Den prøvede ekthet i troen

En meget rik mann søker etter et menneske å dele livet med. Hvordan kan han finne den rette, hvordan kan han sikkert vite at den damen som han er interessert i, ikke søker hans penger, men er interessert i ham selv? Kanskje kan han finne denne damen ved å ikke vise sine rikdommer, men presentere seg som en fattig eller allminnelig mann, og på den måte finne fram om kvinnen han er opptatt av, er virkelig interessert i ham.


Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.

Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den  behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.

Det skjedde en teknisk feil under lagringen. Vennligst ta kontakt med support.

Takk for at du varslet innlegget.

"Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."

Fra min ungdom, før mine åndelige behov kom fram og før jeg som 15-åring ble kristen, husker jeg to tanker:

Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.

Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.

Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på  Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke  drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig  å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også  og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.

"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."  2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.

Å vente på Herren

 I Det gamle testamente står det ofte om "å vente":

"Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren."  Sal 27,14.

 "Vær stille for Herren og vent med lengsel på Ham"  Sal 37,7.

 "Men jeg vil alltid håpe (vente), og stadig mer vil jeg prise Deg!"  Sal 71,14.

 "Salige er alle de som venter på Ham."  Jes 30,18

 "De som venter på Herren, får ny kraft."  Jes 40,31

Jeg ble oppmuntret og styrket, når jeg  hørte at svært ofte er det for ordet "å vente"  brukt et ord i grunnteksten, som egentlig betyr  "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves". Hvilken hjelp det er i  bønnelivet!  Det er  trostyrkende  å være bevisst på det. Det er Guds arbeidsmetode. Ventetiden prøver vår tro. Bønnen har flere oppgaver enn å formidle ønsker til Gud.

 

Viktigheten av å vente på Gud  blir enda klarere, når vi sammenligner Guds arbeidsmåte   med djevelens metoder: "For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid." Åp 12,12. Det er ofte noe rasende og stressende i hans metoder, når han frister oss. Selv om fristelser ofte er kamuflerte, kan man føle i dem noe av uroen og stemningen til deres opphav.

Venter vi eller stresser vi? Hvems ord og vilje styrer oss? 

Har lidelser noen mening i Guds barns liv?

Av og til grubler jeg, hvorfor vår  store Gud, som med letthet kan helbrede og som også har gitt oss løfter om legedom, ikke helbreder, selv om vi ber om det.  Da kommer de mange hvorfor-spørsmålene: Hvorfor helbreder Han ikke da? Hvorfor tillater Han? Osv. Dog kan vi finne svar i Bibelen. Ofte er slike svar skjulte. Jeg mener, de står tydelig skrevet, allikevel ser man dem ikke. Som Jesus sa: ""Selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke."

Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"...  Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde  tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.

Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.

Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.

De trange portene

"Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier til dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være istand til det." Luk 13,24. Dette er Lukas sin versjon om Jesu ord om den trange port. I Matteus står det: "Gå inn gjennom den trange port! ... Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7,13-14. I Det gamle testamente står det om porter i flertall: "Åpne rettferdighetens porter for meg, jeg skal gå inn gjennom dem..." Salme 118,19. Da regner jeg med at lignelsen om  porten kan gi oss en illustrasjon om trange plasser også seinere på den smale veien, ikke bare i begynnelsen.

Jeg forestiller meg situasjonen, der mange søker å komme inn, men ikke er istand til det. Mon det dreier seg om gruppementalitet?  Det var mange som gikk gjennom den vide porten og på den brede veien. Der var det plass å gå i flokker. Men å gjøre det samme går ikke ved de trange portene! I 1 Kor 10 forteller Paulus om ørkenvandringen, der folket syndet sammen. Noen levde i hor, noen ble avgudsdyrkere, noen klaget. Det står også om å vandre etter tidsånden. Da blir flere drevet til å leve etter "trendene".

På den smale vei kan vi ikke følge strømmen. Der gjelder det å ha personlig forhold til Jesus Kristus og bli ledet av Ham. Jesus fortalte Peter at han blir ført dit han ikke ville, til martyrdøden. "Hvordan går det med Johannes da?" spurte han. Jesus svarte: "... Hva har du med det? Følg du meg!" Joh 21. Vi må møte våre trange porter aleine. Hvis vi vil ha andre med oss, blir det trangt ved porten, vi mister den lett av syne og kanskje finner ikke den. Andres tanker og meninger kan være i veien for Guds vilje. Når Jesus forklarte for disiplene om sin kommende død, begynte Peter å refse Ham og sa: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Jesus svarte: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16,21-23.

 Jesu ord og handlemåte i evangelier går mot tidens religiøse elite, som burde ha vært veivisere i det gode. Jesus avslører deres hykleri, og det er lett for oss å være enige med Jesus. Men klarer jeg å være enig med Jesus, når Han blotter min egen fariseisme, de mange uttrykkene om å ville sees og kanskje beundres av mennesker?  Kristne har blitt opplært til å be tollerens bønn: "Vær meg synder nådig!" Da regnes vi for evangeliske kristne. Vi har gruppetilhørighet. Vi er retttroende, frelst av nåde. Er vi helt rene fra fariseisme da?  Hvem våger å  be: "Vær meg fariseeren nådig!" Hvem våger å gå gjennom denne trange porten? - - - Og fortsette på den smale veien der man bare søker Guds ære, ikke menneskenes?

Foran hver trang port er det et lønnkammer. Når jeg går dit, lukker jeg døren og møter min Far som er og ser i det skjulte. Der har jeg ikke andre mennesker. Der møter jeg Gud. Der kan jeg trene opp min sans for det som hører Gud til. Der kjemper jeg for å komme gjennom den trange port  og videre på den smale veien.

Frukten modnes

"Mine brødre, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser, for dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." Jak 1,2-5.

I  livets skole læres mange fag, dyder, som vi øver i hverdagen. Gud arrangerer også prøver for oss, små tester og av og til ordentlige prøver, der Han tester, hva vi har lært. Han har gjort gjerninger "ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem". Da prøves det tilpassing i livet,  vår kombineringsevne, hvordan vi kan forene vår tro med gode gjerninger. Jakob poengterer  at tro uten gjerninger er død.

I 2 Pet 1,5-7 står det om forskjellige dyder forent med hverandre. Når jeg leser om disse dydene: kunnskap, avhold, utholdenhet, gudsfrykt, broderkjærlighet, kjærlighet, og prøver å forene dem praktisk, så virker det vanskelig. Hvordan vet jeg, hvilken dyd "passer" med en annen? Men, det er noe som heter "Åndens frukt": "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt." Gal 5,22. Frukten er en, og den har mange slags egenskaper. Det er ikke alltid lett for oss å skille for eks. mellom godhet og vennlighet. Men de tilhører sammen, de er forskjellige nyanser av en og samme frukt. Disse diverse sidene modnes smeltende sammen ved tro. Vi trenger også visdom  som "organiserer" dydene i passe mengder, i rett tid og sted.

Det er forskjellige faser i modningen. Tålmodigheten er der hele tiden, og jeg gjetter at den gir smaken til frukten, fordi den trenges mest i sluttfasen av modningen, fra den bitre kartsmaken til den herlige og aromatiske sødmen. Åndens frukt kommer fram ved  at alle disse forskjellige sider av frukten smeltes sammen i livssituasjoner.

Ved denne kombinasjonen av forskjellige prøvelser tester Gud oss, og da får vi muligheten til å oppdage, om vi mangler noe. Har jeg kjærlighet? Kan jeg tilpasse meg? Hvis jeg ikke kan, hvis jeg mangler visdom, skal jeg be til Gud, Han som gir alle rikelig. Det er nettopp visdommen som kan tilpasse riktig.

Den vise kongen Salomo innprenter gang på gang at gudsfrykt er veien til visdom, og å tie og å ta imot rettledning er visdom. Visdommen krever stillhet. Ikke bare tungen, men hele vesenet bør i denne prøvesituasjonen, som Gud har ordnet for meg, være stille. Hvordan kan jeg høre Guds røst, hvis jeg hele tiden klager over vanskelighetsgraden av oppgaven? Vær stille, så hører du, hva Han vil si og gi til deg. Det er visdom som hjelper oss å løse oppgaven rett.

"Det ville ikke bli nok både til oss og dere"

I Matteus 25 kan vi lese Jesu lignelse om de kloke og uforstandige jomfruene:

"Da skal himlenes rike lignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var kloke, og fem var uforstandige. De som var uforstandige, tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i kannene sine sammen med lampene sine. Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet. Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt ham! Da stod alle jomfruene opp og stelte i stand lampene sine. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner. Men de kloke svarte og sa: Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt. Etterpå kom også de andre jomfruene og sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke. Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme."

Ti jomfruer av Tove Jansson. Bilde av Foto-Nisula. Altertavle i Teuva kirke i Finland.                                                                  

Problemet dreier seg om reserveoljen. Skilnaden mellom de kloke og de uforstandige var i det at de kloke hadde tatt med seg reserveolje, men de uforstandige hadde ikke gjort det. Når situasjonen tilspisset seg, sa de uforstandige til de kloke:"Gi oss av oljen deres, for lampene våre slokner."

De kloke svarer:"Nei, gjør vi det, ville det ikke bli nok både til oss og dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv." Så sa altså de kloke. De hadde fått sin visdom noen steds ifra. De gav de uforstandige den samme formaningen som den vise kongen Salomo gir til oss: "Kjøp sannheten og selg den ikke, sammen med visdom, rettledning og forstand!" Ordsp 23,23. De kloke hadde kjøpt deres olje, som var et tegn på deres visdom, og de visste at de ikke skal selge oljen sin.

Kanskje stiller noen nå et spørsmål: Er det ikke meget egoistisk av de kloke å ikke dele? De har jo misforstått kjærligheten! - -

Vi kan stille et annet spørsmål: Fins det situasjoner i kristenlivet, der det dreier seg om seg selv? - -

Det står om den fortapte sønnen at han efter et liv i synden kom til seg selv. Paulus formaner: "Ransak dere selv!... Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv, at Jesus Kristus er i dere? 2 Kor13,5. Timoteus får formaninger: "Gi nøye akt på deg selv..."  og "Hold deg selv ren!" 1 Tim 4,16 og 5,22.

Efter at Jesus hadde fortalt denne lignelsen, oppsummerer han kjernen: "Våk derfor!"- -  Ligner ikke poenget Paulus sine formaninger? Det er vi selv som må våke over oss selv, rannsake oss selv, prøve oss selv.

 Vi vet så godt hvordan de andre burde oppføre seg. Det er lett å finne feil i de andre. Den evnen har vi arvet. Jesus spør: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye?..Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye." Matt 7,3-5. Jesu eksempel om flisen og planken viser galskapen og uforstanden i det å fokusere på andres små feil i stedet for den enkle visdommen å samle oppmerksomheten om fjerningen av sin egen "planke" først. Det er klokt, vist og forstandig.  Å ransake meg selv.  Å prøve meg selv. Da kjøper jeg visdom. Det koster å ransake seg selv og prøve seg selv foran Gud. Det er ydmykende.

Lignelsen forteller oss at det ikke var nok olje til å dele med andre. Vi må våke hver dag, og få ny olje hver dag på samme måte som enken i Sarepta fikk oppleve: Oljekaret ble ikke tørt selv om hun hadde bare litt olje i karet og brukte det hver dag. 1 Kong 17,16.