Hva kan vi gjøre i stedet for å krangle?

"Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." Jak 3,13-18.

Med disse ord beskrives den visdom som vi kan få fra Gud. Den sammenlignes med den jordiske, sanselige og demoniske visdom, som framstilles som misunnelse, selvhevdelse, forvirring og all slags ond gjerning.

Hverdagslig menneskelig ”visdom” kommer ofte frem som en krangel. Den visdom som kommer ovenfra er den motsatte av kjefting. Vi kan analysere krangel: Når man krangler med noen, forhøyer man røsten, snakker fort og sint, snakker gjerne i munnen på hverandre. Man kan bruke et sterkt kroppsspråk som uttrykker indre holdninger og følelser. Av og til tyr man til vold. Man kan også krangle ved å slutte å snakke til hverandre. I krangelen er jeget på høysetet. Den kan begynne fra en misforståelse eller en bagatell, en rettferdig sak eller en urettferdighet. Ettersom denne ”visdom” er demonisk, kan den også bestå av forvirring direkte skapt av demoner, ”luftens makter”.

La oss da tenke på visdom som kommer ovenfra, som er motsetningen til krangelen. ”Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.” Jak 1,19. Jakob taler om visdommens saktmodighet. Saktmodighet er samme som sinnets mildhet og harmoni. Hvis man ikke har et slikt sinn, så skal man som første hjelp være stille, telle til ti, i stedet for å heve røsten, rose seg eller lyve.

Jakob beskriver også visdommens skjønnhet: ”Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri.” Jak 3,17. Dette påminner meg om Paulus ord i Kol 3,12-13:

”Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen…”

 I stedet for å bebreide, kan jeg nå spisse ører for å oppfange visdommens stille røst, som jeg hører bak mitt hjertes høyrøstete klage. Da kan jeg velge å tilgi i barmhjertighet, før jeg sier et ord. Når min klage slik blir behandlet av visdommens overbærenhet, får mine ord en annen klang, med den virkning at krangelen uteblir.

Og da har jeg gitt mitt lille bidrag til verdens fred.

* * *

Publisert også på Verdidebatt.no i 2011: "Visdom til hverdagsbruk".  Redigert

Del 6: Tusenårsriket

I de foregående fem innlegg har jeg villet vise at denne verdens fyrste, Satan, er hovedansvarlig for alt det onde som har skjedd og som skjer og som kommer til å skje i verden. All ondskap som det står om i Bibelen, er Satans gjerninger. Guds hevn og dommer er uunngåelig bundne til menneskenes synder.  Det kan nok virke som om Gud har vært aktivt involvert i det onde, men da dreier det seg om Hans straffer for å holde det onde i tømme. Det er selvklart for oss at dommerne i en vanlig rettegang ikke er skyldige til den tiltaltes gjerninger, men at de har legitim rett å felle dom. Den retten har også Gud.

Midt i det at det onde modnes er også frelsen og gjenopprettelsen på vei fremover, i modning og i utvikling. Som et foster trenger ni måneder for å utvikles til en levedyktig baby, tar også gjenopprettelsen, tilblivelsen av Guds rike sin fastbestemte tid med sine utviklingsfaser.

 Viktige etapper på veien var lovens stadfestelse, Jesu liv, død og oppstandelse og utgytelsen av Den Hellige Ånd. Som en fødsel går fremover ved smerter, blir også Guds rike født ved lidelser. De som har framskyndet Guds rike i sin tid har gjort det ved å lide: Først de hellige i den gamle pakt, etterpå Jesus og Hans etterfølgere. Det kommer til å bli store trengsler også for hele menneskeheten. Men da kommer Jesus, og de hellige som tilhører Ham, står opp fra de døde i samme stund, og de hellige som lever, blir forvandlet og løftet opp i skyene sammen med dem. Det blir ”Lammets bryllup” i himmelen.

Etterpå etablerer Jesus tusenårsriket her på jorden, en forsmak av himmelriket. Tusenårsriket innledes ved at Satan bindes. Denne verdens fyrste mister legitimt sin makt og retten til å styre på jorden. Kristus, Fredsfyrsten skal regjere og menneskene som lever vil oppleve en fredstid på tusen år. Om denne tiden står det noen skildringer i Jesaja 11:4-10 og 65:17-25.

Der kan man lese om en rettferdig Konge som ikke er partisk og som er de svakes hjelper. Menneskene skal leve lykkelig i velferd og lenge. Barnedødligheten tar slutt. Dyrene blir tamme vegetarianer.

Guds rike er kommet.