Å finne ut Guds vilje i enkelte saker kan være vanskelig. Man vil være tro imot Guds ord, men et annet Guds ord viser en annen vei, eller samvittigheten eller naturlig sunn fornuft vil lede til å handle annerledes enn bibelordet sier.
Personlig har jeg hatt en del slike konflikter i mitt liv. Men jeg har også funnet en del svar. I dette innlegget vil jeg skrive om to av Jesu utfordringer for å finne Guds vilje. Jesu løsninger blir jo også til stor hjelp for oss!
Jesu møte med en kanaaneisk kvinne, altså en hedning, er interessant dette i øye med. Vi kan lese om hendelsen i Matteus 15:21-28:
Jesus trakk seg til distriktene ved Tyrus og Sidon. "Og se, en kanaaneisk kvinne fra dette området kom og ropte til ham og sa: ´Herre, Davids Sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages svært av demonbesettelse.` Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom og bad ham og sa: ´Send henne bort, for hun roper etter oss.` Men han svarte og sa: ´Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus.` Da kom hun og tilbad ham og sa: ´Herre, hjelp meg!` Men han svarte og sa: ´Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det til de små hundene.` Men hun sa: ´Ja, det er sant, Herre! Men de små hundene spiser likevel smulene som faller fra deres herrers bord.` Da svarte Jesus og sa til henne: ´Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!` Og hennes datter var helbredet fra samme time."
Det var ikke selvklart for Jesus at han kunne helbrede kvinnens datter! Hvorfor tvilte Jesus, og hvordan kom det fram? Jesus var alltid lydig til Guds røst i sitt indre. Han gjorde bare det han hørte Gud si eller så Gud gjøre.(Joh 5:19) Først svarte han ikke et ord til kvinnen. Til disiplene forklarte han: "Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus." Det var denne oppgaven som han hadde fått av Gud som han ville være tro imot. Det var først etter Den Hellige Ånds utgytelse på pinsen det ble aktuelt å spre evangeliet også til hedninger.
Jesu konflikt bestod i det at å helbrede denne kvinnens datter var motstridende med oppgaven han hadde fått av sin Far. Men Jesus levde i kjærlighet, og å ikke helbrede datteren var i strid med kjærligheten som styrte i hans liv. To sterke og gode krefter møtte hverandre i hans indre. Hvordan skal han løse denne konflikten?
Samtalen med Jesus og kvinnen resulterer i Jesu utrop: "Kvinne, stor er din tro! La det bli som du vil!" Jeg tolker dette så at midt i sin indre konflikt overfører Jesus kvinnens tro direkt inn i Guds hender. Det er som om han sier:" Far, la det bli som denne kvinnen tror!" Kvinnens tro åpenbarer Guds vilje i situasjonen. Guds ord og vilje er aldri byrokratisk eller stiv, men det er levende, og ved tro flyter hans ord og kjærlighet over som en elv ut av sitt leie.
I Matteus 4 kan vi lese om en annen utfordring midt i mange fristelser. Fristeren legger merke til at Jesus er klippetro imot Guds ord. Slug som han er, endrer han strategi, og begynner å friste Jesus med det som er skrevet: "Hvis du er Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: ´Han skal gi sine engler befaling om deg. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein." Men Jesus svarer: "Det står også skrevet..." Jesus prøvde ånden i det som ble sagt. Det var Satans ånd som hadde tatt bibelordet i sin munn, og Jesus nektet å lyde denne ånden, og han seiret den med et annet Guds ord.
Også for oss gjelder det å prøve ånder for å tolke ordet riktig. Den Hellige Ånd, sannhetens Ånd, skal veilede oss til hele sannheten. La ham tolke ordet for deg! Den Hellige Ånd er hellig og han er sanndru. I det foregående eksempel ble Jesus fristet til meningsløst galskap av Satan: til å hoppe ned fra templets tinde! Det var ikke et hellig og sant budskap, og Jesu rene ånd kunne ikke forene seg med et slikt galskap. Ikke alt som er overnaturlig, er fra Gud. Til og med Guds skrevne ord kan proklameres i falsk ånd. Satan forente sine egne ord, "kast deg ned" med Guds ord om beskyttende engler. Å høre "overnaturlige" røster og ord må alltid prøves. Det er ikke ord som vi skal ta imot som Guds røst og vilje. De er ofte forførende demoniske ord blandet med bibelord, og derfor falske. Hjernen kan framstille røster. Noen psykiske sykdommer kan ha symptomer som å høre røster. Vi bør drikke av Ordets uforfalskede melk og av Guds rene og sanne Ånd. Guds rike, hans tanker og råd, består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.
"Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje!" Ef 5:17.
Jeg har også tidligere skrevet noen tanker om dette emnet her:
http://livsnaereord.blogspot.no/2010/03/en-flsom-samvittighet.html
Viser innlegg med etiketten Guds vilje. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Guds vilje. Vis alle innlegg
torsdag 4. desember 2014
søndag 17. mars 2013
Troens bønn
"... om det er Din vilje", er en formulering av en bønn som jeg reagerer imot. Jeg fornemmer her et forsøk på å tro som ender i vantro. Eller en vantro som kler seg i tro. Også jeg har brukt denne versjonen tidligere, og kanskje kommer det av min egen praksis at jeg mener å ane hvilken innstilling bederen bærer i sitt hjerte når han uttaler disse ordene. Man ber for en sak som er utenfor ens rekkevidde, og tror egentlig ikke på sin egen bønn, og stadfester sin egen vantro med ".. om det er Din vilje".
Noen andre prøver å løse denne konflikten ved å be for eksempel for helbredelse med å proklamere: "Takk Gud at helbredelsen har skjedd i Jesu navn! Jeg er nå frisk!" Uten å ha blitt frisk og uten å bli frisk. Utgangspunktet for vedkommendes bønn er at Gud uten videre vil helbrede, og bederen mener at å blande Guds vilje i bønnen er unødvendig.
Med et utrop, "Jeg tror, hjelp min vantro", møtte en mann Jesus i en slik situasjon. Mark 9:24.
Alle disse eksemplene avslører en kraftløs ønske om å tro. Når jeg sier dette, mener jeg likevel at slike bønner kan også innholde en ekte, kanskje spirende tro, som leder til ønsket resultat. Men jeg er ute etter å få vantroen avslørt så at man ikke bedrar seg selv. Mannen med bønnen, "jeg tror, hjelp min vantro" avslører sin vantro og overgir den til Jesus, og på den måte har han et bedre utgangspunkt for å tro.
I stedet for å be "... om det er Din vilje", uttrykker jeg meg ".. etter Din gode vilje". Jeg opplever at med denne formuleringen blir ikke min tro tatt vekk, men at jeg overlater saken og utgangen til Gud. Det er et viktig poeng å la Gud få fullmakt. Denne innstillingen gir også rom for tid som Gud ofte bruker når Han oppdrar oss i tro. Å vente og å ha tålmodighet er viktige deler i en trosprosess.
Jesu mor, Maria, uttrykker sin tro og tillit til Gud på denne enkle måten:
"La det skje meg etter ditt ord." Luk 1:38.
Noen andre prøver å løse denne konflikten ved å be for eksempel for helbredelse med å proklamere: "Takk Gud at helbredelsen har skjedd i Jesu navn! Jeg er nå frisk!" Uten å ha blitt frisk og uten å bli frisk. Utgangspunktet for vedkommendes bønn er at Gud uten videre vil helbrede, og bederen mener at å blande Guds vilje i bønnen er unødvendig.
Med et utrop, "Jeg tror, hjelp min vantro", møtte en mann Jesus i en slik situasjon. Mark 9:24.
Alle disse eksemplene avslører en kraftløs ønske om å tro. Når jeg sier dette, mener jeg likevel at slike bønner kan også innholde en ekte, kanskje spirende tro, som leder til ønsket resultat. Men jeg er ute etter å få vantroen avslørt så at man ikke bedrar seg selv. Mannen med bønnen, "jeg tror, hjelp min vantro" avslører sin vantro og overgir den til Jesus, og på den måte har han et bedre utgangspunkt for å tro.
I stedet for å be "... om det er Din vilje", uttrykker jeg meg ".. etter Din gode vilje". Jeg opplever at med denne formuleringen blir ikke min tro tatt vekk, men at jeg overlater saken og utgangen til Gud. Det er et viktig poeng å la Gud få fullmakt. Denne innstillingen gir også rom for tid som Gud ofte bruker når Han oppdrar oss i tro. Å vente og å ha tålmodighet er viktige deler i en trosprosess.
Jesu mor, Maria, uttrykker sin tro og tillit til Gud på denne enkle måten:
"La det skje meg etter ditt ord." Luk 1:38.
lørdag 1. september 2012
Er forelskelse kjærlighet?
Har du noen gang tenkt på at en forelskelse egentlig, i bunn og grunn, er mer eller mindre egoisme? Den er riktignok av våre naturlige følelser, som Gud har gitt oss og som har sin oppgave som en hjelpemiddel i å finne en ektefelle. Noen, kanskje mange, trekker den falske slutningen at når forelskelsen tar slutt, da er kjærligheten slutt og da er det tid å finne en ny partner.
Vi kan studere forelskelsen ved å sammenligne den med en naturlig oppførsel av en liten baby. Spedbarnet uttrykker ofte sine behov med å gråte og å skrike. Det er viktig at babyen kan meddele til omverdenen om sin sult og tørst og ubehag. Men når babyen vokser, lærer han andre uttrykksmåter. Skrikingen minker og han begynner å bruke ord. Hvis et større barn alltid gråter, når han er sulten, er det noen feil i utviklingen. Gråten er nødvendig og riktig i begynnelsen, men med tiden forsvinner det primitive mer og mer og erstattes med mer hensiktsmessige framgangsmåter.
Forelskelsen er kjærlighetens primitive begynnelse. Men hvis et forelsket menneske tror at de samme følelsene skal og bør vedvare uforandret, eller at når de minker eller tar slutt, da er det tid å begynne med en ny jakt, da forblir det mennesket i sin primitive tilstand og utvikles ikke og blir ikke kjent med den virkelige kjærligheten. Allikevel er dette lavtstående mønstret i vidt bruk i dag. "Kjærligheten" tar slutt og da dreier det seg om å finne en ny kjæreste eller ektefelle.
Allerede ved forelskelsen kan og bør dens kjærlighetsinnhold prøves og utvikles. Når Bibelen taler om kjærligheten, så handler det om viljestyrte tanker og gjerninger. I første Tessalonikerbrevet 4:4-5 står det om å vinne sin egen make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. Dette er stort sett ikke i bruk i dag. Forelskelsen gies fullmakt, og altfor ofte overdrives og boltres det uten hemninger i den primitive egoismen. Noen overdriver så mye at de praktisk talt mister evnen til en naturlig forelskelse. De mister følelsene pga begærets makt.
Guds vilje er altså at hver og en vinner sin egen make i helligelse og ære. Målet er å finne en ektefelle for resten av livet. Det bør hver kristen ungdom etterstrebe. Da får kjærligheten lov å utvikle seg midt i forelskelsen og sterke følelser. Derfor har vi forlovelsetid. I verden har den mistet sin renhet og ekthet og kjærlighet. Den er blitt til et skal uten noen innhold. Men unge mennesker som vil vinne sin egen make i helligelse og ære, vet om grenser, vet om å være avholdende, om å respektere hverandre. Dette kommer nok aldrig på moten, men en kristen skal ikke heller leve etter tidsånden men etter Den Hellige Ånd. Og hvis kursen har vært feil, så er det mulighet til å omvende seg og å få sin synd tilgitt og livet gjenopprettet av Frelseren.
I ekteskapet blir kjærligheten prøvd på langs og på tvers, i dybde og i høyde. Det fins mange herlige bibelord som hjelper oss å rette våre liv etter kjærligheten. Den kan bestå og den kan tilta. Mange primitive være- og kommunikasjonsmåter avtar og forsvinner, når kjærligheten seirer. Den som arbeider med å bygge i kjærlighet, hans livsverk skal bestå.
Vi kan studere forelskelsen ved å sammenligne den med en naturlig oppførsel av en liten baby. Spedbarnet uttrykker ofte sine behov med å gråte og å skrike. Det er viktig at babyen kan meddele til omverdenen om sin sult og tørst og ubehag. Men når babyen vokser, lærer han andre uttrykksmåter. Skrikingen minker og han begynner å bruke ord. Hvis et større barn alltid gråter, når han er sulten, er det noen feil i utviklingen. Gråten er nødvendig og riktig i begynnelsen, men med tiden forsvinner det primitive mer og mer og erstattes med mer hensiktsmessige framgangsmåter.
Forelskelsen er kjærlighetens primitive begynnelse. Men hvis et forelsket menneske tror at de samme følelsene skal og bør vedvare uforandret, eller at når de minker eller tar slutt, da er det tid å begynne med en ny jakt, da forblir det mennesket i sin primitive tilstand og utvikles ikke og blir ikke kjent med den virkelige kjærligheten. Allikevel er dette lavtstående mønstret i vidt bruk i dag. "Kjærligheten" tar slutt og da dreier det seg om å finne en ny kjæreste eller ektefelle.
Allerede ved forelskelsen kan og bør dens kjærlighetsinnhold prøves og utvikles. Når Bibelen taler om kjærligheten, så handler det om viljestyrte tanker og gjerninger. I første Tessalonikerbrevet 4:4-5 står det om å vinne sin egen make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. Dette er stort sett ikke i bruk i dag. Forelskelsen gies fullmakt, og altfor ofte overdrives og boltres det uten hemninger i den primitive egoismen. Noen overdriver så mye at de praktisk talt mister evnen til en naturlig forelskelse. De mister følelsene pga begærets makt.
Guds vilje er altså at hver og en vinner sin egen make i helligelse og ære. Målet er å finne en ektefelle for resten av livet. Det bør hver kristen ungdom etterstrebe. Da får kjærligheten lov å utvikle seg midt i forelskelsen og sterke følelser. Derfor har vi forlovelsetid. I verden har den mistet sin renhet og ekthet og kjærlighet. Den er blitt til et skal uten noen innhold. Men unge mennesker som vil vinne sin egen make i helligelse og ære, vet om grenser, vet om å være avholdende, om å respektere hverandre. Dette kommer nok aldrig på moten, men en kristen skal ikke heller leve etter tidsånden men etter Den Hellige Ånd. Og hvis kursen har vært feil, så er det mulighet til å omvende seg og å få sin synd tilgitt og livet gjenopprettet av Frelseren.
I ekteskapet blir kjærligheten prøvd på langs og på tvers, i dybde og i høyde. Det fins mange herlige bibelord som hjelper oss å rette våre liv etter kjærligheten. Den kan bestå og den kan tilta. Mange primitive være- og kommunikasjonsmåter avtar og forsvinner, når kjærligheten seirer. Den som arbeider med å bygge i kjærlighet, hans livsverk skal bestå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
