Å skrive bloggartikler krever som regel mye av meg. Det blir en del selvrannsaking, omskriving og korrigering underveis. Ved et innlegg for en tid siden bad jeg en del mens jeg skrev. Det kom selvrannsakende tanker og sukk: Hva er det som styrer skrivingen midt i min perfeksjonisme? Hva er mine motiver? Skriver jeg riktig? Er det teori eller har jeg erfart dette? Jeg er ikke fornøyd. Hva er det Du sier Jesus? Hjelp meg!
I min daglige bibellesing holdt jeg på med å gå igjennom Markus evangelium, og hadde det åpen ved kapittel 14. Etter at jeg hadde framstilt mitt ovennevnte bønnesukk, falt mine øyne på en setning i fortellingen som jeg hadde lest dagen før: "Hun har gjort det hun kunne." Disse var noen av Jesu ord til Judas og noen andre av Hans disipler som holdt på å diskutere. De kritiserte sløseriet av kostbar nardussalve, som kvinnen som Jesus forsvarte, akkurat hadde smurt Jesu hode og føtter med. Mark 14:1-9.
Og nå opplevde jeg at disse Jesu ord kom inn i mitt hjerte som et forløsende bønnesvar. Jeg tilegnet meg ordene "hun har gjort det hun kunne", og samtidig ble hele fortellingen levende for meg i større sammenheng. Det var en holdning, en tankebygning, som Jesus tok tak i, som jeg husker å ha hatt fra min ungdom av og som jeg hadde vedlikeholdt i årenes løp: "Du gjør aldri godt nok. Det er alltid noe som henger ved dine gjerninger." Innstillingen hadde nok mistet noe av sin kraft allerede tidligere, og kanskje jeg derfor var åpen til å ta imot disse Jesu ord til kvinnen, som nå ble forklart med tydelighet i mitt hjerte: "Du har gjort det bra. Det du kan, det har du gjort!" Jeg møtte min sjels Brudgom i disse dyrebare ord, og ånden i Hans budskap til meg var: "Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noe lyte på deg." Høys 4:7.
Hva er herligere enn å få et slikt forløsende bønnesvar, og å møte Frelserens kjærlighet som "dekker en mengde synder" og mangler! Hans ord skapte gjenkjærlighet i hjertet. Forbindelsen med Jesus ble styrket. Bibelens fortellinger om Jesu møte med enkeltindivider ble belyst og forklart. I møte med Jesus opplevde folk denne kjærlighet. Jesu møte med mennesker skapte glede og lovprisning, gjenkjærlighet, forløsning og omvendelse. Nå hadde jeg blitt velsignet med slike virkninger.
"Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Er ikke det som er ferdiglagt av Gud på forhånd på min vei en fullkommen gjerning, når jeg vandrer i den? Hvis jeg som er Guds verk, Hans nye skapelse, gjør Hans gjerninger, må de være fullkomne! Hvis jeg lever og vandrer i Guds Ånd, er fruktene gode. Da er det feil av meg å si: Dårlig gjort!
Imidlertid er det en sorteringsarbeid som må gjøres for at vår gamle natur ikke får komme og ødelegge det gode som Gud har gitt oss som oppgave. Vi bør også huske at den nye skapelse er under modning. En fireåring tegner ikke som en tiåring, og det ville være skadelig å kreve tiåringens ferdigheter av ham. Som foreldre oppmuntrer sine barn, så oppmuntrer også Gud sine barn til en videre utvikling ved å si: "Bra gjort", og ved å gi nye midler og veiledning for prosessen videre. Men Jesus advarer oss også mot å gjøre Hans gjerning med latskap. Han som fikk en talent gjemte den i jorden og ble kalt ond og lat. En tjener som begynner å slå sine medtjenere er etter Jesu ord en utro hykler. Det viste Judas seg å være, når han refset, "slo" kvinnen som hadde salvet Jesu føtter i gjenkjærlighet til sin Frelser.
Det gjelder altså å "gi nøye akt på deg selv og på læren". 1Tim 4:16. For min del spør jeg: Var det ikke nettopp det jeg gjorde ved min bønn, og var ikke svaret, "bra gjort" en oppmuntring til å fortsette med samme innstilling?
Lederen i menigheten i Efesos fikk høre "bra gjort" fra Jesus, men likevel manglet han det vesentlige: Den første kjærlighet. Kjærligheten er størst og avgjørende. Det er den indre kvaliteten som Jesus leter etter, spor av Sin egen kjærlighet i form av gjenkjærlighet i våre gjerninger.
I min daglige bibellesing holdt jeg på med å gå igjennom Markus evangelium, og hadde det åpen ved kapittel 14. Etter at jeg hadde framstilt mitt ovennevnte bønnesukk, falt mine øyne på en setning i fortellingen som jeg hadde lest dagen før: "Hun har gjort det hun kunne." Disse var noen av Jesu ord til Judas og noen andre av Hans disipler som holdt på å diskutere. De kritiserte sløseriet av kostbar nardussalve, som kvinnen som Jesus forsvarte, akkurat hadde smurt Jesu hode og føtter med. Mark 14:1-9.
Og nå opplevde jeg at disse Jesu ord kom inn i mitt hjerte som et forløsende bønnesvar. Jeg tilegnet meg ordene "hun har gjort det hun kunne", og samtidig ble hele fortellingen levende for meg i større sammenheng. Det var en holdning, en tankebygning, som Jesus tok tak i, som jeg husker å ha hatt fra min ungdom av og som jeg hadde vedlikeholdt i årenes løp: "Du gjør aldri godt nok. Det er alltid noe som henger ved dine gjerninger." Innstillingen hadde nok mistet noe av sin kraft allerede tidligere, og kanskje jeg derfor var åpen til å ta imot disse Jesu ord til kvinnen, som nå ble forklart med tydelighet i mitt hjerte: "Du har gjort det bra. Det du kan, det har du gjort!" Jeg møtte min sjels Brudgom i disse dyrebare ord, og ånden i Hans budskap til meg var: "Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noe lyte på deg." Høys 4:7.
Hva er herligere enn å få et slikt forløsende bønnesvar, og å møte Frelserens kjærlighet som "dekker en mengde synder" og mangler! Hans ord skapte gjenkjærlighet i hjertet. Forbindelsen med Jesus ble styrket. Bibelens fortellinger om Jesu møte med enkeltindivider ble belyst og forklart. I møte med Jesus opplevde folk denne kjærlighet. Jesu møte med mennesker skapte glede og lovprisning, gjenkjærlighet, forløsning og omvendelse. Nå hadde jeg blitt velsignet med slike virkninger.
"Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Er ikke det som er ferdiglagt av Gud på forhånd på min vei en fullkommen gjerning, når jeg vandrer i den? Hvis jeg som er Guds verk, Hans nye skapelse, gjør Hans gjerninger, må de være fullkomne! Hvis jeg lever og vandrer i Guds Ånd, er fruktene gode. Da er det feil av meg å si: Dårlig gjort!
Imidlertid er det en sorteringsarbeid som må gjøres for at vår gamle natur ikke får komme og ødelegge det gode som Gud har gitt oss som oppgave. Vi bør også huske at den nye skapelse er under modning. En fireåring tegner ikke som en tiåring, og det ville være skadelig å kreve tiåringens ferdigheter av ham. Som foreldre oppmuntrer sine barn, så oppmuntrer også Gud sine barn til en videre utvikling ved å si: "Bra gjort", og ved å gi nye midler og veiledning for prosessen videre. Men Jesus advarer oss også mot å gjøre Hans gjerning med latskap. Han som fikk en talent gjemte den i jorden og ble kalt ond og lat. En tjener som begynner å slå sine medtjenere er etter Jesu ord en utro hykler. Det viste Judas seg å være, når han refset, "slo" kvinnen som hadde salvet Jesu føtter i gjenkjærlighet til sin Frelser.
Det gjelder altså å "gi nøye akt på deg selv og på læren". 1Tim 4:16. For min del spør jeg: Var det ikke nettopp det jeg gjorde ved min bønn, og var ikke svaret, "bra gjort" en oppmuntring til å fortsette med samme innstilling?
Lederen i menigheten i Efesos fikk høre "bra gjort" fra Jesus, men likevel manglet han det vesentlige: Den første kjærlighet. Kjærligheten er størst og avgjørende. Det er den indre kvaliteten som Jesus leter etter, spor av Sin egen kjærlighet i form av gjenkjærlighet i våre gjerninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar