Hvorfor lar Gud Satan herske? Ville det ikke ha vært riktig å gjøre på en gang slutt på hans makt, totalt, og på den måten lidelsen og ødeleggelsen som han sprer overalt?
Jeg tenker på to svar på dette. Det ene står det tydelig skrevet om, og det andre kan man finne konturer på med nærmere "detektivarbeid". Det første svaret er avgjørende og betydningsfull og det er Bibelens røde tråd. Min hensikt er likevel å konsentrere meg i det andre svaret. Men det første svaret er så vesentlig og grunnleggende at vi ikke kan gå forbi det. I korthet:
Vår Frelser Jesus Kristus "avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset". Kol 2:15. Hele ondskapens åndehær, Satan med alle sine demoner ble beseiret ved Jesu korsdød og oppstandelse fra de døde. Hvert menneske har ved Jesu død og oppstandelse mulighet til å omvende seg og ta Jesus imot inn i sitt liv som Frelser, få syndene tilgitt og få et nytt liv. Ved sin frelsesgjerning har Jesus fått all makt i himmelen og på jorden. I Jesus, ved Ham og med Ham har Satan ingen makt over vår ånd. Ved Jesus ble Satan triumfert! Hans makt er slutt for den som tror, som daglig setter sin lit på Jesus, Seiersherren.
Likevel ser det ikke så ut, den onde fortsetter å herske i beste velgående, og det har forfatteren til Hebreerbrevet også konstatert: "Men nå ser vi ennå ikke at alle ting er Kristus underlagt." Hebr 2:8. Det blir altså en dag, da vi kommer til å se at alle ting blir lagt under Ham. Det står mye i Bibelen om denne overtakelsen, og om det som skjer før den. Men hvorfor tar ting en så lang tid fra Jesu triumf til den endelige og totale frgjørelsen for hele skapningen?
Jobs bok avslører oss noe viktig om virksomheten i åndeverdenen. Den forteller om Satan som de helliges anklager framfor Gud. I Johannes åpenbaring står det om avslutningen av denne anklagetjenesten. Som Job, har også alle andre Guds hellige sin prøvetid her på jorden. Den er fastsatt av Gud for den enkelte, og Gud lover beskyttelse, frelse og seier for dem som setter sin lit til Jesus Kristus og Hans frelsesverk. Vi seirer anklageren i kraft av Lammets blod og i kraft av vårt vitnesbyrds ord. Åp 12:10-11. På denne måte forkynner Jesu etterfølgere Hans død og oppstandelse, Hans seier som deres seier framfor åndemaktene. Alt må prøves. Derfor er Satan til. Han er innsatt av Gud i sin "tjeneste".
Det står noe om Satans opprinnelse og hans fallhistorie. Profeten Hesekiel skriver i 28:1-19 om Tyrus` konge og den åndemakten som han var behersket av. I skildringen smelter kongen og åndemakten i ett, og vi får et konkret bilde av Satan og hans vei fra en lysets engel til Guds motstander. Profeten Jesaja kaller ham for "strålende stjerne, morgenrødens sønn", og derfra får Lucifer sitt navn. Jes 14:12. Navnet Lucifer, lysets engel, avslører oss bedragets og forførelsens art. I mye av sin virksomhet omskaper Satan seg og lyver ved å framtre som en god engel eller Gud. 1 Kor 11:14.
Gud selv forteller om Lucifer i budskapet til Hesekiel: "Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet.. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg.. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg."
Lucifer var salvet til en gjerning, på samme måte som konger, prester og profeter ble innviet til tjeneste i Det gamle testamente. Jesus kaller ham for "denne verdens fyrste". Utgangspunktet for hans makt på jorden er altså at Gud hadde gitt fyrstetittelen til denne engelen full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Når han hadde syndet mot Gud, hadde han fremdeles fyrsteoppgave, men nå, etter fallet ville han erobre Guds skapning fra Gud, i stedet for å tjene den i Guds ledelse. Han ville ta styringen i sine egne hender ved å erklære seg selv som gud og ved å forføre mennesket.
Guds arbeid med sitt folk Israel følger visse lovmessigheter, og mye av det som gjøres og skjer i Israel i Det gamle testamente, avspeiler, er et bilde av Guds plan. Israels konkrete historie forteller om Guds synlige frelsesplan, men også om hendelser i åndens verden. Til og med er mange menneskeliv forbilder av framtiden. Et slikt forbilde er kong David. Han og hans rike forteller om Guds Messias, Den Salvede og Hans kommende gjerning.
Vi leste i Hesekiel 28 om Tyros` konge som et bilde av Lucifer. Også Israels første konge, Saul, hadde en fallhistorie, som ligner Lucifers: "Det fantes ikke noen som var penere enn Saul blandt Israels barn. Skuldrene hans raget høyere enn noen andre i folket." 1 Sam 9:2. Han var en pen og ydmyk mann, og Herren ledet Samuel til å salve ham til konge. Saul begynte sin gjerning i ydmykhet. Men Gud satte han på prøve, om han ville ha Gud som sin styrer i alt. Han klarte ikke testen, og da begynte hans nedoverbakke, og han mistet sin kongedømme. Han ble fortalt at Herren hadde utvalgt en annen konge. Når Saul med tiden forstår at den nye kongen er David, begynner han å forfølge David. Lucifers, Guds motstanders lidenskap har også vært å forfølge Messias, Davids sønn, og alle Hans disipler.
Davids trofasthet mot Gud kommer fram på mange måter, men det virker som om det å respektere Saul, Herrens salvede, er prøvesteinen i Davids liv, og han består prøven med glans. Han respekterte Herren, som hadde salvet Saul, og kunne ikke gjøre noe vondt imot Herrens salvede, selv om han fikk gylne anledninger. Saul var konge i mange år, også etter at han hadde fått avskjedsbeskjeden. Disse årene var Davids prøvetid. Saul forfulgte ham og ville drepe ham. David overvant fristelsen å drepe Saul. Han tok ikke hevn selv, men overgav saken til Gud.
Lucifer var en salvet engel som mistet sin fyrstedømme ved hovmod. Jesus var salvet for å forkynne evangeliet med ord og med sitt liv og ved å gi sitt liv og å stå opp fra graven. Kan Davids respekt for Saul, Guds salvede, gi oss en pekepinn om Jesu forhold til Lucifer, Guds salvede? Jesus brukte aldri vold for å ta kongedømmen som Gud hadde gitt Ham. Har det vært fra begynnelsen av ment slik at overføringen av makten fra Satan til Jesus ikke skulle skje med Lucifers egne urettferdige og ødeleggende midler? Jesus skulle ved døden ta makten fra ham som hadde dødens makt (Hebr 2:14), og med en rettferdig overtagelse av kongeriket knuse urettferdighetens, forfølgelsens og krigens konge.
David ble salvet av Samuel til konge lenge før han fysisk ble Israels monark. I disse årene forfulgte Saul David og ville drepe ham. Av Davids salmer kan vi se hvordan hevntanker kunne streife i hans hode og friste ham, men at han ikke gav dem rom. Også Jesus triumferte over Satan lenge før Han fysisk kommer til å overta Sitt kongedømme. Denne ventetiden er menighetens modningstid, på samme måte som årene til David i ødemarken på flukt fra Saul.
I Johannes åpenbaring 6:9-11 kan vi lese om martyrer som ble drept for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de holdt fast på. De hadde gitt hevnen i Guds hender, og ventet på Guds rettferdige dom over drapsmennene. De ble oppmuntret til å vente inntil martyrenes tall på jorden ble fullstendig. Her ser vi representanter av Kristi menighet, som har lidd samme skjebne som deres Herre uten å ty til vold.
Jesu og apostlenes grunnleggende lære og liv var å ikke kjempe imot onde mennesker, men å overvinne det onde med det gode. Dette virker å være vesentlig i Guds frelsesplan for at Satan til slutt blir totalt overvunnet. Det virker som om Guds rettferdige og endelige dom over denne verdens fyrste og hans tjenere må modnes fram midt i menighetens seier ved å gjøre godt og å velsigne i stedet for å forbanne og å dømme. Johannes forteller om denne sluttfasen slik:
"Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt, er kastet ned. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og i kraft av sitt vitnesbyrds ord, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Åp 12:10-11.
Etter denne lange prosessen blir det nye himler og en ny jord uten ondskap. Noe å se fram til! Noe å glede seg til!
Likevel ser det ikke så ut, den onde fortsetter å herske i beste velgående, og det har forfatteren til Hebreerbrevet også konstatert: "Men nå ser vi ennå ikke at alle ting er Kristus underlagt." Hebr 2:8. Det blir altså en dag, da vi kommer til å se at alle ting blir lagt under Ham. Det står mye i Bibelen om denne overtakelsen, og om det som skjer før den. Men hvorfor tar ting en så lang tid fra Jesu triumf til den endelige og totale frgjørelsen for hele skapningen?
Jobs bok avslører oss noe viktig om virksomheten i åndeverdenen. Den forteller om Satan som de helliges anklager framfor Gud. I Johannes åpenbaring står det om avslutningen av denne anklagetjenesten. Som Job, har også alle andre Guds hellige sin prøvetid her på jorden. Den er fastsatt av Gud for den enkelte, og Gud lover beskyttelse, frelse og seier for dem som setter sin lit til Jesus Kristus og Hans frelsesverk. Vi seirer anklageren i kraft av Lammets blod og i kraft av vårt vitnesbyrds ord. Åp 12:10-11. På denne måte forkynner Jesu etterfølgere Hans død og oppstandelse, Hans seier som deres seier framfor åndemaktene. Alt må prøves. Derfor er Satan til. Han er innsatt av Gud i sin "tjeneste".
Det står noe om Satans opprinnelse og hans fallhistorie. Profeten Hesekiel skriver i 28:1-19 om Tyrus` konge og den åndemakten som han var behersket av. I skildringen smelter kongen og åndemakten i ett, og vi får et konkret bilde av Satan og hans vei fra en lysets engel til Guds motstander. Profeten Jesaja kaller ham for "strålende stjerne, morgenrødens sønn", og derfra får Lucifer sitt navn. Jes 14:12. Navnet Lucifer, lysets engel, avslører oss bedragets og forførelsens art. I mye av sin virksomhet omskaper Satan seg og lyver ved å framtre som en god engel eller Gud. 1 Kor 11:14.
Gud selv forteller om Lucifer i budskapet til Hesekiel: "Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet.. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger. Jeg har innsatt deg.. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg."
Lucifer var salvet til en gjerning, på samme måte som konger, prester og profeter ble innviet til tjeneste i Det gamle testamente. Jesus kaller ham for "denne verdens fyrste". Utgangspunktet for hans makt på jorden er altså at Gud hadde gitt fyrstetittelen til denne engelen full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Når han hadde syndet mot Gud, hadde han fremdeles fyrsteoppgave, men nå, etter fallet ville han erobre Guds skapning fra Gud, i stedet for å tjene den i Guds ledelse. Han ville ta styringen i sine egne hender ved å erklære seg selv som gud og ved å forføre mennesket.
Guds arbeid med sitt folk Israel følger visse lovmessigheter, og mye av det som gjøres og skjer i Israel i Det gamle testamente, avspeiler, er et bilde av Guds plan. Israels konkrete historie forteller om Guds synlige frelsesplan, men også om hendelser i åndens verden. Til og med er mange menneskeliv forbilder av framtiden. Et slikt forbilde er kong David. Han og hans rike forteller om Guds Messias, Den Salvede og Hans kommende gjerning.
Vi leste i Hesekiel 28 om Tyros` konge som et bilde av Lucifer. Også Israels første konge, Saul, hadde en fallhistorie, som ligner Lucifers: "Det fantes ikke noen som var penere enn Saul blandt Israels barn. Skuldrene hans raget høyere enn noen andre i folket." 1 Sam 9:2. Han var en pen og ydmyk mann, og Herren ledet Samuel til å salve ham til konge. Saul begynte sin gjerning i ydmykhet. Men Gud satte han på prøve, om han ville ha Gud som sin styrer i alt. Han klarte ikke testen, og da begynte hans nedoverbakke, og han mistet sin kongedømme. Han ble fortalt at Herren hadde utvalgt en annen konge. Når Saul med tiden forstår at den nye kongen er David, begynner han å forfølge David. Lucifers, Guds motstanders lidenskap har også vært å forfølge Messias, Davids sønn, og alle Hans disipler.
Davids trofasthet mot Gud kommer fram på mange måter, men det virker som om det å respektere Saul, Herrens salvede, er prøvesteinen i Davids liv, og han består prøven med glans. Han respekterte Herren, som hadde salvet Saul, og kunne ikke gjøre noe vondt imot Herrens salvede, selv om han fikk gylne anledninger. Saul var konge i mange år, også etter at han hadde fått avskjedsbeskjeden. Disse årene var Davids prøvetid. Saul forfulgte ham og ville drepe ham. David overvant fristelsen å drepe Saul. Han tok ikke hevn selv, men overgav saken til Gud.
Lucifer var en salvet engel som mistet sin fyrstedømme ved hovmod. Jesus var salvet for å forkynne evangeliet med ord og med sitt liv og ved å gi sitt liv og å stå opp fra graven. Kan Davids respekt for Saul, Guds salvede, gi oss en pekepinn om Jesu forhold til Lucifer, Guds salvede? Jesus brukte aldri vold for å ta kongedømmen som Gud hadde gitt Ham. Har det vært fra begynnelsen av ment slik at overføringen av makten fra Satan til Jesus ikke skulle skje med Lucifers egne urettferdige og ødeleggende midler? Jesus skulle ved døden ta makten fra ham som hadde dødens makt (Hebr 2:14), og med en rettferdig overtagelse av kongeriket knuse urettferdighetens, forfølgelsens og krigens konge.
David ble salvet av Samuel til konge lenge før han fysisk ble Israels monark. I disse årene forfulgte Saul David og ville drepe ham. Av Davids salmer kan vi se hvordan hevntanker kunne streife i hans hode og friste ham, men at han ikke gav dem rom. Også Jesus triumferte over Satan lenge før Han fysisk kommer til å overta Sitt kongedømme. Denne ventetiden er menighetens modningstid, på samme måte som årene til David i ødemarken på flukt fra Saul.
I Johannes åpenbaring 6:9-11 kan vi lese om martyrer som ble drept for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de holdt fast på. De hadde gitt hevnen i Guds hender, og ventet på Guds rettferdige dom over drapsmennene. De ble oppmuntret til å vente inntil martyrenes tall på jorden ble fullstendig. Her ser vi representanter av Kristi menighet, som har lidd samme skjebne som deres Herre uten å ty til vold.
Jesu og apostlenes grunnleggende lære og liv var å ikke kjempe imot onde mennesker, men å overvinne det onde med det gode. Dette virker å være vesentlig i Guds frelsesplan for at Satan til slutt blir totalt overvunnet. Det virker som om Guds rettferdige og endelige dom over denne verdens fyrste og hans tjenere må modnes fram midt i menighetens seier ved å gjøre godt og å velsigne i stedet for å forbanne og å dømme. Johannes forteller om denne sluttfasen slik:
"Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt, er kastet ned. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og i kraft av sitt vitnesbyrds ord, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." Åp 12:10-11.
Etter denne lange prosessen blir det nye himler og en ny jord uten ondskap. Noe å se fram til! Noe å glede seg til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar