Be uavlatelig

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få!" Fork 5:1.

Dette ordet virker stillhet og ærefrykt i hjertet. Dette er en viktig side av bønnen: I ærefrykt å erfare avstand til Gud. Likevel midt i fornemmelsen av avstandet er Gud nær. Legg merke til hvordan nærhet og avstand er begge tilstede i bønnen som Jesus lærte oss:

"Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Den store Gud er vår Far.

Også Jes 57:15 beskriver foreningen av disse to motsetninger: "Så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende."  Gud bor  i himmelen og hos de ydmyke. Langt borte og nær ved.

Paulus lærer oss: "La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." Dette verset  taler om det barnslige tillitsforholdet som vi kan ha til vår himmelske Far.

Gud trenger ikke våre ord, men Han reagerer på våre holdninger i vår ånd:  Ærefrykt og ydmykhet. Barnslig tillit og tro. Takknemlighet. Når disse ingredienser er med i ord av våre bønner, blir de fullverdige. Da er de besvart. Ordet "be uten opphold" blir realisert ved denne hjerteinnstillingen. Et ydmykt, tillitsfullt og takknemlig hjerte foran Gud er uavlatelig bønn.