"Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råker i"

 De siste ukene har jeg gått mye på toppturer, klatret opp på fjelltoppene i mine nære omgivelser. Det er en ny hobby for meg og jeg elsker å vandre i naturen, å klatre og å kjenne i kroppen at jeg rører meg. Jeg har gått mye aleine og aldrig møtt noe skremmende. Det er allikevel helt naturlig å tenke på de farer som man kan møte. Av og til får disse tanker en spesiell makt i sinnet: Tenk om jeg møter en elg som vil forsvare sin kalv og angriper meg? Kan jeg møte en bjørn? Noen ekstra proporsjoner av slike tanker har et par ganger bremset min lyst å gå på tur. Jeg leser og hører av andre at dyr vil helst gjemme seg når de ser et menneske og at de er like redde for å konfrontere oss. Jeg har lært noen forholdsregler, men allikevel møter jeg frykten av og til.

Så kommer den svenske predikanten, Emil Gustafsons strofe meg til hjelp og klargjør situasjonen: "Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råkar i." Den viktigste bønnen er ikke å slippe å møte en sint og redd elg, men å slippe å frykte for det. Et par ganger har frykten vært der og jeg har bett Gud å gi meg sinnesro og hvile i mine tanker. Det er ikke få bibelvers og løfter som man kan støtte seg til, og jeg har gjentatt noen bibelsannheter om å ikke frykte. Hvilen og roen har kommet i hjertet og jeg har fortsatt å vandre med glede, takknemlighet og begeistring.