Min entusiasme for Det gamle testamente

Fra jeg som femtenåring ble  kristen, har jeg lest Bibelen igjennom flere ganger, men alltid fokusert på Det nye testamente. GT ble lest ved siden av det nye, og vurdert som mindre viktig. Derfor ble en del av det gjennomgått med en følelse av plikt. Offringer, lovbestemmelser, mye av profetenes spesielle språk var faktisk hebraisk for meg. For en del år tilbake fikk jeg bedre forståelse av hvor viktig det er å lese Skriften i sammenhenger, og fikk stor utbytte av det. Jeg forstod også at for å komme dypere inn i Guds ord, trenger jeg å fordype meg i røttene, i de bokruller som var Jesu Bibel, når Han vandret her på jorden. Slike tanker blant andre ledet meg til å vie min oppmerksomhet og konsentrasjon til GT.

 Jeg forstod at jeg trenger flere redskaper for å få gravd fram skatter og få utbytte, som jeg var sikker på finnes skjult  inne i de svarte permene. Det beste verktøyet, det hebraiske språket, har jeg ikke tilegnet meg, så jeg bestemte meg å bruke det som jeg hadde til rådighet: min norske King James Bibel, som er vel den oversettelsen som er mest trofast mot originalen, og to finske oversettelser, der den nyeste er språklig lettlest og formidler inneholdet framfor bokstaven. Jeg har bevisst unngått å bruke for mye kommentarer, fordi jeg ønsker først og fremst å høre Guds tale i sitt ord i mitt eget hjerte, og bønnen var og er: "Far i himmelen, gi meg  åpne øyne og  ører, og forstand mens jeg leser." For å gjøre språket mer tilgjengelig og landskapet synlig, har jeg brukt alfabetiske oppslagsverk og kart for å forstå noe om tid,  kultur og omgivelser, når Gud åpenbarte sine hemmeligheter til profetene. Jeg var medviten fra begynnelsen av at en vesentlig forklaring for teksten finner jeg i helheten: Bibelen forklarer seg selv. I NT forklarer Jesus mye av Guds vilje og tanker i lignelser, og  nå kunne jeg begeistret konstatere at også GT er full av billedspråk, og ved å lære "kodene" kommer jeg dypere inn i forståelsen og dimensjoner av teksten. Med tiden forstod jeg også at Gud hadde skjenket meg enda et verdifullt og sjeldent verktøy: tid og ro.

Det har overrasket meg at det er blitt mye sterke følelser ved GT! Innlevelse, glede og fryd, og tårer. Midt i dette har det skjedd holdningsendringer i hjertet: Kjærligheten til Guds lov har blomstret som aldri før, med respekt og ærefrykt, gudsfrykt. Jeg har fått se inn i Guds vesen: Hans trofaste kjærlighet og  mektige sjalusi, som ofte er en del av Hans hellige vrede, Hans tilstedeværelse hos sitt folk, Hans villighet til å respondere til bønner om hjelp i avmakt, Hans stadig gjentagende barmhjertighet. Ikke minst har møtet med Hans hellighet etterlatt spor i mitt hjerte. Hans hjerte for fattige, svake, elendige, undertrykte,  voldsutsatte og lidende kommer fram i sterke profetier mot makthavere og bedrestilte. Gjentatt avgudsdyrkelse og utroskap fra Israelfolkets side fyller Guds hjerte med sterke lidelser, sjalusi og vrede, og  gang på gang kaller Han folket til omvendelse. Midt i alt dette gir Han visjoner om sin frelsesplan, som sikter til alle tings gjenopprettelse.

Jeg legger merke til at jeg mer og mer deler følelser av  forfatteren til Salme 119, som bader i  gleden og kjærligheten til Guds ord, vitnesbyrd og  bud. Mine tanker blir renset, rettet ut og  formet. Gleden  og  kjærligheten til det gode blir styrket. Jesus sier til disiplene at de er rene på grunn av det ord Han har talt til dem. (Joh 15:3). Ved å bade i Guds ord blir det indre renset: Sjelen, altså følelser og forstanden, holdninger blir renset for å formidle Åndens gode frukt for omgivelsene. (1 Pet 1:22) Jeg opplever også Guds raushet i formidling og levendegjørelsen av sitt ord. Når noe blir nytt, blir det et frø til enda flere friske skudd og spirer. Kjærligheten til Frelseren blir fornyet.

Hvor er Jesus da midt i lovprisningen av Guds hellige gamle pakt? Han sier selv at nettopp GT vitner om Ham! (Joh 5:39). Der står det mer om Ham enn vi aner! Han skinner som aldri før i den gamle pakts skrifter og bud og profetier. Jeg legger merke til at mye mer enn jeg tidligere har tenkt på i NT, har faktisk sine røtter i GT. Og nylig fikk jeg vite at når ordet  "frelse" er nevnt i GT, står det på hebraisk Yeshua, Jesus, som betyr frelse. Omtrent hundre ganger. Mer utførlig kan du lese om det her:

   http://www.hebraisktro.no/ht/Navnet_Jesus_i_GT.html

Tyngdepunktet i bønnen

Nå vil jeg fortelle om et viktig bønnesvar som har hatt stor betydning i mitt bønneliv. En enkel sannhet om bønnen ble klar for meg for mange år siden.

 Jeg praktiserte bønn på en måte som jeg kjente ikke var riktig. Jeg ønsket en konsentrasjon og innerlighet i bønnen, og satte hele mitt indre i sving. Jeg ønsket å bli bønnhørt, og syntes at det var viktig å be med hele seg. Det gjorde jo også godt å få tømt sitt hjerte grundig og inderlig for Gud. Jeg fikk en følelse av at jeg bad skikkelig og helhjertet. Men med tiden begynte jeg å legge merke til at det var noe forstyrrende i min framgangsmåte. Det skapte en ny sukk i mitt hjerte: Hva er det som feiler i min bønn?

Da kjente jeg at utifra mitt hjertes innerste kom det to ord inn i min bevissthet:

"Rettferdige Far!"

I samme øyeblikk som disse ordene kom, oppfattet jeg bønnesvaret i dem. Jeg fant ut hva som feilet min inderlige og helhjertede bønn. Jeg kjente igjen ordene fra Jesu yppersteprestelige bønn i Joh 17, og fant dem i vers 25. "Tydningen" til svaret var følgende:

Det dreier seg om bønnens balanse. Tyngdepunktet i min måte å be på hadde vært i min prestasjon i bønnen, i min intensitet og helhjertethet. Jeg hadde søkt en emosjonell bekreftelse ut ifra meg selv for det at Gud hører min bønn. Nå fikk jeg til svar at bønnesvaret ligger i Guds vesen, i det hvem og hvordan Gud er, ikke i det hvordan min bønn er. Jesu bønn i Joh 17 rettet seg til Far, hellige og rettferdige Far. Mitt i sine lidelser overlot Jesus seg selv til Ham som dømmer rettferdig. I rettferdige Fars armer kunne Han hvile midt i uretten og stormen. Ved å  være ett med Guds rettferdige vesen ved overgivelsen til sin Far hvilte Han i bønnesvaret.

Det står mye i Bibelen om Guds egenskaper.  Det står om tålmodighetens og kjærlighetens Gud, trøstens, håpets og fredens Gud, om barmhjertighetens Far. Det står at Herren er vår hjelper, vårt lys og vår frelse, Han er vår styrke og vår klippe. Han er herlighetens Konge, hærskarenes Herre. Når vi ber til Ham, så bør vi lete etter Ham, og med vår bønn hvile i Hans vesen, i den styrken og egenskapen i Ham hva vi i øyeblikket trenger. Tyngdepunktet i vår bønn bør være i altets Gud, og bønnens kraft formidles ved den enfoldige tilliten vi lener mot det i Ham hva vi trenger og mangler.

 Også når vi ber for andre mennesker og for våre kjære som har gått seg vill, er det viktig å komme til hvile i Gud. Vi kan henvende oss til Frelseren og til Den gode Hyrden. Den gode Hyrden leter etter den ene som har gått seg bort, til Han finner den. Luk 15:4-7.  Å øyne hvem Han er som vi ber til og  å ikke miste Ham ut av synet er veien til bønnesvaret.

Det sier seg selv at  balansegangen -  å komme til hvile i bønnen -  ikke alltid er enkelt. Det kan være kamp. Men når man kommer til hvile, da har man fått svaret, selv om det konkrete resultatet kan la vente på seg.

Del 2: Noen feiltolkninger av Gud

I forrige innlegg tok jeg fram problemstillingen om Guds motstridende egenskaper i Det gamle testamente. I denne andre delen vil jeg gjøre leseren oppmerksom på noen sammenhenger som er viktig å ha i tankene mens man leser gamle hebraiske skrifter.

Det er noen hensyn som vi må ta for i det hele tatt å komme i utgangspunktet av vår vurdering av Gud. Det virker som om noen betrakter Gud og har krav på Ham for å være en velmenende menneskestyrt makt som i sin godhet burde styre etter vår vilje. Dette er overtroisk ønsketenkning om Gud. Han er ikke menneskets tøffelhelt.

Selv om Det gamle testamente kan ved første øyekast gi et tilsynelatende primitivt bilde av en eneveldig og hensynsløs hersker, merker en reflekterende leser at teksten vitner om en Gud som er bundet til visse lovmessigheter. Han handler ikke impulsivt, lunefullt eller på slump, men alltid etter de ord som Han tydelig har gjort kjent til mennesker i forveien. På forhånd har Han gjort klart hva som følger av menneskers forskjellige valg. Disse følgene er bundne til menneskenes gjerninger. Den onde gjerningen bærer frøet til straffen i seg selv. Når det står at Gud straffer eller hevner, så dreier det seg om at menneskenes gjerninger straffer seg selv. Midt i elendigheten som onde gjerninger har ledet til, åpenbarer Gud seg i sin kjærlighet med sine bud for å hjelpe mennesket opp fra straffen til et nytt liv.

 Gud er universets høyeste vesen, Skaperen av alt. Når det gjelder Hans styring av mennesker og denne verden, må man først innse hvem Han er. Man må også spørre hvilke utfordringer Han har og hva Han vil. Bibelen inneholder opplysninger om Guds verdensomfattende plan for menneskeheten og historien om Hans bestemmelse fra begynnelsen til slutten. Vi kan lese om den og modnes til å forstå den. Hvor mye kan et lite barn ha greie på hva statsministeren beskjeftiger seg med? Hvor mye kan barnet vurdere eller analysere hans beslutninger? Et barn kan foreslå pappa at han kan skrive til statsministeren for å få penger til en ny bil. En slik tanke ser jeg parallell til hva noen mener om hvordan Gud burde bruke sin allmakt i verden. Men som barnets vurderingsevne utvikler seg med årene, så bør også vår innsikt og kunnskap om Gud vokse. Da kan vi komme inn i Hans tanker og planer som Han har for sitt skaperverk.

 Vi kan ikke tolke Bibelens skrifter bare ut ifra vår tid og vår forståelse av livet.  Gud står ansikt til ansikt med Bibelens mennesker i deres tid og kultur og forståelse av tilværelsen. Han snakker samme språk.  Menneskeheten hadde også da lagt for dagen forskjellige felles spilleregler og lover. På en måte tilpasser seg Gud deres levemåte midt i det at Han formidler dem sin vilje og plan. Det hjelper vår forståelse av Bibelen hvis vi tar hensyn til det kulturelle og menneskelige midt i det at Gud åpenbarer seg. 

                                       

Del 1 Er Bibelens Gud ond?

Noen ateister erklærer triumferende at de ikke vil ha noe å gjøre med Bibelens sadistiske og grusomme Gud. De mener at Bibelen selv taler mot kjærlighetens Gud som kristne forkynner. Bevismateriale for sine påstander har de rikelig i mange episoder i Det gamle testamente. Også for kristne, som har erfart Guds kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse, kan det være vanskelig å kombinere disse Guds gode egenskaper med det motsatte bilde av Gud som Det gamle testamente formidler. Det kan være problematisk og motstridende å forene Guds vrede og kjærlighet, Hans hevn og barmhjertighet, Hans bud om å ikke drepe og de mange episodene der Gud gir ordre om å drepe til mennesker eller engler. Hvem er denne Gud?

Jeg kommer til å vurdere og å analysere disse Guds motstridende egenskaper i flere blogginnlegg som jeg publiserer i løpet av de nærmeste dagene.