Når vi blir fristet og troen prøves

"Da djevelen hadde fullført all fristelsen,  for han bort fra Jesus inntil en passende tid." Luk 4:13. Dette skjedde etter at han hadde lagt fram  mektige tanker og visjoner for Jesus for liksom å hjelpe Ham i Hans gjerning. Jesus hadde fastet i førti dager, og blitt fristet av ham like lenge. Midt i sin sårbarhet etter en lang faste var Han likevel skarp i ånden for å gjennomskue bedraget. Guds motstander talte Ham behagelig og smigrende med store løfter, men Jesus hadde under fasteperioden avslørt ham fullstendig, og i kraft  av Guds ord fortsatte Han å stå djevelen imot.

Etterpå begynte Jesus sin lærevirksomhet i Galilea, og etter en runde i synagogene kommer Han til sin hjemby Nasaret, og holder en tale om frihet, og får store lovord fra mennesker. Likevel ender situasjonen i raseri fra tilhørerne, som "reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet." Luk 4:29

I ørkenen hadde Satan opptrådt smigrende og støttende, og han hadde mislykkes. Han hadde fart bort for å vente en ny passende anledning. Men nå endret han strategi. Nå raste han. I ørkenen hadde han nærmet seg Jesus som en lysets engel, men nå ville han med et plutselig angrep overrumple Jesus for å få Ham til å frykte for sitt liv og for å eliminere Ham. Kanskje var det slik Satan tenkte: "Du lydde ikke meg når jeg ville at du skulle kaste deg ned fra templets tinde. Da fikk du velge selv, men nå må du gjøre slik jeg vil." 

Jeg forestiller meg situasjonen, når Jesus står der foran stupet med rasende mennesker rundt seg. Jesus kan ha tenkt slik: "Far, Du som er min Beskytter, send Dine engler til å bevare meg." Jeg ser at i den usynlige verden stiller englene seg på begge sider av Jesus som en korridor, "og Han gikk midt imellom dem og drog bort." Luk 4:30. Jesus seiret Satan igjen i fullstendig ro. Han ble ikke redd for djevelens raseri, fordi Han stolte på sin Far.

Disse hendelser ble levende for meg når jeg tenkte på hvordan jeg nylig  hadde latt uro og indre forvirring overrumple meg så at freden og orden i mitt hjerte ble forstyrret med uro og etterfølgende handlinger. I situasjoner har jeg fått erfare at jeg har seiret når jeg har hatt kontroll, men at det plutselige og det som er utenfor min indre orden har tendens til å få meg ut av balanse. Dette har ofte vært mitt reaksjonsmønster, og først nå ble jeg  aktpågivende nok, og såg nødvendigheten av å arbeide målbevisst med saken og søke Guds utvei i bønn. Jeg ble oppmuntret  i bønnen, ved bibelordet at  Gud vil hjelpe meg inn i hvile. Han vil åpne en vei for meg midt i mellom i situasjoner der uroen vil ta overhånd,  så at jeg kan på samme måte som Jesus møtte menneskenes raseri, møte min egen uro.  Gud holder sin beskyttende hånd også over meg i "englekorridoren" og i denne trygghet kan jeg møte mitt indres rasende menneskemengde, mine urolige og engstelige tanker, og distansere meg fra dem.

 Det er et  fascinerende syn å se Jesus gående midt i mellom rasende mennesker og dra fra dem. Hans gang formidler Åndens kraft og myndighet, på samme måte som Hans tale gjør. Han gikk midt i mellom dem med oppløftet hode. Han prøvde ikke å snike seg fram. Hans framgangsmåte i en livstruende situasjon er en mektig oppmuntring for oss i våre livsforhold: Når den ondes krefter raser, "se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28

Pixabay 

 "Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det." 1 Kor 10:13. Gud tillater at urolige tanker, og hva det nå enn er, kommer, og Han sørger for at de også går, eller mister sin innflytende makt. Poenget er at mens de frister og prøver meg, er Gud tilstede og oppdrar meg. Det er en hellig stund. Derfor bør jeg hellige meg og gi Ham frie hender. En vei ut, en forløsning nærmer seg. Rettferdighetens fredfulle frukt skapes. Hebr 12:11. Det er tilliten til Guds omsorg og trofasthet som skaper  likevekt i sinnet. Guds tiltagende fred og nåde boende i hjertet blir  en sterk forløsning midt i livets strid. 

Gud er ikke der for å ta deg, men for å gi deg

 Forestillinger om hva andre sier og tenker om en kan komme av frykt. Som regel kommer slike frykttanker av  opplevelser i oppveksten, når noen har  krenket en  så at det har etterlatt spor, ja sår, som lett kan begynne og blø også ved senere anledninger.  Man kan ta andre menneskers ord så sterkt til seg at også ved senere anledninger kan det gjøre vondt i gamle sår, selv også i tilfeller når det ikke er noe skadelig bak ordene. Når svakheten oppstod, kan det ha blitt et tillitsbrudd, som følger med i livet, så at man kan  ofte fortsette å mistenke også andres gode hensikter. Det er en ond sirkel, som tilliten til Guds ord kan hjelpe en å ta styringen over: "Herren er ved min side. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" Sal 118:6.

Krenkelser i oppveksten kan også skape grobunn for bitterhet og hevn, som former ens holdninger og relasjoner til andre mennesker. Evnen til empati kan bli skadet så at ens ferdighet til å sette seg inn i andres situasjon blir mangelfull. Selvsikker bedømmelse av andre kan avspeile ens egne skavanker. Man gjør selv de samme ting som man dømmer andre for. Rom 2:2. Uten selverkjennelse er hver og en av oss i faresonen.

 En sunn selvfølelse er følge av en sunn oppvekst med trygge og støttende mennesker rundt en, som viser kjærlighet og respekt og løfter en opp, og setter grenser i trygge rammer. Andre elsker meg og liker meg, som jeg er, derfor er jeg trygg også selv å elske meg og verdsette meg. Dette er utgangspunktet som gir oss evnen til å gi kjærlighet videre. "Elsk din neste som deg selv". "Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem.". Slik taler Bibelen om empati.

 Fordi mennesket er skapt i Guds medfølende bilde, er også evnen til empati satt i våre hjerter.  Mennesker kan av naturen gjøre det loven lærer. De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, skriver Paulus. (Rom 2:14-15). Oppkomsten av denne menneskelige kjærlighet i trygge relasjoner i barndommen er også et bilde av en viktig åndelig lovmessighet: "Vi elsker Gud, fordi Han har elsket oss først." En kristen forkynner har sagt det slik: "Vi kan ikke elske Gud med vår egen kjærlighet, men med gjenkjærlighet." Denne gjensidige kjærlighet skaper trygghet og sunnhet i vår relasjon til Gud. Å elske Gud leder til og innbefatter også det å elske sin neste.

Gudsfrykt er et begrep som er mye foraktet og totalt misforstått i dagens verden. Noen sier at de ikke vil  høre om eller  ha noe å gjøre med en guddom som krever frykt. Men på samme måte som barn trenger å forholde seg respektfullt til foreldrenes grensesettning for å vokse harmonisk, gjelder gudsfrykt og å holde Hans bud alle mennesker. Det å frykte  Gud, å leve i troen på at Han er med en hele tiden, gjør et menneske  trygg! Å frykte Herren hjelper oss i valgsituasjoner til riktige avgjørelser. Det hjelper oss til rette spor i livet, til sunnhet, liv og overflod. Den er en skatt, livets kilde, begynnelsen til visdom og innsikt. "I Herrens frykt er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern." Ordspr 14:26. I denne tilliten har vi et vern midt i livets stormer.

Det finnes mennesker, som opplever tanken om  Gud som ser dem hele tiden, som skremmende og skadelig. De har sannsynlig fått et forvrengt bilde av Gud, eller lysten å gå sine egne veier er så avgjørende at man skyver Gud til side. Et slikt ensformig bilde av Gud oppstår når man hører ensidig forkynnelse om Guds dommer og hellighet, som tolkes i hjertet til at Gud bare ser og vokter for å ta en. En slik oppfatning kan også komme av egne opplevelser om en streng og uforutsigbar far. Det er nok all grunn til å være urolig, hvis man har synd på samvittigheten. Skriften tegner et bilde om et opprørt hav som ikke kan være stille, om et menneske som lever uten Gud. Midt i denne uroen gir Gud det rastløse mennesket et tilbud: "La deg forlike med meg! La meg lege dine sår!" Han er ikke der for å ta deg, men for å gi deg et nytt liv! Det rette bildet av Gud kan heller illustreres  med foreldrenes omsorg og kjærlighet til et lite barn, som i faresituasjonen løftes opp og flyttes  i et trygt sted, der det kan fritt leke i foreldrenes tilsyn.

Om slik trygghet og erfaring beskriver David i Salme 139, hvordan det er å ha Gud ved siden av seg,  som ser ham hvor han sitter eller står, eller går, og som kjenner hans ord allerede i tankens motiver. David opplever at Gud som formet ham i morsliv, Gud som er opphavet til hans tilværelse, vet å forsikre hans liv på alle måter. Hør på hans vitnesbyrd: "Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? .. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg." Salme 27:1-3.

Det er denne tryggheten, tilliten, godheten som er frisk luft som en som stoler på Gud, puster inn ved å frykte Gud. "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere," sier Jesus. Denne freden er også en god grobunn for en  sunn selvfølelse og menneskelighet.