Romerbrevet 7, en utviklingsfase i kristenlivet

Denne forståelsen av innholdet i kapitlet 7 i Romerbrevet har jeg tilegnet meg av flere Guds hellige og av egen erfaring.

Det er noe herlig i kristne som vil leve helhjertet for Jesus Kristus. De vil ikke gjøre kompromisser, men sette alt inn for å leve for Ham. Det er et godt sinnelag de eier og til velbehag for Gud. Slike disipler vil Jesus ha, brennende, helhjertede og ekte.

Til tross for helhjertethet opplever en kristen ofte at han kommer til kort. Han setter alt inn, men faller pladask etter kraftanstrengelsen. Livet formes lett til en berg -og dalbane, fra begeistring til melankoli. Tross nederlag kommer man opp igjen og prøver på nytt. Men med tiden kan nedstemthet ta makten i sinnet. Man sukker: Jeg som vil være helhjertet og leve bare for Jesus, jeg klarer ikke det. Hva er det for feil jeg gjør? Hvorfor?

Kanskje får man råd: "Du må ikke trelle under loven og streve i egen kraft. Jesus har gjort alt. Du får tilgivelse av Ham, og får nøye deg med Hans nåde. Vi er skrøpelige, og vi må synde for at Han kan vise sin godhet og tilgi oss. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelsen."

Det er noe som stemmer med egne erfaringer i forklaringen, men den tilfredstiller ikke hjertets trang. Skriften taler om et mer opphøyet liv. Hvorfor formaner Skriften oss til å leve et hellig liv, hvis det ikke er alvorlig ment?

Romerbrevet 7 gir oss dyrebare svar. Der forteller Paulus om sin egen kamp, hvordan han måtte tømme seg selv fra sin egen kraft og prektighet, og hvordan han begynte å se at det var en kamp mellom flere kraftkilder i hans hjerte. Kjødet ville ha hans interesse. Og Ånden ville ha hans hjerte. Han var innstilt til å gjøre Guds vilje. Det var hans store lyst. Derfor kjente han straks hvis han forså seg Guds hellige lov. Han ville gjøre det gode, men stadig måtte han erkjenne at hans gjerninger var besmittet av hans egen natur. Det gjorde vondt i hjertet.

Det er viktig og nødvendig å vite at denne kampen, tilkortkommenheten, disse nederlagene tilhører denne utviklingsfasen. Gud vil føre oss til vårt nullpunkt, så at grunnvollen blir gravd for kristenlivet, for å bygge oss opp. Hvis Paulus ikke hadde vært helhjertet, men delt sitt hjerte, skulle han ikke ha fornemmet besmittelsen. Men nå lærte han synden å kjenne. Han ble bevisst over motivene til sine gjerninger. Han ville leve til Guds ære, men fant ut hvordan han søkte sin egen ære. Han ville leve et liv i kjærlighet, men fikk øye på at hans kjærlighet mange ganger var besmittet av egoisme og kanskje av et ønske om å bli godt likt og beundret av andre. Midt i erkjennelsen av falske motiver erfarte han at det vokste en hat i ham mot det som ikke stemte med Guds vilje. Denne hat vokste parallelt med kjærligheten til Guds gode vilje. Midt i denne indre kamp skjedde det et skille i ham. Hans sinn, hans hjerte ble løsrevet fra hans kjød, der det ikke bodde noe godt. Han hadde kommet til en erfaring av besmittelsen i kjødet. Ved hat til det onde og kjærlighet til Kristus ble dette skille erfaringsmessig gjennomført. Hans hjerte stod hele tiden for Kristus midt i hans nederlag. Hans sorg over nederlagene ble til skillevegg mellom hjertet og kjødet. Til slutt kom han til en forståelse av at han har to alternativer: Han kan velge å gi plass for kjødets begjær i hjertet, og la lystene utvikle til kjødets gjerninger. Eller han kan vandre i Ånden, hengi seg til Guds Ånd, stille seg selv fram til tjeneste for Gud og på den måte la Åndens frukt modnes.

Paulus hadde prøvd å bøje sitt kjød til å gjøre Guds vilje. Gjennom mange nederlag og erfaringer lærte han at kjødet ikke kan det, har ikke evne til det. Kjødet må synde. Han lærte at han må bare ignorere, "døde" kjødet og hengi sitt hjerte og sinn til Guds Hellige Ånd.

Noen tenker at Romerbrevet 7 beskriver Paulus tilstand før omvendelsen. Jeg er av den faste mening at han beskriver en utviklingsfase i kristenlivet, en fase som mange vil hoppe over. Kjødet har uanede krefter også i en kristens liv. Gud står imot de stolte, altså kjødet. Vi klarer ikke å innse at vår virksomhet som oftest er kjødets aktivitet. Derfor må vi gang på gang erfare at den kjødelige kraften ikke duger innfor Gud. Når vi kommer til vårt nullpunkt, kommer vi til ydmykhet og nåde. Å leve i  sitt eget nullpunkt gir mulighet for Guds Ånd til å virke. Straks vi opphøyer oss, kommer vi i faresonen, og kan igjen begynne å slå hode imot veggen, hvis vi ikke erkjenner opphøyelsen. Vi kan komme tilbake til denne fasen flere ganger, kanskje også bli der, eller vi kan finne en falsk vei ut av trinnet. Bare ved sann erkjennelse kommer vi videre og vokser i Guds nåde og kunnskap.

Vår kamp blir da å ta vare på vårt nullnivå, bevare et ydmykt hjerte framfor alt som bevares, for det nye livet utgår fra det. Ordsp 4:23