Fra Gud og til Gud og med Gud

En av bønnene i "Fader vår" er: "Gi oss i dag vårt daglige brød." Når jeg tenker på livet i Norge nå til dags, så føler jeg det noe ubegrunnet å be denne bønnen, fordi vi har det så godt, vi har mat. "Takk for brødets overflod" kunne være en mer riktig formulering for oss.

Job var en rik og gudfryktig mann, og mistet  alt han eide på kort tid.   Hans kone  syntes at nå var det tid for Job å fornekte Gud. Job svarte til henne: "Er det bare det gode vi skal ta imot fra Gud, og ikke også det onde?" Job 2:9-10. Gud er vår Skaper og giveren av alt liv, så det burde være helt naturlig for oss også å ta imot vårt daglige brød fra Gud, om vi da ber om det eller takker for det. Job strekker det ut til nesten det ubegripelige ved å ta imot også det onde fra Gud.

Før Jesus begynte sin offisielle virksomhet, ble Han ledet av Guds Ånd ut i ødemarken  for å bli fristet av djevelen. Jesus stod ham imot i prøvelsene. Sist tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. Satan sa til Jesus: "Alt dette vil jeg gi deg, hvis du vil falle ned og tilbe  meg." Det står mye i Det gamle testamente om Messias og Hans kommende rike her på jorden. Jesus var bevisst på sin oppgave og at Han var Messias, som skulle grunne tusenårsriket på jorden. Tilbudet virket meget troverdig og passende akkurat i denne fasen av Jesu liv. Satan var denne verdens fyrste og hadde virkelig rett til å gi alt til Jesus. Jesus må ha følt dette som et reelt og  lokkende tilbud. Han stod for rettferdighet og hadde faktisk evner til å forandre verden til et godt sted å bo. Likevel avviste Han tilbudet, fordi det ikke kom fra Gud Faderen: ""Bort med deg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene." Matt 4:8-10.

Livet som Guds barn er å ta alt imot fra Ham. "Når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud." Fork 3:13. La det vokse en naturlig holdning i ditt hjerte: Alt i livet er Guds gaver. 

                                       Bilde av Bob Dmyt fra Pixabay

 - Det kunne også ha skjedd helt naturlig, kan bli påstått, når en kristen forteller om et bønnesvar. En kjensgjerning i troslivet  er likevel at Gud leder dem som lever bedende. Ved bønn gir vi vårt liv til Gud, og da kan vi tro og oppleve at Han er med oss i  livssituasjoner. Han skaper noe nytt i oss. Også i  hverdagens gjentakinger og rutiner. Vi kan se Gud. Oppleve under. Tilmed en svoren ateist må være forundret over et nyfødt  liv i sine armer, og opplever et mirakel midt i det naturlige. Også i kompliserte tilstander er Gud med dem som ber og tror og takker. "Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud." Rom 8:28. Problemer er prøvelser, og det kan ta tid før de blir løst. Når vi går til Gud med våre bekymringer, kan vi, mens vi venter på svar, lære å leve i takknemlighet og med fred i hjertet. Vår opplevelse av Gud i hverdagen kommer fram i tillit, takknemlighet og tilfredshet. Fordi vi mottar alt fra Gud. 

Å be til Gud er å leve i felleskap med Ham. Takknemlighet er respons til det vi får. Bønn er ikke bare ord, bønn er vekselvirkning og en tilstand. Bønn er ikke bare å be for å få, den er tilfredshet for hva man har. Bønn, samfunn med Gud skaper glede og fred i hjertet. Det som ikke harmonerer med Guds tilstedeværelse skaper reaksjoner i et våkent hjerte og samvittighet. "Sorg, anger, harme, frykt, iver, straff, lengsel" kan være ingredienser i bønner til Gud for å gjenopprette balansen, fred med Gud, i hjertet. 2 Kor 7:11

Det nye livet som spirer fram i hjertet, som stadig mottar fra Gud og gir til Ham er et under. Hvordan er det i ditt og mitt hjerte? Vokser det Guds Ånds frukt i oss til Guds ære, skjer det hverdagslige under i ditt og mitt liv, gode gjerninger som følge av felleskap med Jesus Kristus i vårt skjulte liv?

Gud har kontroll over streikende skibindinger og angripende schæferhunder

Det har blitt mange fine skiturer i vinter. Jeg har kort vei til løypen, og før veien ble gruset, tok jeg  skiene på og av hjemme. Så en gang jeg skulle ta av skiene, lyktes jeg ikke med å åpne den ene bindingen. Jeg hadde hatt vanskeligheter med den også tidligere, men alltid lyktes jeg likevel til slutt å åpne den. Nå sendte jeg en enkel bønn til Gud, og skibindingen løsnet. Dette skjedde også et par ganger etterpå ved bønn. Men en gang streiket festemekanismen igjen, og jeg fikk ikke  svar på min bønn. Bindingen satt fast. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå! Til all lykke var jeg ved hjemdøren, og skjønte at jeg må la skiskoen sitte fast og ta ut foten. Jeg tok skien med skoen inn, og senere fikk jeg løsnet skoen lett.  Nå ble det en ny bønn og spørsmål: Hvorfor svarte Gud ikke straks på min bønn?

Veien til løypen ble gruset, og det oppstod et nytt problem: Jeg må ta av meg skiene 200 eller 500 meter fra hjemdøren. Hvis dette skjer igjen, er det nok enkelt å dra foten opp ut fra skiskoen, men jeg må gå hjem på strømpelesten. Jeg løste problemet med å ta en liten turveske med joggeskor opp i med meg på neste tur. Men jeg fortsatte å be  etter skiturene for at løsningen av bindingen skulle lykkes, og det gjorde det. Jeg hadde joggeskor med meg flere ganger, men behøvde ikke å bruke dem, fordi  åpningen av bindingen gikk lett.

Tursekken med joggeskoene hadde nå vært et slags støttehjul for min tillit og tro. Derfor besluttet jeg at jeg ikke tar dem med neste gang.  Ved endt skitur fikk jeg en tillitsfull tanke: Nå ber jeg ikke, fordi joggeskoene som jeg ikke har med, er et symbol på min tro på Guds hjelp og at "åpningsseremonien" går smertefritt. Med denne barnslige tilliten i hjertet har mine mange skiturer etterpå alltid fått en lykkelig avslutning. Nå forstår jeg at den ene gangen når bindingen ikke ble åpnet, var et viktig ledd i prosessen. Min bønn i denne saken ble forandret fra et konkret ønske til en mer abstrakt sinnstilstand,  tillit, og veien videre for meg ble å vokse i tillit. Tilliten til Gud er ment til å bli mer og mer min indre holdning, som i livets strid alltid skal lede min tanke først til min Hjelper og min store Gud.

En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.

Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden  formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.

Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i  nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han  står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.

I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig  sin livshistorie.

Gud er ikke der for å ta deg, men for å gi deg

 Forestillinger om hva andre sier og tenker om en kan komme av frykt. Som regel kommer slike frykttanker av  opplevelser i oppveksten, når noen har  krenket en  så at det har etterlatt spor, ja sår, som lett kan begynne og blø også ved senere anledninger.  Man kan ta andre menneskers ord så sterkt til seg at også ved senere anledninger kan det gjøre vondt i gamle sår, selv også i tilfeller når det ikke er noe skadelig bak ordene. Når svakheten oppstod, kan det ha blitt et tillitsbrudd, som følger med i livet, så at man kan  ofte fortsette å mistenke også andres gode hensikter. Det er en ond sirkel, som tilliten til Guds ord kan hjelpe en å ta styringen over: "Herren er ved min side. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" Sal 118:6.

Krenkelser i oppveksten kan også skape grobunn for bitterhet og hevn, som former ens holdninger og relasjoner til andre mennesker. Evnen til empati kan bli skadet så at ens ferdighet til å sette seg inn i andres situasjon blir mangelfull. Selvsikker bedømmelse av andre kan avspeile ens egne skavanker. Man gjør selv de samme ting som man dømmer andre for. Rom 2:2. Uten selverkjennelse er hver og en av oss i faresonen.

 En sunn selvfølelse er følge av en sunn oppvekst med trygge og støttende mennesker rundt en, som viser kjærlighet og respekt og løfter en opp, og setter grenser i trygge rammer. Andre elsker meg og liker meg, som jeg er, derfor er jeg trygg også selv å elske meg og verdsette meg. Dette er utgangspunktet som gir oss evnen til å gi kjærlighet videre. "Elsk din neste som deg selv". "Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem.". Slik taler Bibelen om empati.

 Fordi mennesket er skapt i Guds medfølende bilde, er også evnen til empati satt i våre hjerter.  Mennesker kan av naturen gjøre det loven lærer. De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, skriver Paulus. (Rom 2:14-15). Oppkomsten av denne menneskelige kjærlighet i trygge relasjoner i barndommen er også et bilde av en viktig åndelig lovmessighet: "Vi elsker Gud, fordi Han har elsket oss først." En kristen forkynner har sagt det slik: "Vi kan ikke elske Gud med vår egen kjærlighet, men med gjenkjærlighet." Denne gjensidige kjærlighet skaper trygghet og sunnhet i vår relasjon til Gud. Å elske Gud leder til og innbefatter også det å elske sin neste.

Gudsfrykt er et begrep som er mye foraktet og totalt misforstått i dagens verden. Noen sier at de ikke vil  høre om eller  ha noe å gjøre med en guddom som krever frykt. Men på samme måte som barn trenger å forholde seg respektfullt til foreldrenes grensesettning for å vokse harmonisk, gjelder gudsfrykt og å holde Hans bud alle mennesker. Det å frykte  Gud, å leve i troen på at Han er med en hele tiden, gjør et menneske  trygg! Å frykte Herren hjelper oss i valgsituasjoner til riktige avgjørelser. Det hjelper oss til rette spor i livet, til sunnhet, liv og overflod. Den er en skatt, livets kilde, begynnelsen til visdom og innsikt. "I Herrens frykt er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern." Ordspr 14:26. I denne tilliten har vi et vern midt i livets stormer.

Det finnes mennesker, som opplever tanken om  Gud som ser dem hele tiden, som skremmende og skadelig. De har sannsynlig fått et forvrengt bilde av Gud, eller lysten å gå sine egne veier er så avgjørende at man skyver Gud til side. Et slikt ensformig bilde av Gud oppstår når man hører ensidig forkynnelse om Guds dommer og hellighet, som tolkes i hjertet til at Gud bare ser og vokter for å ta en. En slik oppfatning kan også komme av egne opplevelser om en streng og uforutsigbar far. Det er nok all grunn til å være urolig, hvis man har synd på samvittigheten. Skriften tegner et bilde om et opprørt hav som ikke kan være stille, om et menneske som lever uten Gud. Midt i denne uroen gir Gud det rastløse mennesket et tilbud: "La deg forlike med meg! La meg lege dine sår!" Han er ikke der for å ta deg, men for å gi deg et nytt liv! Det rette bildet av Gud kan heller illustreres  med foreldrenes omsorg og kjærlighet til et lite barn, som i faresituasjonen løftes opp og flyttes  i et trygt sted, der det kan fritt leke i foreldrenes tilsyn.

Om slik trygghet og erfaring beskriver David i Salme 139, hvordan det er å ha Gud ved siden av seg,  som ser ham hvor han sitter eller står, eller går, og som kjenner hans ord allerede i tankens motiver. David opplever at Gud som formet ham i morsliv, Gud som er opphavet til hans tilværelse, vet å forsikre hans liv på alle måter. Hør på hans vitnesbyrd: "Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? .. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg." Salme 27:1-3.

Det er denne tryggheten, tilliten, godheten som er frisk luft som en som stoler på Gud, puster inn ved å frykte Gud. "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere," sier Jesus. Denne freden er også en god grobunn for en  sunn selvfølelse og menneskelighet.

Davids dramatiske kongeskole

 Det har vært spennende og  oppmuntrende, men også sårt  og hjerteskjærende  å følge med hvordan et menneske ble formet til "en mann etter Guds eget hjerte". Jeg har stanset ved Davids liv i første Samuelbok, før han ble konge i Israel.

 David er best kjent for sin modige kamp og seier over kjempen Goliat. Hva ligger bak denne seieren? Etter Davids egne ord hadde han i sin gjetergjerning som ung gutt opplevd flere ganger Guds hjelp i kampen  imot villdyr. Han hadde blitt befestet i det å søke hjelp fra Herren, og seiret over frykten ved tillit til Gud. Når da profeten Samuel fikk som oppgave fra Gud å gå og salve en av Isais sønner til konge over Israel, visste Gud hvem han hadde valgt. Hans valggrunnlag var hjertet til den blivende kongen. Herren sa til Samuel: "Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." 1 Sam 16:7.

Men det var ikke bare gjeterjobben som hadde formet Davids liv. Han hadde flere eldre brødre, og i  søskenflokken hadde han også gått på sin kongeskole.  Davids eldste bror Eliab var en kraftig mann med et godt utseende. Han og to andre brødre  var kalt til krigen mot filisterne  i kong Sauls hær. Isai hadde sendt David med forsyninger til sine brødre i krigsleiren. Mens David hilste på sine brødre, fikk han høre  Goliat håne den levende Guds stridsmenn. David ble utfordret, og ville snakke og høre mer om situasjonen. Eliab likte ikke dette, og han ble vred og sa til David: "Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden." David svarte til ham:"Hva har jeg gjort nå? Det er vel lovlig å spørre litt", og han  fortsatte å snakke med folk, uttrykte  sin fryktløshet,  og ble ført til Saul, villig til å kjempe mot Goliat. I tillit til Gud og i nidkjærhet for Israel og Israels Gud overvant han kjempen.

Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha  sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.

Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært  ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.

Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig."  Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.

Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.

Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David  nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".

Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.

Bønneprosessen

Det står en del viktige retningslinjer i Bibelen om veien til bønnhørelse. Denne betraktningen tar fram et par av dem. Job 37:14.

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet! Så skal alt dette (mat, drikke, bosted og andre timelige behov) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33.

En lærer til mine barn fortalte for mange år siden om en liten gutt som endelig fant lesekoden. "Hvorfor har ingen fortalt dette meg før", ropte gutten opp. Dette er et godt bilde om "bønnekoden": "Passordet" må være på plass for å komme inn i bønnens verden. Koden er åpenbar, men likevel kan det være vanskelig å oppdage den.

Jeg kom i en vanskelig situasjon, som plaget meg, og jeg delte min sak med en annen kristen. Jesus har sagt at "om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, så skal det bli gjort for dem av min Far i himmelen." Matt 18:19. Vi ba om Guds ledelse og gav saken sammen i hans hender. Dette resulterte ikke til at saken ble løst på et mirakuløst vis, langt ifra. Men vår felles bønnestund var utgangspunktet til mine videre bønner, med hvilke jeg henviste til vår felles bønn: "Herre, takk at denne saken er i dine hender og du tar av den. Jeg aner ikke hvordan du styrer min sak, men jeg kan hvile og stole på deg."

Det er lett å la store og små bekymringer kretse rundt i hodet. Midt i denne grublingen kommer tanken: Du har jo gitt saken i Guds hender. Nå bør du fortsette å søke hans rike først og stole på hans ledelse. Min grubling hadde bekymring i seg, og denne bekymringen ville villede meg fra en enkel tillit til Gud. Da  vendte jeg tilbake til min tillitsfulle holdning foran Gud.

Vanskelige livsforhold kan være langvarige, og daglig bør vi lære oss å flytte våre tanker til den eneste faste holdepunkt: Den allmektige og allvitende Gud. Denne prosessen vil bli et dyrebart bønnesvar for oss! Bønnekodene om å be sammen i enighet med andre kristne, og om å søke Guds rike først, styrer oss ut fra bekymringsfulle tanker inn i en hvilefull tilstand. Denne prosessen påminner meg om et ord i Jobs bok: "Stå stille og se på Guds underverk!" Job 37:14.

Så lenge våre bønner kretser rundt meg og mitt, har vi ikke brukt Guds ords enkle bønnekoder. Vi kan i forskjellige behov, saker og livssituasjoner bruke  forskjellige koder, Guds ords retningslinjer,  som Gud minner oss om. De hjelper oss til å be riktig og å oppdage daglig Guds underverk i livet. Bønn er ikke bare å søke et kort foretrede hos Gud, men en tillitsfull holdning, som hjelper oss å finne "ham som ikke er langt borte fra en eneste av oss", og vi kan fryde oss med å se på hans underverk, hans svar i livet hele tiden i det at "i ham lever og beveger vi oss og er til". Apg 17:27-28.

"Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råker i"

 De siste ukene har jeg gått mye på toppturer, klatret opp på fjelltoppene i mine nære omgivelser. Det er en ny hobby for meg og jeg elsker å vandre i naturen, å klatre og å kjenne i kroppen at jeg rører meg. Jeg har gått mye aleine og aldrig møtt noe skremmende. Det er allikevel helt naturlig å tenke på de farer som man kan møte. Av og til får disse tanker en spesiell makt i sinnet: Tenk om jeg møter en elg som vil forsvare sin kalv og angriper meg? Kan jeg møte en bjørn? Noen ekstra proporsjoner av slike tanker har et par ganger bremset min lyst å gå på tur. Jeg leser og hører av andre at dyr vil helst gjemme seg når de ser et menneske og at de er like redde for å konfrontere oss. Jeg har lært noen forholdsregler, men allikevel møter jeg frykten av og til.

Så kommer den svenske predikanten, Emil Gustafsons strofe meg til hjelp og klargjør situasjonen: "Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råkar i." Den viktigste bønnen er ikke å slippe å møte en sint og redd elg, men å slippe å frykte for det. Et par ganger har frykten vært der og jeg har bett Gud å gi meg sinnesro og hvile i mine tanker. Det er ikke få bibelvers og løfter som man kan støtte seg til, og jeg har gjentatt noen bibelsannheter om å ikke frykte. Hvilen og roen har kommet i hjertet og jeg har fortsatt å vandre med glede, takknemlighet og begeistring.

Også følelsenes Herre

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn, og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss inn i mørke. Da er lyset fra Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.

Noen tanker om troens vesen

Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.

I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.

Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.

Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - -  Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.

Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.

En virksom tro er ikke  avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.

Gud har oversikten

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." Fil 4:6-7.

I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som  Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.

Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.