Når alt du eier blir mer og mer

"Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet og småfeet ditt blir tallrikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut fra trellehuset." 5 Mos 8:12-14.

Når velstanden øker, glemmer man lett Gud. Gudsfornekteren mener at nøden skaper Gud som ikke finnes.

Jeg mener at nøden åpenbarer Gud, gjør Ham synlig.

Selv om Israelfolket hadde sett Guds under, omsorg og ledelse for dem i førti år i ørkenen, var det en reell fare for dem å glemme Ham, når de nå skulle ta sitt land i eie og oppleve fremgang på alle måter. Dette ble de varslet for.

Paulus beskriver Guds tilstedeværelse blandt mennesker slik:

Gud har skapt mennesket og latt dem bo over hele jorden, " for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til.." Apg 17:26-28.

Det at du puster, du rør deg, du lever, beviser at Han er der for deg! Du lever i Ham!  Dette kan man ignorere og glemme, hvis hjertet opphøyer seg. Man blir sin egen gud, og åndelig dement.

Jo mer den materielle virkeligheten sluker oss, jo mindre blir vår åndelige erfaring. Derfor lever vi i dag i åndelig livsfare. Vi  har i overflod av det materielle, så at det er vanskelig for oss å se Gud.

Jo "mer" man glemmer Gud, jo lettere finner man "normale" forklaringer til alt. Et mirakel kan forklares for å være en normal fysisk eller sjelelig prosess. En forunderlig hendelse tolkes som en tilfeldighet. Men jo nærmere man lever Gud, jo mer opplever man Guds finger i alt i sitt liv. Hver dag oppleves som en gave, hendelsene i dagens løp møtes takknemlig og tillitsfullt som Guds ledelse. Man virkelig lever og beveger seg og er til i Gud. Moses opplevde ørkenvandringen på denne måte. Han forteller at det var Gud som ledet folket gjennom alt. Det var ofte vanskelig for folket å erkjenne det, selv om de gang på gang opplevde undergjerninger.

Israelfolkets historie i Det gamle testamente er et forbilde for oss om det åndelige livets lover, bølger og farer. Det er en skildring om Guds nærvær som mennesker til tider opplevde og til tider avviste.

Vi som lever i dagens Norge, lever åndelig farlig. Vi er rike på alle måter, og uten å vite det, avviser vi Gud også midt i vår gudsdyrkelse. Slik fornemmer jeg situasjonen. Men jeg øyner også en praktisk utvei  av dette bedraget:

Det tales om faste i Bibelen. Da kommer man kunstig i en mangelsituasjon. Denne tilstanden skjerper vårt åndelige syn, og hjelper oss å revurdere vår tilstand og omvende oss. Når Jesus formaner til å fornekte seg selv, og ta opp sitt kors og følge Ham, taler Han da ikke  om en slags skjult, stille og kontinuerlig  faste. Må Gud hjelpe oss til å se behovet for å finne dette hjelpemiddelet for å se Ham bedre i vårt livsløp.