"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." Fil 4:6-7.
I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.
Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.
lørdag 2. juli 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Akk, så lett i teorien, men til tider vanskelig i praksis ;)Gode ord Arja, takk. De tar jeg med meg. Vi kan legge gårsdagen bak oss, og slippe å bekymre oss for morgendagen, slik at vi kan "carpe diem", gripe dagen i dag, leve i nuet. Og ha Guds fred med oss, for Han har, som du skriver, oversikten! Og godt er det! :)
SvarSlettGod sommer!
Trine
Takk for kommentaren, Trine. Så sant at det er lett i teorien, men vanskelig i praksis. Derfor måtte jeg henvise til et praktisert tilfelle. Jeg lurer på om vi lett gjør den feilen at vi først i vår største nød går til Gud, i stedet for å gjøre det først. Å leve i kontinuerlig tillit er vårt kall og vår rett.
SvarSlett