Koden til den trange porten

Det var en som spurte Jesus: "Herre, er det få som blir frelst?"

Jesus svarte: "Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det." Luk 13:23-24. Les også fremover versene 25-30.

Matteus uttrykker det slik: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei, som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7:13-14. Les også 15-23.

De fleste går ikke inn gjennom den trange port. Riktignok søker mange å komme inn, men er ikke i stand til det. Jesus fortsetter med å fortelle at i de siste dager er det en flokk blant de som blir utenfor, som henviser til undergjerninger som de har gjort i Jesu navn. Men Jesus sier at de har drevet med lovløshet! Han forteller også at det kommer folk fra alle himmelretninger, og at blant disse er det mange som kommer inn i Guds rike. Også er det av betydning at "noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste". "Hierarkiet" i Guds rike er motsatt menneskelig tankegang. "Hver den som opphøyer seg selv skal bli fornedret. Og den som fornedrer seg selv skal bli opphøyet." Luk 18:14. Dette er grunnloven i Guds rike, og bestemmer, hvem som kommer inn. Det er som et pass. Det avslører hva den trange port er i praksis.

I Guds rike brisker man ikke seg. Der konkurrerer man ikke heller om første plasser. Å være pave eller bisp garanterer ikke inngang.

Bilde av Tomislav Jacupec fra Pixabay

                                                  

Jesus sier: "Den som fornedrer seg som et lite barn er den største i himlenes rike." Matt 18:4. Den som er liten har de beste forutsetninger for å komme gjennom den trange port.  De svake, de dåraktige og de som står lavt i verden, de som blir foraktet, de som ikke er noe, oppdager porten med større sannsynlighet enn de aktede, rike og mektige. Å ydmyke seg, å bekjenne  sin synd og å erkjenne sannheten om sitt eget syndige vesen, er passordet for å motta frelse fra Den Allmektige Gud og Skaper. Denne koden fant den bortkomne sønnen i Jesu lignelse først etter å ha mistet alt: sin rikdom, aktelse, ære og storhet: Han kom til seg selv og sa: "Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn." Luk 15: 18.

 Denne frelse blir oss alle tilbudt på grunn av Jesu forsoningsverk på Golgata. Å søke tilflukt hos Jesus er dårskap som bare et lite menneske vedkjenner seg. Ved å ta imot denne Guds dårskap i sin egen litenhet kommer man gjennom porten inn i himlenes rike. Også den store kan ydmyke seg og bli liten, likevel så ofte først gjennom omveier og motgang, som lignelsen om den bortkomne sønnen viser oss.

Fridd ut av mørkets makt

Himmelrikets hemmeligheter blir ikke forstått av dem som vil ha sin bagasje med seg, enten de vil støtte seg til  rikdom eller makt eller intelligense. "Hvis dere ikke omvender dere og blir som barn, skal dere slett ikke komme inn i himmelens rike", sier Jesus, Matt 18:3. I vår verden kommer  resurssterke mennesker, rike, intelligente, begavede, pene og kule fram i livet, men i Guds rike er det annerledes. Der er de små største og har beste forutsetninger å komme framover. Man kommer ikke i det hele tatt inn med spisse albuer eller noen storhetstanker. Gud har skjult himmelrikets hemmeligheter for vise og kloke og åpenbart dem for umyndige.

Pixabay, bilde av Khusen Rustamov

Det begynner fra den trange port, som er vanskelig å finne. Men søkende og bedjende finner til porten, og senest da innser man at for å komme inn  må man bli liten. "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7:13-14. For å komme inn gjennom den trange port må det holdningsendring til. Bli som barn! Uten dette er den trange port og den smale vei nettopp trang, smal, anstøtelig og dåraktig, frastøtende. Å bli som et barn er å ydmyke seg, erkjenne sin egen konkurs foran Gud, og å la Jesus Kristus slippe til  i livet. Du trenger å omvende deg. Du må ta standpunkt imot synden som ikke har plass i Guds rike. Da kommer Jesus Kristus, din Frelser og Forløser, renser deg fra din synd og setter deg over  i lysets rike. Ved tro på Ham kommer du nå enkelt inn gjennom porten,  og den smale veien viser seg å være en hovedvei, og "selv ikke dårer skal fare vill" der. Jes 35:8. Med Jesus blir livet lyst og godt. Når du vandrer  framover med Ham, vil du klarere se at egentlig er den brede vei smal, fordi man der blir ulykkelig og bundet av sin egen ego og mange skadelige synder. Også er det mørkt på den brede vei, i tillegg til snarer overalt, og i mørke  går man rett inn i fella. På den smale vei har du Guds levende ord som din lampe og veiviser, og det leder deg  inn i livet i et trygt felleskap med din Skaper og Frelser.

Noen sier at den smale vei blir smalere og smalere når man går framover den. Bibelen sier at den rettferdiges sti er som et strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag." Ordsp 4:18. Men likevel: Hvis vi på den smale vei opphøyer oss selv, blir den smalere og vanskelig, og hvis vi ikke fornedrer oss tilbake i vår stilling som barn, kommer vi i blindgate. Da er den eneste mulighet for oss å snu og å erkjenne hvor vi falt og å ydmyke oss for å kunne fortsette på den smale og belyste veien.  Men hvis vi forherder oss, kommer vi tilbake ut i mørke til den brede veien. "De ugudeliges vei er som det dype mørke. De vet ikke hva som får dem til å snuble." Ordsp 4:19.

Paulus formaner Guds barn til å leve ulastelige og rene midt i en vrang og fordervet slekt. Blandt dem skal vi skinne som strålende lys i verden ved å holde fram livets ord i liv og ord. Den smale veien går altså midt i en vrang og fordervet tid og blandt de mennesker som går på den brede og mørke vei. Fil.2:15. Vår oppgave er å gi dem av vårt lys, Guds ord, også i gjerning og liv, fordi vi er som Jesus, verdens lys, så noen av dem kan se hva som får dem til å snuble, så at de kan  ydmyke seg og finne den trange port. Vi kan være veivisere for dem, la lyset skinne fra vår vei, så at de kan finne den trange port og selv komme  inn i livet i lysets rike.

Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.

Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.

  

Romerbrevet 7, en utviklingsfase i kristenlivet

Denne forståelsen av innholdet i kapitlet 7 i Romerbrevet har jeg tilegnet meg av flere Guds hellige og av egen erfaring.

Det er noe herlig i kristne som vil leve helhjertet for Jesus Kristus. De vil ikke gjøre kompromisser, men sette alt inn for å leve for Ham. Det er et godt sinnelag de eier og til velbehag for Gud. Slike disipler vil Jesus ha, brennende, helhjertede og ekte.

Til tross for helhjertethet opplever en kristen ofte at han kommer til kort. Han setter alt inn, men faller pladask etter kraftanstrengelsen. Livet formes lett til en berg -og dalbane, fra begeistring til melankoli. Tross nederlag kommer man opp igjen og prøver på nytt. Men med tiden kan nedstemthet ta makten i sinnet. Man sukker: Jeg som vil være helhjertet og leve bare for Jesus, jeg klarer ikke det. Hva er det for feil jeg gjør? Hvorfor?

Kanskje får man råd: "Du må ikke trelle under loven og streve i egen kraft. Jesus har gjort alt. Du får tilgivelse av Ham, og får nøye deg med Hans nåde. Vi er skrøpelige, og vi må synde for at Han kan vise sin godhet og tilgi oss. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelsen."

Det er noe som stemmer med egne erfaringer i forklaringen, men den tilfredstiller ikke hjertets trang. Skriften taler om et mer opphøyet liv. Hvorfor formaner Skriften oss til å leve et hellig liv, hvis det ikke er alvorlig ment?

Romerbrevet 7 gir oss dyrebare svar. Der forteller Paulus om sin egen kamp, hvordan han måtte tømme seg selv fra sin egen kraft og prektighet, og hvordan han begynte å se at det var en kamp mellom flere kraftkilder i hans hjerte. Kjødet ville ha hans interesse. Og Ånden ville ha hans hjerte. Han var innstilt til å gjøre Guds vilje. Det var hans store lyst. Derfor kjente han straks hvis han forså seg Guds hellige lov. Han ville gjøre det gode, men stadig måtte han erkjenne at hans gjerninger var besmittet av hans egen natur. Det gjorde vondt i hjertet.

Det er viktig og nødvendig å vite at denne kampen, tilkortkommenheten, disse nederlagene tilhører denne utviklingsfasen. Gud vil føre oss til vårt nullpunkt, så at grunnvollen blir gravd for kristenlivet, for å bygge oss opp. Hvis Paulus ikke hadde vært helhjertet, men delt sitt hjerte, skulle han ikke ha fornemmet besmittelsen. Men nå lærte han synden å kjenne. Han ble bevisst over motivene til sine gjerninger. Han ville leve til Guds ære, men fant ut hvordan han søkte sin egen ære. Han ville leve et liv i kjærlighet, men fikk øye på at hans kjærlighet mange ganger var besmittet av egoisme og kanskje av et ønske om å bli godt likt og beundret av andre. Midt i erkjennelsen av falske motiver erfarte han at det vokste en hat i ham mot det som ikke stemte med Guds vilje. Denne hat vokste parallelt med kjærligheten til Guds gode vilje. Midt i denne indre kamp skjedde det et skille i ham. Hans sinn, hans hjerte ble løsrevet fra hans kjød, der det ikke bodde noe godt. Han hadde kommet til en erfaring av besmittelsen i kjødet. Ved hat til det onde og kjærlighet til Kristus ble dette skille erfaringsmessig gjennomført. Hans hjerte stod hele tiden for Kristus midt i hans nederlag. Hans sorg over nederlagene ble til skillevegg mellom hjertet og kjødet. Til slutt kom han til en forståelse av at han har to alternativer: Han kan velge å gi plass for kjødets begjær i hjertet, og la lystene utvikle til kjødets gjerninger. Eller han kan vandre i Ånden, hengi seg til Guds Ånd, stille seg selv fram til tjeneste for Gud og på den måte la Åndens frukt modnes.

Paulus hadde prøvd å bøje sitt kjød til å gjøre Guds vilje. Gjennom mange nederlag og erfaringer lærte han at kjødet ikke kan det, har ikke evne til det. Kjødet må synde. Han lærte at han må bare ignorere, "døde" kjødet og hengi sitt hjerte og sinn til Guds Hellige Ånd.

Noen tenker at Romerbrevet 7 beskriver Paulus tilstand før omvendelsen. Jeg er av den faste mening at han beskriver en utviklingsfase i kristenlivet, en fase som mange vil hoppe over. Kjødet har uanede krefter også i en kristens liv. Gud står imot de stolte, altså kjødet. Vi klarer ikke å innse at vår virksomhet som oftest er kjødets aktivitet. Derfor må vi gang på gang erfare at den kjødelige kraften ikke duger innfor Gud. Når vi kommer til vårt nullpunkt, kommer vi til ydmykhet og nåde. Å leve i  sitt eget nullpunkt gir mulighet for Guds Ånd til å virke. Straks vi opphøyer oss, kommer vi i faresonen, og kan igjen begynne å slå hode imot veggen, hvis vi ikke erkjenner opphøyelsen. Vi kan komme tilbake til denne fasen flere ganger, kanskje også bli der, eller vi kan finne en falsk vei ut av trinnet. Bare ved sann erkjennelse kommer vi videre og vokser i Guds nåde og kunnskap.

Vår kamp blir da å ta vare på vårt nullnivå, bevare et ydmykt hjerte framfor alt som bevares, for det nye livet utgår fra det. Ordsp 4:23

Be uavlatelig

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få!" Fork 5:1.

Dette ordet virker stillhet og ærefrykt i hjertet. Dette er en viktig side av bønnen: I ærefrykt å erfare avstand til Gud. Likevel midt i fornemmelsen av avstandet er Gud nær. Legg merke til hvordan nærhet og avstand er begge tilstede i bønnen som Jesus lærte oss:

"Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Den store Gud er vår Far.

Også Jes 57:15 beskriver foreningen av disse to motsetninger: "Så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende."  Gud bor  i himmelen og hos de ydmyke. Langt borte og nær ved.

Paulus lærer oss: "La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." Dette verset  taler om det barnslige tillitsforholdet som vi kan ha til vår himmelske Far.

Gud trenger ikke våre ord, men Han reagerer på våre holdninger i vår ånd:  Ærefrykt og ydmykhet. Barnslig tillit og tro. Takknemlighet. Når disse ingredienser er med i ord av våre bønner, blir de fullverdige. Da er de besvart. Ordet "be uten opphold" blir realisert ved denne hjerteinnstillingen. Et ydmykt, tillitsfullt og takknemlig hjerte foran Gud er uavlatelig bønn.

Bønnen til Moses

Aron hadde laget gullkalven for Israels folk mens Moses var oppe på fjellet for å ta imot lovtavlene fra Gud.

Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."

Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet  Egypt med stor kraft  og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."

Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.

Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.

Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.

Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk.  Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. -  Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske  på jorden." 4 Mos 12:3.

Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?

På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan  ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.

Den stjålne velsignelsen

I 1 Mos 27 kan vi lese om patriarken Isak, som ville velsigne sin eldste sønn Esau. Men hans hustru Rebekka og den yngste sønnen Jakob bedrog Isak, og Jakob fikk velsignelsen i stedet for Esau. Velsignelsen lød:"Må Gud derfor gi deg av duggen fra himmelen, av den frodige jord, og overflod av korn og most! Folkeslag skal tjene deg, og folkestammer falle på kne for deg! Vær herre over dine brødre, og la din mors sønner falle på kne for deg! Forbannet være de som forbanner deg, og velsignet være de som velsigner deg!" 28-29.

På grunn av den stjålne velsignelsen begynte Esau å hate Jakob, så Jakob måtte flykte fra ham. Jakob drog til sin onkel Laban i Mesopotamia. Kapitlene 28 - 31 forteller om Jakobs giftermål med Labans to døtre og deres to trellkvinner, og om barna som de fikk. Jakob arbeidet for Laban i tyve år. Under disse årene utnyttet Laban ham, så Jakob til slutt flyktet fra ham med sin familie og sin store eiendom, som han hadde skaffet med sitt harde arbeid. I sin nød hadde Jakob lært å stole på sine fedres Gud, som hadde velsignet ham overmåte, så han hadde blitt en velstående mann.

Jakob stevnet mot Kanaans land, og et møte med broren Esau var foran ham. Under reisen fikk han vite at Esau var på vei for å møte ham med fire hundre menn. Da ble Jakob engstelig og bad til Gud. Etterpå sendte han sine tjenere foran seg med ærbødige hilsener og med gaver for å forsone Esau. 1 Mos 32.

På natten før møtet med Esau hadde Jakob et møte med en mann, som han kjempet med og vant. Denne mannen var Gud, som også velsignet Jakob. Det var en forunderlig kamp, som Jakob vant samtidig som han ble beseiret. 32,22 - 32.

Efterpå knelte en ny og til bunns ydmyk Jakob foran Esau og kalte ham for sin herre. Hele hans familie bøyde seg foran Esau. Men det virker som om Gud hadde forberedt også Esaus hjerte til å møte Jakob. Jakob opplevde møtet med den vennlige Esau som om han hadde møtt Gud. Kapittel 33.

Og nå kommer det som jeg har siktet til med denne betraktning: Jakob sier til Esau: "Jeg ber deg, ta imot min velsignelse som er sendt til deg. For Gud har sett i nåde til meg, og jeg har alt jeg trenger." 33,11. Fiendskapet mellom brødrene hadde kommet av den stjålne velsignelsen. I årenes løp hadde Isaks velsignelse kommet Jakob til del som rikdom og velstand. Nå ville Jakob dele denne velsignelsen med sin bror, og ikke bare dele, men han ville gi den til Esau. Jakob hadde også fått velsignelsen om å være herre over sine brødre, og hans mors sønner skulle falle på kne for ham. Nå hadde han, etter å ha kjempet med Gud, falt på kne foran sin bror med hele sin familie, og kalt ham for sin herre. Han gav også sitt herredømme til Esau.

Jakob ble ikke mindre og mistet ikke velsignelsen ved å gi den til Esau.

Mine tanker går til Jesu maktlære i Matt 20,25-27. "Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave."

Sann ydmykhet er en stor velsignelse for en selv og for omgivelsene.

Et fruktbærende hjerte

I en av sine lignelser forteller Jesus om en såmann som gikk ut for å så. Såkornet falt i fire forskjellige jord. Noe falt på veien, noe på steingrunn, noe blant torner og noe i god jord. Disse ulike grunnene påvirket vekstresultatet. Jesus forklarer at såkornet er Guds ord og jordbunnen er menneskehjerter. Avlingens kvalitet og kvantitet var beroende av hvor kornet falt. Les lignelsen og forklaringen i Luk 8,4-15.

Det er lett å bli skuffet, når man sammenligner sitt eget hjerte med disse jordene. Kanskje finner vi et overfladisk, rotløs og bekymringsfull sted i vår egen barm? Vi vil helst se at vårt hjerte er den gode jorden, men kanskje oppdager vi at såresultatet ikke motsvarer våre ønsker. Vi kan lese i Guds ord og høre på det overfladisk, og da identifiserer vi oss med veien, der ordet blir tråkket og fuglene eter det opp. Kan hende finner vi ut at livets bekymringer og lyster kveler ordet. Eller vi tar imot ordet med glede, men merker at hjertebunnen er alt for hard for ordet, som ikke klarer å slå rot. Kanskje er det bare et lite hjørne i hjertet der ordet vokser fritt? - -

Kan man gjøre noe med saken?

Ja! Vi kan bearbeide jorden, gjøre den dyrkbar. Hjertets opptrokkete stier må pløyes, tankebaner må vendes. Jesus kaller det for å fornedre seg selv. Hjertet kan være eller bli forherdet ved syndens bedrag. Det trenges en oppmyking. Vi kan be med David: "Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker!" "Gud står de stolte imot." Når Han får lov å ransake mitt hjerte, som regel i livsforhold, da blir jeg klar over min egen motstand mot Ham, mitt eget hovmod. Da får jeg anledning til å fornedre meg selv, og da får jeg nåde. Steiner må ryddes vekk, fordi Guds ord ikke slår rot på steingrunnen. Bitterhet og et utilgivelig sinn er som steiner, som hindrer rotveksten. Tornene, bekymringene kan nok vokse sammen med ordet, men etterhvert kveles ordet av dem. Tornene må også vekk og det skjer ved bønn med takksigelse i tillit til Gud som har omsorg for oss.

Nå kan vi dyrke jorden. "Såkornet er Guds ord." "La Kristi ord bo rikelig i dere." Kol 3,16. Vi har et mangesidig utvalg av såkorn. De kan vi gjemme i hjertejord. "Salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Sal 1,1-3.

"Det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet."

Såkornet, ordet har Guds gener, Guds liv i seg. Guds liv er Åndens frukt. Frukten kommer av seg selv, som i naturen, så i våre hjerter, bare forutsetningene for veksten finnes.