ydmyk deg! Hold dere nær til Gud, så skal Han holde seg nær til dere. Rens deg! Klag og sørg og gråt! Altså: Omvend deg! Når vi kjenner vår tilstand og gjør dette, er Gud der og tar oss imot og restaurerer oss. Da kan fornyelsens tider komme fra  Gud, og Hans nåde i Kristus Jesus fortsette å virke i livet til vekst og kjennskap til vår Frelser.

"Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Forholdet mellom Gud og hans utvalgte folk, Israel, og Jesus Kristus og hans troende sammenlignes ofte med trolovelse og ekteskap i Bibelen. Når det er tale om åndelig skjøgedom, dreier det seg om utroskap, og det alltid fra menneskers side. Gud står i sin ektepakt. Han har ikke vært utro, men hans folk ble gang på gang funnet i hor, og dette har vært en stor sorg for Gud å bære. I Det gamle testamente er det mange følelseladde beskrivelser om Guds gode følelser og hans sjalusi for sitt folk.

Åndelig hor dreier seg om avgudsdyrkelse. Det første budet lyder: "Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder (ved siden av meg) enn meg." 5 Mos 5:1-2. Mange ganger falt Israels folk i avgudsdyrkelse, og med avguder fulgte det alltid et liv også i andre synder: fysisk hor, løgn, urettferdighet, mord, vold og undertrykkelse. Guds ti bud ble overtrådt, de budene som var pakten mellom Gud og folket. Å bryte Guds bud ledet Guds folk i mangfoldige lidelser. De måtte og må gang på gang høste hva de hadde sådd.

Utroskap imot Frelseren Jesus Kristus dreier seg også om  å bryte Kristi bud. Troskap imot ham er å holde hans bud, og hans bud er at vi skal elske hverandre. Apostlenes brever konsentrerer seg i det å formane og oppmuntre til kjærlighet i alle dens nyanser på livets alle områder, og advarer mot hindringer for denne kjærlighet. 

"Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. For jeg har forlovet dere med en mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en som forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det!" 2 Kor 11:2-4

Den finere, listigere  form for avgudsdyrkelsen i Det nye testamente beskrev Paulus med disse tre: en annen Jesus, en annen ånd eller et annet evangelium. Det dreide seg altså om det budskapet Paulus forkynte, men det hadde sniket seg inn et annet innhold, andre poenger og nyanser som ikke samsvarte med det originale. Budskapet hadde nok  noe av det originale i seg, men ved siden av det hadde det kommet noe falskt.

I Romerbrevet tar Paulus den falske nådelæren i behandling: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?" Rom 6:1-2. Paulus evangelium, det originale, dreide seg blandt annet om en nåde som hjalp til å dø fra synden og å leve i et nytt liv uten å synde. Forfalskningen - et annet evangelium - var at man kan godt fortsette å synde fordi nåden er så stor at den dekker all synd. I Åp 2:6 og 15 står det om nikolaittenes lære og gjerninger. De lærte at "evangeliets frihet plasserte dem over enhver morallov, det gav dem anledning til å synde fritt og  å kunne leve et løssluppet liv". (Studiebibelen) 

Mange kristne er observante og ser denne faren og advarer mot den. Noen blir veldig ivrige, og i sin iver mot den falske nåden angriper de også den ekte nåden og den ekte friheten. De ser ikke at ved å forkynne frelse ved loven  faller de selv i den andre grøften av åndelig horeri. Paulus  advarer med sterke ordelag også mot denne motsatte falske versjonen av evangeliet:

"Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet, men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium." Gal 1:6-7.  Det var noen som kom til galaterne og forkynte at de måtte omskjæres og holde overleveringer fra fedrene for å bli frelst. Det var ikke nok med å tro. Paulus kaller disse forkynnere for falske brødre som hadde listet seg inn for å lure på menighetenes frihet i Kristus Jesus, slik at de kunne føre dem inn i trelldom. Gal 2:4. Paulus slår fast at man blir frelst ved tro på Jesus Kristus, og at man får Ånden ved å høre forkynnelse i tro. Han formaner: "Stå derfor fast i den frihet  som Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde under trelldomens åk." Gal 5:1.

I Matt 23 taler Jesus kraftig imot de lovlærde og avslører deres hykleri og mangel på å skille mellom det vesentlige og det mindre viktige. I denne sammenheng er det godt å lese hele kapittelet 23, men jeg siterer her vers 23 - 24: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, misskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Kjærlighet til Gud er at vi holder hans bud. En "militært" kristen leser: "bud, bud, bud..", og han ser helst seg selv som kommandanten og den riktige og ortodokse formidleren av Guds ord. Det som veier tyngst, hovedsaken, essensen, det vesentlige blir som regel  en sidesak, og myggene blir silt nøye, sidesakene blir tyngste og viktigste.

Nå kan man jo si at det ikke finnes sidesaker i Guds ord. Da er det viktig å tenke på at overdrivelse er overtredelse. Ved å overdrive lyver man. Mygg er mygg, og kamel er kamel, og de har ikke samme størrelse. Det er helt sant at Jesus sier at det ytre ikke skal forsømmes. Men Jesus sier også at først må innsiden av begeret og fatet renses, slik at også utsiden kan bli ren! Matt 23:26.

Militære loviske kristne ser gjerne at friheter som andre har er synd.  Og de har lovens harde bud for å ta andre med Guds ord, og andres friheter blir karakterisert som grove synder. Militære kristne virker meget sterke i sin tro og overbevisning, i hvert fall når det gjelder andres liv og valg.

Det er belysende å lese  Romerne 14  i denne sammenheng. Der er det gode råd om hvordan vi skal forholde oss til hverandre når det gjelder livets "mygger". Paulus konstaterer at det synlige er ikke  urent i seg selv. Han tar fram mat og drikke og å ta vare på dager. Det viktige er at hver og en tar sine valg og gjør det for Herren. Kort sagt dreier det seg om samvittighetsfrihet innfor Gud å velge etter sin tro og overbevisning.

Både Jesus og Paulus beskriver en kristen tro der kjærligheten og det indre forholdet til Gud er essensen. Den kristne friheten er derfor også underlagt kjærligheten. En kristen skal ikke være til anstøt for sine medmennesker ved sin frihet. Kjærligheten er viktigst! Paulus klargjør at det er godt å la være å spise kjøtt som er ofret til avguder eller å la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller å ta anstøt eller å bli svak. Rom 14:21. Selv om man for sin egen del kan gjøre disse ting med god samvittighet.

Bær hverandres byrder,  og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2

Tastetidsalderen

Vi lever i en tid der vi kan få praktisk talt alt ved å taste eller trykke på knapper. For to hundre år siden kunne man kanskje kalt det for å trylle. Vi får masse informasjon ved tastetrykk, vi kan handle, kommunisere ved å taste. Vi kommer fort fram ved å trykke på pedaler. Daglig bruker vi forskjellige maskiner og apparater som gjør livet mye lettere for oss enn hva tidligere generasjoner kunne drømme om. Dagens mennesker i Norge har alt. Vi i vestlige land har ved teknologien skapt en ny verden der vi ikke mer trenger Gud. Hva trenger man Gud til når man er mett dagen lang, har masse spennende muligheter til tidsfordriv, trenger å arbeide mye mindre enn folk gjorde før og  tjener likevel mye mer penger som vi kan bruke for oss selv og leve i luksus. Mange vanlige mennesker lever i dag i bedre forhold enn kongene og de rike gjorde før.

Det er noen ord som jeg tenker på i sammenhengen: Jesus sier at et menneske lever ikke av brød aleine men av hvert ord som går ut av Guds munn.


" I gamle dager" var det mye fattigdom og mangel, og folk trodde på Gud og bad til Ham i sin nød. Krigstider  og andre vanskeligheter tvinger mennesket på kne, men når faren er over, blir Gud også glemt, er en kjensgjerning. Ateister i dag hevder at nøden har skapt Gud for mennesker. Men jeg mener at nøden åpenbarer Gud for oss, fordi da søker vi Ham, og Han er å finne bare ved erkjennelsen av menneskets egen ringhet og hjelpeløshet.

Jesus sier også: "Fordi du sier: "Jeg er rik, har fått overflod og ikke har behov for noe," og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken, så råder jeg deg til å kjøpe gull av meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se." Åp 3:17-18.

Det er alvorlig at det er kristne Jesus kaller for å være elendige, ynkelige, fattige,  blinde og nakne. Er vi kristne  forblindet av tiden vi lever i? Stemmer det at mye av det vi burde se, vi ikke ser? Er også vi selvtilstrekkelige? Har vi  en form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft til å forvandle oss fra vår egoisme til kjærlighet?

Er ikke vår tid en fengsel for ånden? Kroppen opphøies og tilbes overalt og vi er blendet av tilbedelsen av det synlige og det materielle. Det er derfor vi ikke ser. Hva kan vi gjøre for å komme ut av den mørke fengselen? Hvordan kan vi se og finne sanne åndelige verdier?

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette (det nødvendige materielle) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33. Disse ord sa Jesus til mennesker som ikke hadde alt og som bekymret for å skaffe mat og klær for seg og sine familier. Søker vi Guds rike og Hans vilje først? Eller lever vi for det materielle først og sist?

Jesus befaler den rike Laodikea-menigheten til å omvende seg. Han råder dem å kjøpe av Ham åndelige verdier: gull renset i ild, hvite klær og øyensalve. Jakob forklarer  i 5:1-3 : "Dere rike; gråt og klag.. Rikdommen deres er fordervet, og klesplaggene deres er møllspist. Gullet og sølvet deres ruster bort, og rusten deres skal være et vitne mot dere og skal ete opp kjøttet deres som ild. Dere har samlet dere skatter i de siste dager." I Guds øyne er altså higen etter den materielle rikdommen som fordervelse og rust, møllspiste klær og blindhet.

Må Gud hjelpe oss å se vår sanne tilstand så at vi forstår å omvende oss! Må hver og en  av oss finne ut hva Gud vil si til oss personlig med disse ovenfor siterte ord.