Noen tanker om troens vesen

Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.

I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.

Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.

Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - -  Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.

Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.

En virksom tro er ikke  avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.