Det har vært spennende og oppmuntrende, men også sårt og hjerteskjærende å følge med hvordan et menneske ble formet til "en mann etter Guds eget hjerte". Jeg har stanset ved Davids liv i første Samuelbok, før han ble konge i Israel.
David er best kjent for sin modige kamp og seier over kjempen Goliat. Hva ligger bak denne seieren? Etter Davids egne ord hadde han i sin gjetergjerning som ung gutt opplevd flere ganger Guds hjelp i kampen imot villdyr. Han hadde blitt befestet i det å søke hjelp fra Herren, og seiret over frykten ved tillit til Gud. Når da profeten Samuel fikk som oppgave fra Gud å gå og salve en av Isais sønner til konge over Israel, visste Gud hvem han hadde valgt. Hans valggrunnlag var hjertet til den blivende kongen. Herren sa til Samuel: "Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." 1 Sam 16:7.
Men det var ikke bare gjeterjobben som hadde formet Davids liv. Han hadde flere eldre brødre, og i søskenflokken hadde han også gått på sin kongeskole. Davids eldste bror Eliab var en kraftig mann med et godt utseende. Han og to andre brødre var kalt til krigen mot filisterne i kong Sauls hær. Isai hadde sendt David med forsyninger til sine brødre i krigsleiren. Mens David hilste på sine brødre, fikk han høre Goliat håne den levende Guds stridsmenn. David ble utfordret, og ville snakke og høre mer om situasjonen. Eliab likte ikke dette, og han ble vred og sa til David: "Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden." David svarte til ham:"Hva har jeg gjort nå? Det er vel lovlig å spørre litt", og han fortsatte å snakke med folk, uttrykte sin fryktløshet, og ble ført til Saul, villig til å kjempe mot Goliat. I tillit til Gud og i nidkjærhet for Israel og Israels Gud overvant han kjempen.
Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.
Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.
Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig." Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.
Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.
Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".
Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.
Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.
Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.
Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig." Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.
Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.
Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".
Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar