"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, og jeg befatter meg ikke med storverk eller med spørsmål som er for underfulle for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." Salme 131:1-2.
Min finske oversettelse uttrykker Davids ord i vers 2 slik: "Jeg har underholdt og beroliget min sjel, som et avvent barn hos sin mor er min sjel i meg."
 |
| Pixabay |
I Bibelens tid ble barn gitt die i flere år. Avvenning var en stor hendelse og ble markert med en fest. David hadde lagt merke til at denne for barnet vanskelige opplevelse ble styrt av en empatisk mor, som trøstet sitt barn med å underholde og berolige ham. Sikkert også ved å fortelle at for å vokse stor måtte han slutte å die. Det er vanskelig for barnet å forstå situasjonen, å slutte er overfor hans fatteevne. Men til slutt blir barnet rolig og gir opp.
David var en emosjonell mann, og Bibelen forteller mye om hans følelsesuttrykk. Et menneske med mange følelser kan ha det kaotisk i sitt indre liv, i sin sjel. David hadde fulgt med, hvordan små barn hadde klart å bli stille midt i det vesle livets vanskeligste situasjon. Det skjedde noe inne i ett barn. Barnet gav seg. Å se en mild mor hjelpe sitt fortvilete barn gjennom krisen mon ha gitt David et hint: Kan jeg styre min urolige sjel ved å oppmuntre den til ro? Har jeg noen som kan støtte meg på samme måte som en mor tar sitt barn i favnen og trøster ham? Det hadde David! "Vend tilbake til din hvile min sjel, for Herren har gitt deg overflod." Herren hadde lyttet David i dødsangst, og han hadde møtt en nådig og barmhjertig og rettferdig Far, som berget hans sjel og hjalp ham i sorg. Salme 116:3-8.
Det lille barnet måtte bli løst fra symbiosen med mamma, men han kunde fremdeles føle seg trygg i hennes kjærlighet. Livet hadde kommet i en ny fase. Barnet skjønte ikke det der og da, men ved å gi opp ble han moden til å komme videre i livet. Barnets nye hengivenhet fortalte David, at ikke heller han skal befatte seg med spørsmål som var for underfulle for ham.
David levde i samfunn med Gud, og ut fra dette felleskapet fikk han mot og styrke og ord som han kunne bruke i livets kompliserte utfordringer for å finne balanse i sin sjel. Han kunne selv "være mor" til sin sjel, tale tro til seg selv og fatte mot midt i følelsesmessig kaos.
Vi får herlige oppmuntringer i Guds ord: "Dere elskede, i det at dere oppbygger dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd, hold dere i Guds kjærlighet og vent på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig tid." "La Kristi ord bo rikelig i dere.." Judas 20-21 og Kol 3:16. Det er vår Frelsers ord som kan forme oss innefra og skape fred og ro i hjertet. Det er oss gitt å gripe ordet og smelte sammen med det ved tillit og tro.
