Hvordan vente på Jesu gjenkomst ?

  

bilde: geralt fra Pixabay

"Vær lik mennesker som venter på sin Herre når Han vender tilbake..." Luk 12:35-48. Vi er gitt antydninger om når Jesus kommer, men vi vet ikke dagen eller timen. Men det er betydningsfullt, hva som rører seg i våre hjerter, mens vi står foran spørsmålet: Når kommer du, Jesus? Våre tanker avslører våre holdninger, og det er på disse Jesus setter søkelyset i en ransakende  lignelse om tjenere, som har som oppgave å forvalte sin herres eiendom, mens han selv ikke er hjemme.

Jesus tar fram en tanke, en holdning, som kan prege hjertet: "Min Herre venter med å komme." Nå er det mulighet for meg og deg å stanse og spørre, om vi har denne holdningen, og hva  den virker i vårt liv og tjeneste. Denne tanken styrer tjeneren i lignelsen til å ta det sløvt, likegyldig og herskende. I sin herres fravær  utnytter han sine medtjenere  med å kreve tjenester for seg selv med makt og straff, mens han selv lever i  svir og drukkenskap.

Jesus tar også fram en annen holdning og tanke: Forventning med håp midt i det at Herren drøyer. Trofasthet. En forvalter som er opptatt av å gi sine medtjenere mat i rette tid. En tjener, som er forbilde for andre, som ikke søker bare sitt eget, men også andres beste. Selv om Herren ikke er tilstede, er han trofast i sitt arbeid.

Det er en prøvelse i det å ikke vite dagen. Ventetiden kan avsløre, om vi er ekte i vår tro, eller falske.  Om vi tjener av hjertet Herren Jesus, eller om vi er øyentjenere. Kan vi åpne opp for Jesus med det samme når Han kommer, eller har vi behov for å begynne å rydde og ordne opp i kulisser før vi åpner døren for Jesus?

Jesus og apostlene gir oss mange nøkkelord for ventetiden: Våk og be! Vær edru! Vær rede. Vær trofast i smått og stort. Edruhet knyttes til den lyse dagen og arbeidet, og tankens klarhet, til motsetning for  den mørke natten med drukkenskap, søvnighet og uklar tankegang. 

Jesu gjenkomst er nært knyttet til  Herrens dag, som Skriftene taler mye om. Denne dagen er karakterisert med "mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke". Joel 2:2. "Mennesker skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i en sky med kraft og stor herlighet." Luk 21:26-27. Men for Jesu disipler som venter våkende på Ham, er denne mørke perioden ment til å bli hjertets lyse dag. De benytter av Guds ord, som er lyset på deres sti.  "Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket." 1 Tess 5:5. "Når alt dette begynner å skje, se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28. 

"Guds frelsende nåde oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus.." Tit 2:11-13"

Hører du og jeg, når Jesus sier: "Jeg kommer snart (brått)." Johannes hørte og svarte: "Amen. Ja, kom, Herre Jesus!" Åp 22:20. Kan du "høre" at Johannes sier "kom!", uten forbehold? Må vi ha den samme daglige, Jesus elskende bønn i våre hjerter, og la den bønnen forme og forberede oss til Hans komme.

Samuel blir profet

 

Israels betydelige profet og dommer Samuels barndom blir skildret  i 1 Samuelsbok 2. Han var et bønnesvar til moren Hanna. Når Samuel var noen år gammel, og Hanna hadde avvent ham, reiste hun til helligdommen med barnet og tok ham til presten Eli og sa: "Jeg er den kvinnen som stod her hos deg for å be til Herren. Jeg bad om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg bad Ham om. Derfor gir jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han tilhøre Herren." 1 Sam. 1:26-28. Hannas bønn banet veien for Samuel som en av de store profeter og forbedere i Israel.

Foreldrene dro hjem, og Samuel ble igjen hos Eli. "Gutten tjente Herren framfor presten Elis åsyn."

Eli var en god og mild mann. Han hadde to voksne sønner som tjente i helligdommen som offerprester. Men sønnene var onde og spiste hensynsløst av den delen av offerkjøtt som i loven var ment til offer for Gud, og slik foraktet de Herren og Hans ord. De levde også i åpenbar hor. Eli fikk høre rykter om deres ugudelighet, og da irettesatte han dem, men de hørte ikke på ham. Så sendte Gud en profet til å irettesette Eli og talte om straffen som skulle komme over sønnene og hele slekten.

Midt i dramaet vokser gutten Samuel. Bibelen forteller så vakkert om ham og hans utvikling, hvordan han tjente Herren framfor presten Elis åsyn, hvordan han ble kledd i en liten prestedrakt og gjorde tjeneste for Herren. Mens fortellingen om Elis egne sønner og deres syndeliv går fram, vokser Samuel og blir større gutt og lever et godt liv som behager Gud og mennesker. Disse to fortellinger flettes sammen. Motsetninger kommer fram. Han modnes til å få åpenbaringer fra Gud.  Gud taler direkte til Samuel en natt, og redd forteller han Eli hva Gud hadde  sagt om ulykker som ville ramme Elis sønner og slekt. Den tidligere spådommen av den Guds mann blir bekreftet. Profetien går i oppfyllelse i kapittel 4.

I sine barne- og ungdomsår utviklet gutten seg i et rent og tjenende liv foran Herren midt i  en ugudelig og grådig religiøsitet. Vi vet ikke hvor mye Samuel så og forstod om Elis sønners synder, men det er sannsynlig at han fikk med seg alt. Jeg antar at han, som Lot  i Sodoma, "ble plaget under de ugudeliges tøylesløse oppførsel.. dag etter dag i sin rettferdige sjel ved å se og høre de lovløse gjerninger." 2 Pet. 2:7-8. Sannsynlig var denne tidlige perioden i Samuels liv med og oppdrog ham til den store gjerning han som Israels dommer og profet ville utføre. En dommer må kunne skille mellom rett og urett for å skifte rett. Hans trofasthet ble kjent: "Hele Israel fra Dan til Be´er-Sjeba - nord til sør - forstod at det var stadfestet at Samuel var Herrens profet."

Skildringen av Samuel likner på vår Frelsers barndom: "Jesus vokste i visdom og alder og i velvilje hos både Gud og mennesker." Luk 2:52

Paulus formaner Filippis troende til å være ulastelige og rene, Guds uklanderlige barn midt i en vrang og fordervet slekt, til å skinne som strålende lys i verden ved å holde fram Livets ord. Fil 2:15-16. Et slikt barn og ungdom var Samuel, til stor velsignelse for hele folket i Israel. 

Klarer vi å skille  det edle fra  det uedle i vårt eget liv og i vår tid?

Om meningen med livet og Guds vilje

"Oline, født og død. Hun var ung en gang." Slik beskriver Knut Hamsun  en av sine personer i romanen Markens grøde. Oline får en del plass i boken, men verdien av hennes liv sammenfatter forfatteren med disse få ord.

Jeg var femten år når jeg ble troende kristen etter et par års søken etter  meningen med livet. Jeg fant den i personen Jesus Kristus. En gang sa jeg til min mor: "Mamma, du har ikke noen mening i livet." Dette sa jeg til henne etter mitt store funn, men etter noen år ba jeg henne om unnskyldning og skammet meg over min tidligere umodne og mangelfulle forståelse av livet.

Det var sant at mor da ikke kjente Jesus og på den måte ikke levde i Guds mening og vilje, men som et menneske skapt av Gud hadde hennes liv en verdifull betydning. Jeg takker Gud for mine foreldre som gav meg livet. All Guds skaperverk er god og meningsfull selv om synden har gjort store ødeleggelser i verden. Guds kjærlighet til verden er enorm, og derfor skal en kristen respektere hvert eneste menneske. Alle mennesker er med i Guds plan, i den naturlige livssyklusen, og alle står til ansvar for sin tid på jorden.

I Guds plan har likevel de som Han har kalt og utvalgt, de som har gitt sitt liv til Jesus Kristus og hører Ham til, en spesiell oppgave å ære Gud og fullføre Hans vilje i sitt liv. De er ment til å leve i Guds bestemmelse og å søke Guds ledelse og vilje. Peter skriver om å framskynde Guds dags komme ved en hellig ferd og gudsfrykt. (2Pet 3:11-12) Guds dag kommer til å bli en omveltning i menneskehetens historie, og det blir enorme krefter i virksomhet. Den sammenlignes også med fødselsveer og ved dem blir et rettferds rike født. I "Fadervår" ber vi: "La viljen Din skje på jorden slik som i himmelen." Dette er en prosess der alle som er Guds barn er med ved sin bønn og ferd. Hvilken oppgave!

 Jesus opphøyer et lite barn til eksempel for etterfølgelse for mennesker. En baby er nærmest et ekte bilde av Gud i skaperverket med sitt liketil vesen uten hykleri. Den avspeiler den nye skapningens natur, og frøet til dette herlige sinnet får man i den nye fødselen, og med et slikt  sinne og sinnelag tjener man Gud etter Hans vilje.

 Jesu ord til Peter om hans tjeneste og gjerning kan være en veiviser også for oss for å gjennomføre Guds vilje i livet: " Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Joh 21:18. Disse ord kan illustrere oss utviklingen i forståelsen av Guds vilje i livet. Livsoppgaver utført etter Guds vilje er bundet med kjærlighet og trofasthet mot Jesus Kristus. Å binde seg i en oppgave og å være trofast i den viser modenhet i stedet for at man er overalt litt som man selv synes og har lyst til. "Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Herren som har lagt det på ham." Klag 3:27-28.

Når Gud oppdrar oss til oppgaver, jobber Han først og underveis med å rense våre motiver og holdninger. Budet "hedre din far og mor" sikter til å støpe livets grunnmur, det gode hjertets holdninger også i møte med andre mennesker enn foreldrene. Å hedre beskriver en hjerteinnstilling som former ord og handlinger, og å vise ærbødighet er en grunnvoll for kommunikasjon med alle mennesker etter Guds vilje.

I finsk fromhetsliv sier man ofte: - La oss nøye oss med Guds vilje. Denne fromme tanken har likevel en nyanse som ikke er riktig. Den underordner Guds vilje under menneskets egen tanke og vilje. Guds vilje får en negativ undertone. Det riktige er heller: - La oss bøye oss under Guds vilje. Det er godt å legge merke til falske detaljer i livet, og la Guds ord rette ens holdninger. 

Det fins også en annen tanke om Guds vilje som kan lede våre tanker til avveier: Alt i mennesket strider mot Guds vilje, og alt skal korsfestes og dødes. I en munkeorden sov munkene i likkister, og det eneste de fikk si til hverandre var: "Husk at du en gang skal dø."

 Det må være klart for oss at livet på jorden er i seg selv Guds vilje, naturlig og godt, og at vi kan takknemlig nyte av dets goder.

Bildet er tatt av hannahlmyers fra Pixabay

 "Gled deg, du som er ung, i din ungdom, la ditt hjerte fryde seg i din ungdoms dager. Gå på de veiene ditt hjerte vil, etter det dine øyne ser. Men vit at for alt dette skal Gud føre deg fram for dommen." Fork 11:9. Det gjelder midt i livets gleder og goder å finne en balanse, å glede seg ansvarsfullt. Gud har gitt oss sine gode livslover så at gleden ikke blir formet til lettsindighet og tomhet. Gleden i ungdommen er fortsettelse av barndommens ekte glede, og det er godt å bevare den. I ungdommen blir denne gleden hardt prøvet, fordi da er fristelser til lettsindig og selvisk glede dominerende. En kristen ungdom skal ikke slippe gleden fra seg i Jesu etterfølgelse, men la den få tyngde fra rene kilder, fra å tjene andre mennesker i omtanke og kjærlighet. Da blir gleden balansert i den godes tjeneste.

 Patriarken Jakob var en hardt prøvet mann. Han stjal sin fars velsignelse fra sin bror Esau. Han fikk velsignelsen, og lærte  selv å velsigne. I sin alderdom blir han ført til Egypts farao, og han velsigner ham. Etter å ha samtalt med ham, før han går ut, velsigner han farao på nytt. 1Mos 47:7-10. Vi er kalt til å velsigne, å tale vel og  å gjøre godt. Jakob hadde fullendt velsignelsen. Han fikk selv velsignelsen og gav den videre så at han til slutt var preget av å velsigne. Det er alltid godt å møte takknemlige mennesker. Påminner det ikke  om det lille barnet som deler velsignelse med sitt vesen?!

Guds barn er kalt til å velsigne.

 Ved forskjellige faser i livet vil Gud lutre og rense  dette skjønne gudsbildet som et lite barn har. Ved å hedre far og mor i barndom og ungdom, ved å bevare den ekte gleden i ungdommen ved å gi og tjene, og ikke bytte den med lettsindig spott, spøk og underholdning. Gleden i Gud er meningsfullt, ikke tomt. På denne grunnvollen kan vi bygge videre  i kjærlighet til Kristus, og la Ham drive oss videre til å velsigne og å gjøre godt.

Akt deg for øyeblikkets lokkelser

 

Når israelerne i Josvas  ledelse drog for å erobre Jeriko i det lovede land, fikk de av Gud en streng beskjed om å ikke ta noe krigsbytte, men å lyse alt i byen i bann. Dette var en prøvelse. En mann, Akan, var ulydig. Han så en vakker babylonsk klesdrakt blant byttet, to hundre sekel sølv og en gullbarre som veide 500 gram. Han fikk lyst på alt dette og tok det og gjemte det i jorden under teltet sitt. Josva 7:21. Hans overtredelse ble avslørt, og han måtte bøte med livet. Alt levende han eide, barna og dyrene måtte dø med ham, og alt det han eide ble brent. Josva 7.

 Paulus skriver at det som hadde hendt tidligere ble skrevet til advarsel for oss. Hva er det Gud vil si til oss ved Akans synd? - - - I bønn kom et ord til meg. "Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er Faderens kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og stolthet over livets goder, er ikke av Faderen, men er av verden. Og verden forgår, det samme gjør verdens lyst, men den som gjør Guds vilje, forblir til evig tid." 1Joh 2:15-17.

Akan bekjente at han hadde fått lyst på det vakre og verdifulle, når han så det. Begjæret  ble så sterk at det dempet og overvant Guds røst. Han tok tingene og gjemte dem. Han gjorde på samme måte som Adam og Eva i Edens hage: Frukten på treet til kunnskap om godt og ondt var en lyst for øynene og et tre til begjær, og de tok og åt, og gjemte seg for Guds åsyn mellom trærne i hagen. 1Mos 2:6, 8. På grunn av Adams og Evas ulydighet kom døden i verden. Det å opponere Gud ved å ta frukten fra det forbudte treet fikk katastrofale følger.

Bilde av Jeff Jacobs fra Pixabay

 Akans barn måtte dø med ham. Jeg antar at de så faren deres gjemme byttet under teltet, og på den måte aksepterte de gjerningen. Kanskje fikk de forbud mot å si til noen. Eller at de var like begeistret som Akan når de så gjenstandene, og ville holde dem skjult for andre mennesker.

Våre gjerninger påvirker andre mennesker. Synden har forbannelse og død med seg, og den vil alltid ha flere med seg.

"Akt deg for øyeblikkets lokkelser, vokt deg for det onde." (Sirak 4:20, gammel oversettelse) Det plutselige, som vil ta deg og hindre deg fra å tenke om. Slike fristelser har vi masse i dag, overalt. Tenk deg en situasjon der du får stor lyst til  å delta i sladder, som utvikler seg til å snakke stygt om et menneske. Det er en følelse som driver deg og vil ta deg til fange. Men du overveier saken og lar det være. Dagen etter er du glad at du var stille. Det er viktig å ta avstand fra sterke følelser og vurdere dem. Å ta "elsk ikke verden" til seg midt i lystens begeistring kan distansere oss fra begjæret og gi oss mulighet til å tenke fornuftig og å se situasjonen i større sammenheng.  Denne svakhet i oss, tankeløshet i det plutselige "jeg vil" vet også svindlere å utnytte. Brått, før du vet ordet av det, kan du ha åpnet tilgang til din bankkonto for dem. Det  er skakende at dagens livstil styres av samme mekanismer som svindlere utnytter. Det er enorme mengder av indre verdier som står på spill i dagens samfunn. I frihetens og kjærlighetens navn  lar mange følelser ta  styring i livet, og bedra. Med litt refleksjon kunne en god del tragedier uteblitt. 

Vi bør likevel huske at kristenlivet ikke er "rør ikke smak ikke, ta ikke". I Edens hage var det masser  av trær som Adam og Eva fikk spise frukt av. Bare ett tre de måtte gå forbi. Som regel fikk Israels folk ta krigsbytte i krig, men ikke i Jeriko. Er du og jeg  lydhør for når Gud sier at dette  ikke er ditt tre, og denne ikke er din by? Når vi velger å elske Gud og søke det Han  vil, velger vi noe som skal bestå, leve videre inn i evigheten. 

 Livets tre i Edens hage hadde hele tiden vært  tilgjengelig for Adam og Eva, men de mistet muligheten etter syndefallet. Ved Frelseren, Jesus Kristus har vi fått ny mulighet, adgang til evig liv, ny fødsel og en ny livstil: Gud gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet." Rom 2:7. 

Vær mor til din sjel

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, og jeg befatter meg ikke med storverk eller med spørsmål som er for underfulle for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." Salme 131:1-2.

Min finske oversettelse uttrykker Davids ord i vers 2 slik: "Jeg har underholdt og beroliget min sjel, som et avvent barn hos sin mor er min sjel i meg." 

Pixabay

I Bibelens tid ble barn gitt die i flere år. Avvenning var en stor hendelse og ble markert med en fest. David hadde lagt merke til at denne for barnet vanskelige opplevelse ble styrt av en empatisk mor, som trøstet sitt barn med å underholde  og berolige ham. Sikkert også ved å fortelle at for å vokse stor måtte han slutte å die. Det er vanskelig for barnet å forstå situasjonen, å slutte er overfor hans fatteevne. Men til slutt blir barnet rolig og gir opp.

David var en emosjonell mann, og Bibelen forteller mye om hans følelsesuttrykk. Et menneske med mange følelser kan ha det kaotisk i sitt indre liv, i sin sjel. David hadde fulgt med, hvordan små barn hadde klart å bli stille midt i det vesle livets vanskeligste situasjon. Det skjedde noe inne i ett barn. Barnet gav seg. Å se en mild mor hjelpe sitt fortvilete barn gjennom  krisen mon ha  gitt David et hint:  Kan jeg styre min urolige sjel ved å oppmuntre den til ro? Har jeg noen som kan støtte meg på samme måte som en mor tar sitt barn i favnen og trøster ham? Det hadde David! "Vend tilbake til din hvile min sjel, for Herren har gitt deg overflod."  Herren hadde lyttet David i dødsangst, og han hadde møtt en nådig og barmhjertig og rettferdig Far, som berget hans sjel og hjalp ham i sorg. Salme 116:3-8.

 Det lille barnet måtte bli løst fra symbiosen med mamma, men han kunde fremdeles føle seg trygg  i hennes kjærlighet. Livet hadde kommet i en ny fase. Barnet skjønte ikke det der og da, men ved å gi opp ble han moden til å komme videre  i livet. Barnets nye hengivenhet fortalte  David, at ikke heller han skal befatte seg  med spørsmål som var for underfulle for ham. 

David levde i samfunn med Gud, og ut fra dette felleskapet fikk han mot og styrke og ord som han kunne bruke i livets kompliserte utfordringer for å finne balanse i sin sjel. Han kunne selv "være mor" til sin sjel, tale tro til seg selv og fatte mot midt i følelsesmessig kaos. 

Vi får herlige oppmuntringer i Guds ord: "Dere elskede, i det at dere oppbygger dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd, hold dere i Guds kjærlighet og vent på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig tid." "La Kristi ord bo rikelig i dere.." Judas 20-21 og Kol 3:16. Det er vår Frelsers ord som kan forme oss innefra og skape fred og ro i hjertet. Det er oss gitt å gripe ordet og smelte sammen med det ved tillit og tro.

 

 

 

 

 

  

Bønn uten grenser

 "Fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg." Matt 11:12

Bildet av Open Clipart -Vectors, Pixabay

Dette er ikke det enkleste ord av Jesus. Hva er denne rivende og stormende makt? Sier Jesus her noe vesentlig og sentralt? Himlenes rike er nok viktig i Jesu forkynnelse, men i fleste av sine lignelser taler Han om det fra et annet perspektiv: Det er noe enkelt og naturlig som vokser fram. "Himlenes rike er deres", sier Jesus om de fattige i  ånden. Også at vi skal bli som små barn for å komme inn i himlenes rike.  Men det virker som om disse som trenger seg inn, kommer også gjennom. Det virker  som om det er med liv å gjøre å storme inn. Det er et desperat håp de har.

I sentrum av himlenes rike er det en helligdom, den aller helligste, Guds og Hans Sønns trone. Jesus er også Menneskesønnen, som berettiger Ham til å være mellommann mellom mennesket og Gud. Han vet av erfaring hva det er å være et menneske og hvilke utfordringer mennesker møter i den onde verden. Ved Hans blod kan vi tre fram foran Gud og be med frimodighet om  miskunn og  nåde  til hjelp. Jeg tror at denne rivende, stormende og inntrengende  makt som trenger gjennom, er en frimodig troens bønn. Det greske ordet for frimodighet betyr "å si alt", "å tale fritt ut". "Å si alt" inneholder det å tømme sitt hjerte, å la i alle ting bønneemnene komme fram til Gud. Jesus oppmuntrer oss å be "hva som helst" i Hans navn.  "Å si alt og å tale fritt ut " omfatter også utholdenhet: Ubøyelig, "uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han som gav løftet, er trofast." Å rive til seg kan bli virkelighet også i årelang troens tålmodighet. Det inneholder tidsperspektivet i det å si alt, å be kontinuerlig. (Hebr 4:14-16; 10:19-23. Fil 4:6; Joh 14:13)

Bibelen forteller om mange mennesker som innstendig nærmet seg Gud. Deres hjerte hadde denne "alt"-holdningen, som kom fram i forskjellige måter: 

"En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, kom bakfra og rørte ved kanten av klærne Hans. For hun sa med seg selv: - Hvis jeg bare kan få røre ved klærne Hans, så skal jeg bli helbredet." Matt 9:20-21.

I Matt 15:21-28 møter vi en kanaaneisk kvinne som pågående og forstyrrende roper til Jesus og vil at Han skal befri hennes datter fra demonbesettelse. Hun virker reint ut frekk med sin sterke og ubøyelige vilje, som Jesus kaller for en stor tro.

Den blinde Bartimeus stormer og roper og ber til Jesus om at Han skal  miskunne seg over ham, og når han blir truet av mennesker roper han enda mer. Mark 10:46-52.

 I Bibelens bønnebok, Salmene, brukes utallige ganger ordet rope  om bønn. Lydstyrken kan  uttrykke størrelsen av hjertets trang og nød. Men man kan også ved å rope overdrive sjelskrefter til en uekte bønn. En stille bønn kan også være et rop, som Hannas, som talte i sitt hjerte, og leppene beveget seg uten lyd. "Jeg har utøst min sjel for Herrens åsyn.. utfra min store nød og sorg" forteller  hun etterpå. Sam 1:15-16. Jakob sier til Gud: "Jeg lar Deg ikke gå uten at Du velsigner meg!" 1 Mos 32:26. 

Det var en stormende, men ydmyk pågåenhet i disse bønnene, og de ble besvart. De åpenbarer en tro som tekkes Gud. Jesus var disse menneskers  eneste mulighet, og de grep den. 

 "Strid troens gode strid, grip det evige livet." 1Tim 6:12. Grip Guds rike!   

Med disse linjer ønsker jeg  å oppmuntre i frimodig bønn. Må våre hjerters øyne bli  åpnet til å se de grenseløse muligheter vi har ved bønn etter Guds vilje. "Komme Ditt rike! Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Det er ekstremt frimodig å be og befale slik fra hjertet! "..Djerve menn gir seg i himlenes rikes vold." (Gärtners oversettelse av siste delen av Matt 11:12)  Det er vi som skal be fram Guds vilje på jorden.

 I den frimodige bønnens ånd løfter jeg mitt hode og lar det jeg har skrevet være mitt  "å si alt og tale fritt" - rop, med Ef 3:20 som utropstegn:

Gud "er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss." 

Jesus er svaret

 

 

Bilde av  Absolut Vision, Pixabay

Manges tro har lidd av manglende bønnesvar. Kanskje det har vært en viktig sak og man har bedt om hjelp fra Gud, man har ventet på svar som ikke kom. Hvorfor svarer Gud ikke? I ytterlighet kan det ha ledet til gudsfornektelse.                                                                                                                          

Jesus er svaret. Dette er blitt en mye brukt frase av Jesus-troende. Likevel er Jesus et enestående, aktuelt og ekte svar til menneskets søken. Når jeg i min ungdom gav mitt liv til Jesus, ble Han for meg livets mening som jeg  hadde søkt. "Vårt hjerte er urolig til det finner hvilen i Deg, Gud", fastslår kirkefader Augustinus i sin bønn.

På hvilket spørsmål  er Jesus svaret? Johannes  6.  kapittel kan fortelle noe. Der står det om hvordan Jesus metter tusener av mennesker med fem brød og to fisk. Forestill deg hvordan dette påvirket menneskene som opplevde dette. Johannes forteller  at de ble overbevist over  at Jesus var profeten som det var forutsagt om i Skriftene. De ville tvinge Jesus til å bli deres konge. Da gikk Jesus fra dem til fjellet. Han ville være aleine. Han visste at Guds tid for Hans kongedømme  her på jorden ikke var nå. Dagen etter fant folket Ham i Kapernaum. De tenkte fremdeles på brødunderet. Det var naturlig at de ville gjøre Jesus til deres konge: En slik regent kunne være i stand til å fjerne nøden og fattigdommen og gjøre hele folket velstående.

Folkets hjerte lengtet etter ytre velstand. Den dypeste meningen med undere var å feste blikkene på Gud og møte Ham, og på den måte også bli innvendig mettet og helbredet. Og så skjedde det også ofte, når Jesus helbredet og gikk rundt og gjorde godt. Dagen før hadde Jesus lært mennesker og helbredet mange og til sist mettet denne store folkemengden. Han hadde medynk med dem. De var som får som ikke hadde hyrde. Han så deres virkelige indre tilstand og rotløshet. Når menneskene som hadde vært vitner til brødunderet nå møtte Jesus på nytt, så sa Han dem direkte at de hadde rettet deres hjerters lengsel og søken mot feil ting:

"Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For Gud Faderen har satt sitt segl på Ham." Joh 6:27. Jesus framhever at Gud Faderen hadde gitt Ham fullmakt til å gi kontinuerlig uforgjengelig mat til mennesker og at Han selv er Livets Brød som Gud hadde gitt dem. Dette var vanskelig for dem å forstå, og mange av dem begynte å knurre og resonnere mot Jesu ord. De ba Ham om Guds brød, men knurringen og resonneringen begynte når  Jesus sa at Han selv var dette Guds brød, at personen Jesus var svaret på deres bønn. Meningen med livet var ikke i ytre velstand men i felleskap og harmoni med  Giveren og Skaperen av livet.

Manglende bønnesvar kan komme av uferdig bønn. Meningen med Guds svar og ord er å trenge igjennom, møte våre indre åndelige behov og svare på dem. Av og til begynner Guds svar med ubekvemme spørsmål om synd. Da begynner som regel resonneringen, knurringen og vantroen, og Guds tilbud blir ignorert. Men når vi lytter til Guds "spørsmålsvar" og  bekjenner vår synd, blir troens verden åpnet for oss. Det er ved tillitsfull tro og tålmodighet vi får svar på bønnen. Mens denne ofte vonde prosessen pågår, lærer vi å kjenne Gud. Når svaret kommer, kjenner vi det, selv om det kan være forskjellig fra det vi ba om. Vi bør akseptere Hans behandling i stedet for at vi i vantro avbryter bønnens dialog. I denne prosessen finner verdiene den rette prioriteringen. Materialisme, brødet er ikke nok, men vi merker at Jesus, Livets Brød, metter og tilfredsstiller hjertets hunger og lengsel.

 "Søk først Guds rike så skal alt annet bli gitt dere i tillegg." Gud vil nok  tilfredsstille våre timelige behov. Også da vil Han åpenbare seg for oss som hjertets helbreder. Jesus er livets brød og vann. Han frigjør fra skyld og skam. Han er vår Frelser. Han lærer oss å leve rett. Han er kilden til indre fred og glede.