Ordene kan gi nåde

I Efeserbrevet 4:29 formaner Paulus til å tale til oppbyggelse så at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Det er lett å forene disse ord med møter der taleren formidler nådesbudskapet til tilhørerne. Men leser vi nøye, merker vi at det er våre ord i hverdagen som bør gi nåde til dem som hører oss. Jeg har stanset ved disse ord og ved flere vers videre, og jeg må rope som Jesaja: Ve meg! Jeg har urene lepper! (Jes 6:5)

"La ikke et eneste råttent ord komme ut fra deres munn, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg... La all bitterhet, vrede, sinne, skrik og ond tale være langt fra dere, sammen med all ondskap. Og var gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Bli derfor Guds etterfølgere som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet...  Men hor og all slags urenhet eller grådighet skal ikke en gang nevnes blandt dere, slik det sømmer seg for de hellige, heller ikke skamløshet, tåpelig snakk eller lettsindig spøk som ikke passer seg, men heller takkebønn..  La ingen forføre dere med tomme ord..  Bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting..." Ef 4:29-32; 5:1-4,6, 18-20.

 Hvis jeg sammenligner mitt ordbruk med mange andres, så snakker jeg nok forholdsvis pent. Men når jeg setter søkelyset fra disse Paulus sine ord på mitt eget språkbruk, gjør det vondt i meg. Jeg har nemlig oppdaget konturer av talemønster som jeg er fanget av.

Versene ovanfor framlegger oss forskjellige talemønster, dårlige og gode. De viser at mønsteret kommer fra en hjertetilstand. Det dreier seg ikke bare om å skifte ord, men å bli fornyet i sinnet, i hjertet. Kjærlighet fargelegger våre ord. Tenk på ord sagt i takknemlighet! Hjertets tomhet skaper tomme ord, dårskap dåraktige ord. Bitterhet og sinne har sterke nyanser i talemåter. Paulus nevner råttne ord. Er de ikke ord som kommer fra noe ondt som har gjært i hjertet i lange tider?

Vår oppgave er å stille vår tunge fram som en Guds tjener, en rettferdighets- og sannhetstjener. Som Guds barn er vi skapt til å bygge opp med vår hverdagstunge. Vår dagligdagstale bør løfte opp, gi nåde til våre nærmeste istedet for krav, bebreidelser eller stikkende bemerkninger. Avgjørende for våre ords kvalitet er fra vilken ånd de herstammer, hvilken indre kvalitet og motiver de har.

Vi kan  be med David: "Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede.. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker." Salme 139:4, 23.