Er forelskelse kjærlighet?

Har du noen gang tenkt på at en forelskelse egentlig, i bunn og grunn, er mer eller mindre egoisme? Den er riktignok av våre naturlige følelser, som Gud har gitt oss og som har sin oppgave som en hjelpemiddel i å finne en ektefelle. Noen, kanskje mange, trekker den falske slutningen at når forelskelsen tar slutt, da er kjærligheten slutt og da er det tid å finne en ny partner. 

Vi kan studere forelskelsen ved å sammenligne den med en naturlig oppførsel av en liten baby. Spedbarnet  uttrykker ofte sine behov med å gråte og å skrike. Det er viktig at babyen kan meddele til omverdenen om sin sult og tørst og ubehag. Men når babyen vokser, lærer han andre uttrykksmåter. Skrikingen minker og han begynner å bruke ord. Hvis et større barn alltid gråter, når han er sulten, er det noen feil i utviklingen. Gråten er nødvendig og riktig i begynnelsen, men med tiden forsvinner det primitive mer og mer og erstattes med  mer hensiktsmessige framgangsmåter.

Forelskelsen er kjærlighetens primitive begynnelse. Men hvis et forelsket menneske tror at de samme følelsene skal og bør vedvare uforandret, eller at når de minker eller tar slutt, da er det tid å begynne med en ny jakt, da forblir det mennesket i sin primitive tilstand og utvikles ikke  og blir ikke kjent med den virkelige kjærligheten. Allikevel er dette lavtstående mønstret i vidt bruk i dag. "Kjærligheten" tar slutt og da dreier det seg om å finne en ny kjæreste eller ektefelle.

Allerede ved forelskelsen kan og bør dens kjærlighetsinnhold prøves og utvikles. Når Bibelen taler om kjærligheten, så handler det om viljestyrte tanker og gjerninger. I første Tessalonikerbrevet 4:4-5 står det om å vinne sin egen make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. Dette er stort sett ikke i bruk i dag. Forelskelsen gies fullmakt, og altfor ofte overdrives og boltres det uten hemninger i den primitive egoismen. Noen overdriver så mye at de praktisk talt mister evnen til en naturlig forelskelse. De mister følelsene pga begærets makt.

Guds vilje er altså at hver og en vinner sin egen make i helligelse og ære. Målet er å finne en ektefelle for resten av livet.  Det bør hver kristen ungdom etterstrebe. Da får kjærligheten lov å utvikle seg  midt i forelskelsen og sterke følelser. Derfor har vi forlovelsetid. I verden har den mistet sin renhet og ekthet og kjærlighet. Den er blitt til et skal uten noen innhold. Men  unge mennesker som vil vinne sin egen make i helligelse og ære, vet om grenser, vet om å være avholdende, om å respektere hverandre. Dette kommer nok aldrig på moten, men en kristen  skal ikke heller leve etter tidsånden men etter Den Hellige Ånd. Og hvis kursen har vært feil, så er det mulighet til å omvende seg og å få sin synd tilgitt og livet gjenopprettet av Frelseren.

I ekteskapet blir kjærligheten prøvd på langs og på tvers, i dybde og i høyde. Det fins mange herlige bibelord som hjelper oss å rette våre liv etter kjærligheten. Den kan bestå og den kan tilta. Mange primitive være- og kommunikasjonsmåter  avtar og forsvinner, når kjærligheten seirer. Den som arbeider med å bygge i kjærlighet, hans livsverk skal bestå.