Når vi blir fristet og troen prøves

"Da djevelen hadde fullført all fristelsen,  for han bort fra Jesus inntil en passende tid." Luk 4:13. Dette skjedde etter at han hadde lagt fram  mektige tanker og visjoner for Jesus for liksom å hjelpe Ham i Hans gjerning. Jesus hadde fastet i førti dager, og blitt fristet av ham like lenge. Midt i sin sårbarhet etter en lang faste var Han likevel skarp i ånden for å gjennomskue bedraget. Guds motstander talte Ham behagelig og smigrende med store løfter, men Jesus hadde under fasteperioden avslørt ham fullstendig, og i kraft  av Guds ord fortsatte Han å stå djevelen imot.

Etterpå begynte Jesus sin lærevirksomhet i Galilea, og etter en runde i synagogene kommer Han til sin hjemby Nasaret, og holder en tale om frihet, og får store lovord fra mennesker. Likevel ender situasjonen i raseri fra tilhørerne, som "reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet." Luk 4:29

I ørkenen hadde Satan opptrådt smigrende og støttende, og han hadde mislykkes. Han hadde fart bort for å vente en ny passende anledning. Men nå endret han strategi. Nå raste han. I ørkenen hadde han nærmet seg Jesus som en lysets engel, men nå ville han med et plutselig angrep overrumple Jesus for å få Ham til å frykte for sitt liv og for å eliminere Ham. Kanskje var det slik Satan tenkte: "Du lydde ikke meg når jeg ville at du skulle kaste deg ned fra templets tinde. Da fikk du velge selv, men nå må du gjøre slik jeg vil." 

Jeg forestiller meg situasjonen, når Jesus står der foran stupet med rasende mennesker rundt seg. Jesus kan ha tenkt slik: "Far, Du som er min Beskytter, send Dine engler til å bevare meg." Jeg ser at i den usynlige verden stiller englene seg på begge sider av Jesus som en korridor, "og Han gikk midt imellom dem og drog bort." Luk 4:30. Jesus seiret Satan igjen i fullstendig ro. Han ble ikke redd for djevelens raseri, fordi Han stolte på sin Far.

Disse hendelser ble levende for meg når jeg tenkte på hvordan jeg nylig  hadde latt uro og indre forvirring overrumple meg så at freden og orden i mitt hjerte ble forstyrret med uro og etterfølgende handlinger. I situasjoner har jeg fått erfare at jeg har seiret når jeg har hatt kontroll, men at det plutselige og det som er utenfor min indre orden har tendens til å få meg ut av balanse. Dette har ofte vært mitt reaksjonsmønster, og først nå ble jeg  aktpågivende nok, og såg nødvendigheten av å arbeide målbevisst med saken og søke Guds utvei i bønn. Jeg ble oppmuntret  i bønnen, ved bibelordet at  Gud vil hjelpe meg inn i hvile. Han vil åpne en vei for meg midt i mellom i situasjoner der uroen vil ta overhånd,  så at jeg kan på samme måte som Jesus møtte menneskenes raseri, møte min egen uro.  Gud holder sin beskyttende hånd også over meg i "englekorridoren" og i denne trygghet kan jeg møte mitt indres rasende menneskemengde, mine urolige og engstelige tanker, og distansere meg fra dem.

 Det er et  fascinerende syn å se Jesus gående midt i mellom rasende mennesker og dra fra dem. Hans gang formidler Åndens kraft og myndighet, på samme måte som Hans tale gjør. Han gikk midt i mellom dem med oppløftet hode. Han prøvde ikke å snike seg fram. Hans framgangsmåte i en livstruende situasjon er en mektig oppmuntring for oss i våre livsforhold: Når den ondes krefter raser, "se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28

Pixabay 

 "Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det." 1 Kor 10:13. Gud tillater at urolige tanker, og hva det nå enn er, kommer, og Han sørger for at de også går, eller mister sin innflytende makt. Poenget er at mens de frister og prøver meg, er Gud tilstede og oppdrar meg. Det er en hellig stund. Derfor bør jeg hellige meg og gi Ham frie hender. En vei ut, en forløsning nærmer seg. Rettferdighetens fredfulle frukt skapes. Hebr 12:11. Det er tilliten til Guds omsorg og trofasthet som skaper  likevekt i sinnet. Guds tiltagende fred og nåde boende i hjertet blir  en sterk forløsning midt i livets strid.