Følgere

Viser innlegg med etiketten hovmod. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hovmod. Vis alle innlegg

fredag 24. mars 2017

Om syndens vesen


I dag snakkes det stort sett bare om trafikksynder og om å spise for mye som synder for vanlig folk. Også for kristne har syndsbegreppet forandret seg med tiden. Samtidig som samfunnet har blitt tiltagende liberal og altaksepterende, har også kristnes kjennskap og erkjennelse av synden blitt rundere og mer diffus. Pietismen fra 1600-tallet etterlot en rik åndelig arv, men også et  regelverk om synden for etterslekten. Jesu kamp mot lovlærdes menneskebud kunne ha vært en nyttig veiviser for pietismens arvtakere. Ved å formidle regelkristendom banes det ikke sjelden veier for hyklerisk fromhet. Derfor  har det vært naturlig og riktig i ettertiden å dra i tvil pietismens regler. Da har man imidlertid ofte gått i den andre grøften og akseptert tidsåndens premisser og viket fra Guds ord. Men det er sjelden en lett oppgave å formidle grenser for rett og galt til etterslekten. 

Som det ovenstående viser, kan synd være vanskelig å definere. Synd avles av åndsretninger og av den menneskelige naturens  begjær. Det er hovmod som mer eller mindre gjennomsyrer sinnet. Synd kommer fram i gjerninger som er blitt besmittet i menneskets urene hjerte eller ånd. Det er hjertetilstanden som bestemmer gjerningens kvalitet. Hvis ånden er ren, er også gjerningen ren. "Alt er rent for de rene, men for de urene og vantro er ingenting rent. Både forstand og samvittighet er urene hos dem. Besmittelsen har helt gjennomtrengt deres tankegang." Tit 1:15 (flere oversettelser)

Synd vil alltid ha en bedragerisk karakter. Fristelsen lover noe godt og herlig, men  tiden viser at det var løgn. Hvis man har avslørt en side av et bedrag, kan det lure fra en annen retning. I stedet for å være selvsikker i sin rette forståelse, formaner ordet: "Vær ikke hovmodig, men frykt!" Rom 11:20. - -  "Den som tror at han står, må passe seg så ikke han faller." Den som viser et menneske til rette må passe seg selv så ikke han også blir fristet. Gal 6:6. Guds ord gir et mangsidig bilde om rett og galt, fra flere synsvinkler og i dybde. Det bør også være selvklart for en kristen at det er Gud som sier hva som er synd. Da bør vi først og fremst ta fram de ti bud som tar sikte på all synd.

De ti bud er sammenfattet i dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv." Luk 10:26. De ti bud kunngjør hva du ikke skal gjøre, som du skal trekke fra, minussiden. Å elske er svaret til de ti bud, plussiden, hva du skal gjøre. Kjærligheten er ånden i  Guds ti bud. Å forakte far og mor, å stjele, å drive hor, å drepe, å lyve eller  å begjære har ikke noe med kjærlighet å gjøre. Men det å elske Gud av hele seg og sin neste som seg selv utelukker alle disse synder  fra ens liv. 

Synd er overtredelse. Man går forbi, bortenfor eller for langt fra det som er rett. Også naturlover er innført av Gud og lyder ham. Gud sa til havet: "Så langt kan du komme, men ikke lenger, og her må dine stolte bølger legge seg." Job 38:11. Gud har skapt livet med mange goder som vi kan nyte av. Som mennesker er vi skapt med drifter, sanser og  naturlige tilbøyeligheter. Kjønnsdriften er skapt av Gud, men for at den skal tjene kjærligheten, skal man ikke drive hor, men holde seg til sitt eget ektefelle. På grunn av den sterke driften har noen holdt hele saken som syndig, og på den måte forvrengt verdien av Guds gave. I den andre grøften er seksorgier fritt fram, og i mange variasjoner. Sexavguden med sine profeter er en av de mektigste tilbedelseobjekter i tiden. Overtredelsen har gått sterkt for langt fra Guds gode bud med katastrofale følger for ektefeller og barn og hele samfunnet.



Noen er tilbøyelige til å tolke Guds gode vilje for oss ekstremt, og på den måte gjøre bagateller til synd  eller begrense andre mennesker i naturlig livsutfoldelse. Avholdsforeninger har gjort godt arbeid for å hindre mennesker å bli alkoholmisbrukere og for å hjelpe misbrukere til det tørre igjen. Blandt idealister fins det likevel også slike som ser absolutisme som den eneste veien og Guds vilje for mennesker. Guds ord igjen gir oss frihet etter egen samvittighet til å finne middelveien, måtehold. Likevel er det mange som må helt utelukke alkohol, og for dem er absolutisme det eneste rette alternativ.

Synd er ofte bundet til grøfter på begge sider av veien: For å fungere som mennesker trenger vi å arbeide og å hvile, men begge tilstander kan overdrevet lede til mange synder. Agur kommer med en vis bønn: "Gi meg verken fattigdom eller rikdom! La meg få ete mitt tilmålte brød, så jeg ikke skal fornekte når jeg blir mett og si: Hvem er Herren?, og så jeg ikke skulle stjele og vanære min Guds navn om jeg ble fattig." Ordsp 30:9. Dagens velferd med et liv der Gud utelukkes er et bevis på visdommen og sannheten i Agurs ord.

Alt i et kommer en kristen i situasjoner der han eller hun må overveie sine valg og skjelne om noe er riktig eller galt. Da er måtehold ofte et nøkkelord! Paulus nevner regler som "rør ikke, smak ikke, ta ikke" som menneskers bud og lærdommer. Kol 3:20-22. Man kan ved å leve etter slike bud virke ekstra gudfyktig og from, men det er verdiløst. Det har eksistert kristelige rørelser der kvinner skal kle seg i tekkelig svart. All pynt er forbudt. Det påminner om ekstrem muslimsk kvinnefromhet: Hodet skal dekkes, og hvis du er ekstra from, dekker du også ansiktet, og i ytterligående hengivenhet skal du ha åpning for bare det ene øyet.

Også Paulus har ord for kvinner om å pynte seg: ".. at kvinnene smykker seg med sømmelig klesdrakt, med anstendighet og måtehold, ikke med flettet hår eller gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som bekjenner gudsfrykt." 1 Tim 2:9-10. Her finner vi dyden måtehold igjen. Det å smykke seg og å pynte seg er kvinnelig, feminint, noe Gud har satt i kvinnens sjel og vesen. Det er naturlig og medfødt.  Men synd blir det hvis man treder over, overdriver, blir pyntesyk. Ifølge Paulus skal en kvinne ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, i ærbarhet og måtehold. Denne balansen bør hver og en kristen kvinne strebe etter å finne i et rent hjerte, og la Guds ord belyse  samvittigheten. En kristen mann har også Guds ord til hjelp for å bevare sitt hjerte rent. Sexavguden styrer oppførsel, media, kunst og moter, og preger  klær med mange sexy detaljer. Vi kristne bør våke over at vi ikke lar denne avguden påvirke og  styre i vårt liv. Den tilbedes overalt. Allerede små barn kan snakke om å være sexy, og unge, til og med små jenter øver å lage trutmunner. Tilbedelsen begynner før man skjønner noe av hva det er. Har vi en Gud som vi tilbeder, eller flere? Den eneste sanne Gud tåler ikke andre guder ved siden av seg.

Paulus skriver at alle ting er tillatt for ham, men ikke alt er til nytte eller oppbygger. 1 Kor 10:23. Midt i sin frihet sier han også at han legger tvang på sitt legeme og holder det i trelldom. 1 Kor 9:25-27. For å bevare det himmelske synet og for å ta vare på sin tjeneste  brukte han selvtukt. Det hjalp ham å se klart. Ved å forsake frivillig bevarte han sitt åndelige syn og dømmekraft. Da klarte han også å avsløre syndens bedragerske vesen, først i sine egne kamper og dertil i deres liv som han forkynte til. Hvilken målbevisst en saks mann!

Mange må gå en lang vei inn i bedragets elendighet før de innser at livsretningen er feil og livet er langt ødelagt. Men når bedraget blir avslørt for vedkommende selv, så at mennesket kommer til Gud i sin desperasjon og med sin synd, og erkjenner og bekjenner, så møter vedkommende en barmhjertig Gud, som  tilgir synden, og Jesu Kristi blod renser hjertet fra all synd.

Når gudsforholdet er i orden, når den eneste sanne Gud tilbedes i ånd og sannhet i hjertet, da mister synd også grepet. Det lønner seg  å lytte til Jesu ord: Den Hellige Ånd overbeviser verden om synd fordi de ikke tror på ham. Joh 16:7-9. Troen på Jesus er så omfattende at den utestenger synden. Selv om verden er mørk  og villfarelser mange, og bedrag og fristelser omgir oss, kan vi ved tillit og  tro på Jesus bli bevart i ham, søke tilflukt hos vår Klippe og Vern, og på den måte  bevare hjertet rent. "Hvem er den som seirer over verden, om ikke den som tror at Jesus er Guds Sønn?!" 1 Joh 5:5.

lørdag 24. august 2013

Romerbrevet 7, en utviklingsfase i kristenlivet

Denne forståelsen av innholdet i kapitlet 7 i Romerbrevet har jeg tilegnet meg av flere Guds hellige og av egen erfaring.

Det er noe herlig i kristne som vil leve helhjertet for Jesus Kristus. De vil ikke gjøre kompromisser, men sette alt inn for å leve for Ham. Det er et godt sinnelag de eier og til velbehag for Gud. Slike disipler vil Jesus ha, brennende, helhjertede og ekte.

Til tross for helhjertethet opplever en kristen ofte at han kommer til kort. Han setter alt inn, men faller pladask etter kraftanstrengelsen. Livet formes lett til en berg -og dalbane, fra begeistring til melankoli. Tross nederlag kommer man opp igjen og prøver på nytt. Men med tiden kan nedstemthet ta makten i sinnet. Man sukker: Jeg som vil være helhjertet og leve bare for Jesus, jeg klarer ikke det. Hva er det for feil jeg gjør? Hvorfor?

Kanskje får man råd: "Du må ikke trelle under loven og streve i egen kraft. Jesus har gjort alt. Du får tilgivelse av Ham, og får nøye deg med Hans nåde. Vi er skrøpelige, og vi må synde for at Han kan vise sin godhet og tilgi oss. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelsen."

Det er noe som stemmer med egne erfaringer i forklaringen, men den tilfredstiller ikke hjertets trang. Skriften taler om et mer opphøyet liv. Hvorfor formaner Skriften oss til å leve et hellig liv, hvis det ikke er alvorlig ment?

Romerbrevet 7 gir oss dyrebare svar. Der forteller Paulus om sin egen kamp, hvordan han måtte tømme seg selv fra sin egen kraft og prektighet, og hvordan han begynte å se at det var en kamp mellom flere kraftkilder i hans hjerte. Kjødet ville ha hans interesse. Og Ånden ville ha hans hjerte. Han var innstilt til å gjøre Guds vilje. Det var hans store lyst. Derfor kjente han straks hvis han forså seg Guds hellige lov. Han ville gjøre det gode, men stadig måtte han erkjenne at hans gjerninger var besmittet av hans egen natur. Det gjorde vondt i hjertet.

Det er viktig og nødvendig å vite at denne kampen, tilkortkommenheten, disse nederlagene tilhører denne utviklingsfasen. Gud vil føre oss til vårt nullpunkt, så at grunnvollen blir gravd for kristenlivet, for å bygge oss opp. Hvis Paulus ikke hadde vært helhjertet, men delt sitt hjerte, skulle han ikke ha fornemmet besmittelsen. Men nå lærte han synden å kjenne. Han ble bevisst over motivene til sine gjerninger. Han ville leve til Guds ære, men fant ut hvordan han søkte sin egen ære. Han ville leve et liv i kjærlighet, men fikk øye på at hans kjærlighet mange ganger var besmittet av egoisme og kanskje av et ønske om å bli godt likt og beundret av andre. Midt i erkjennelsen av falske motiver erfarte han at det vokste en hat i ham mot det som ikke stemte med Guds vilje. Denne hat vokste parallelt med kjærligheten til Guds gode vilje. Midt i denne indre kamp skjedde det et skille i ham. Hans sinn, hans hjerte ble løsrevet fra hans kjød, der det ikke bodde noe godt. Han hadde kommet til en erfaring av besmittelsen i kjødet. Ved hat til det onde og kjærlighet til Kristus ble dette skille erfaringsmessig gjennomført. Hans hjerte stod hele tiden for Kristus midt i hans nederlag. Hans sorg over nederlagene ble til skillevegg mellom hjertet og kjødet. Til slutt kom han til en forståelse av at han har to alternativer: Han kan velge å gi plass for kjødets begjær i hjertet, og la lystene utvikle til kjødets gjerninger. Eller han kan vandre i Ånden, hengi seg til Guds Ånd, stille seg selv fram til tjeneste for Gud og på den måte la Åndens frukt modnes.

Paulus hadde prøvd å bøje sitt kjød til å gjøre Guds vilje. Gjennom mange nederlag og erfaringer lærte han at kjødet ikke kan det, har ikke evne til det. Kjødet må synde. Han lærte at han må bare ignorere, "døde" kjødet og hengi sitt hjerte og sinn til Guds Hellige Ånd.

Noen tenker at Romerbrevet 7 beskriver Paulus tilstand før omvendelsen. Jeg er av den faste mening at han beskriver en utviklingsfase i kristenlivet, en fase som mange vil hoppe over. Kjødet har uanede krefter også i en kristens liv. Gud står imot de stolte, altså kjødet. Vi klarer ikke å innse at vår virksomhet som oftest er kjødets aktivitet. Derfor må vi gang på gang erfare at den kjødelige kraften ikke duger innfor Gud. Når vi kommer til vårt nullpunkt, kommer vi til ydmykhet og nåde. Å leve i  sitt eget nullpunkt gir mulighet for Guds Ånd til å virke. Straks vi opphøyer oss, kommer vi i faresonen, og kan igjen begynne å slå hode imot veggen, hvis vi ikke erkjenner opphøyelsen. Vi kan komme tilbake til denne fasen flere ganger, kanskje også bli der, eller vi kan finne en falsk vei ut av trinnet. Bare ved sann erkjennelse kommer vi videre og vokser i Guds nåde og kunnskap.

Vår kamp blir da å ta vare på vårt nullnivå, bevare et ydmykt hjerte framfor alt som bevares, for det nye livet utgår fra det. Ordsp 4:23